Hvordan fremstå positiv

Har dere tips til hvordan man kan klare å fremstå positiv og samarbeidsvillig på møter man helst vil slippe?

Man smiler [som en psykopat/ekstrovert på fest], møter og holder blikk, nikker litt mens andre snakker, bruker en del høflighetsfraser, og ser på/snur seg mot den/de som snakker, og opptrer som om de sier noe uhyre interessant og riktig. Jeg har øvd meg i årevis, og nå står det rett som det er i journalen min at jeg er «høflig, behagelig, samarbeidsvillig og positiv.» Jeg er ingen av delene, men jeg vet det er viktig at det virker sånn.

Still gode spørsmål og virk interessert. Samt det Niobe skrev.

Len deg litt forover bordet, rett i ryggen, brystet frem og pannen opp, og et stort smil, nikk og "mm".

Jeg har sett noen youtube-videoer om hvordan å bli en aktiv lytter. Noen av dem er bra. Mulig det kan være noe for deg å sjekke ut? (Mye amerikansk og amaaaaazing da, men skrell ned til norsk nivå)

Takk for gode tips. Får sjansen til øve meg allerede i morgen, hurra.

Om det ikke er viktig at jeg får med meg hva det snakkes om, setter jeg opp et mildt smil og ser på den som snakker, mens jeg foretar lange indre reiser, eller fantaserer om hva jeg kunne tenkt meg at den som snakker måtte gjennom. Ikke drap og tortur altså (veldig sjelden i allefall ) men mer sånn spa møkk, eller melke kyr som sparker.
Om jeg må følge med også, prøver jeg å late som om de snakker om noe hyggelig og spennende. Er jeg i ferd med å gråte, bruker jeg neglene i håndflaten trikset. Altså knytter hånden slik at neglene borer seg inn i håndflaten. Til det gjør vondt, dette tar bort litt fokus slik at jeg kan fortsette å lytte/snakke.
Klær er også viktig for meg når jeg skal gjøre noe vanskelig. Jeg må kle meg slik at jeg føler meg «fin» og tilpasset situasjonen. Også må jeg ha øvd på det jeg vet jeg skal si.
Sist jeg gikk gjennom dette var jeg møteleder på et årsmøte som var svært kjent for å bli turbulent og vi skulle avgjøre noen svært konfliktfylte saker. Jeg visste at det ville være 99% menn i 45+ på møtet. Jeg hadde da rosa joggesko, svart strømpebukse, svart ullkjole med rosa tyllblomst og rosa tyllkant. En kjole jeg elsker og er svært komfortabel i og som bryter med absolutt alt disse mennene forventer og omgås i gutteklubben sin.
Dermed var jeg trygg og de satt litt ut. Vinn vinn. Møtet gikk svært godt og vi fikk landet sakene på en god måte uten et eneste ukvemsord eller hevet stemme.

Uka før deltok jeg på TV innslag. Jeg var nesten død av nervøsitet. Og brukte 14 dager før jeg turde å se intervjuet. Da jeg endelig så det, så jeg ut som en proff. Jeg fatter fortsatt ikke hvordan jeg gjorde det, men kjoletrikset (da hadde jeg en rød kjole med hjerter) var en del av det. Og rådet jeg fikk om å snakke langsomt. Jeg trodde det skulle høres ut som om jeg var retardert, men det hørtes bare proft og tydelig ut

Så klær, vær forberedt, snakk tydelig og fake it til you make it.

Et triks for å ta ned stress: Pust et dypt pust INN gjennom nesen, og slipp luften langsomt ut gjennom munnen ("tynn" munnåpning). Du kan gjøre det uten at det er synlig eller påfallende, og det senker pulsen og gjør meg roligere.

Gjenta et par ganger.

Takk begge to.
Jeg bryr meg ikke så altfor mye om hvordan jeg ser ut, så jeg skal huske på det med å kle meg fint.
En ting jeg har lurt litt på i det siste er om jeg burde fjerne piercingene. Jeg har bare to i ansiktet, så veldig ekstremt er det jo ikke. Men er det noe folk kan reagere negativt på?

Jeg hadde nok tatt ut piercingene. I verste fall utgjør det ingen forskjell. I beste fall kan du ha fordel av at det ikke virker distraherende på noen. Jeg kan la meg distrahere av piercinger og tatoveringer i ansiktet.

Forresten vet jeg at blikket mitt kan være hardt, så jeg har faktisk øvd mye på «varmt blikk». Det gjør faktisk underverker.

Og lenge følte jeg meg så falsk, som øvde og øvde på å fremstå som positiv og hyggelig. Men med alderen har jeg blitt klar over at det er veldig mye vanligere enn jeg har trodd. «Alle andre» er ikke naturlig positive og superomgjengelige, det er litt «fake it till you make it» for de fleste!

Jeg har gjort noen intervjuer ifbm. hjertetransplantasjon/organdonasjon, og da hjelper det mye å tenke på det som en «jobb-rolle». Det fungerer i andre settinger også.

Ja, jeg tror faktisk jeg ville tatt de ut, for som Niobe sier så kan det virke distraherende på andre. Ellers har du fått gode tips. Jeg er også introvert, men det tror jeg ingen på jobb, som tror siden jeg ofte har meninger med faglig tyngde om det som diskuteres i møtene. I møter jeg ikke har spesiell kompetanse i smiler jeg og ser på den som snakker.

Jeg må smile mer enn det som er naturlig for meg, fordi jeg vet jeg kan oppfattes som «sur» når jeg selv opplever å være avslappet og «nøytral». Så blir man rent faktisk i bedre humør av å smile, selv om smilet er falskt, sies det.

Aktiv lytting gir inntrykk av at man er interessert og hører etter, det er folk glade i.

Kan man velge, ville jeg valgt bort synlige piercinger (og tatoveringer) fordi det kan ta bort oppmerksomhet fra hva man faktisk sier.

Klær er også litt sånn fake it till you make it. Man kan kle på seg et uttrykk for å gi inntrykk. Det er ikke for ingenting at endel tiltalte i straffesaker stiller i lusekofter, og forretningsfolk i blådress.

Jeg framstår visst som et koselig vesen, har jeg forstått. Jeg smiler mye, observerer og tar inn, mer enn jeg snakker. Bruker lite sminke, har ganske kjedelig hår, men har koselige, ordentlige klær. Sitte rak i ryggen, tør å ha blikkontakt, og gi deg tid til å tenke før du svarer.
Lykke til

Charlie skrev:

Klær er også litt sånn fake it till you make it. Man kan kle på seg et uttrykk for å gi inntrykk. Det er ikke for ingenting at endel tiltalte i straffesaker stiller i lusekofter, og forretningsfolk i blådress.

Tenker på det hver gang jeg sr et bilde av Amber Heard for tiden. Ikke noe sexy Hollywood der, men streng buisnesskvinne.

Kan jeg bare nevne at det å fremstå som positiv og imøtekommende i møter aldri vil oppfattes som skuespill eller falskhet, men at det er en hensiktsmessig mestringsstrategi. Selv om man er eitrende uenig i det som sies er det mer hensiktsmessig å kunne fremstå rolig og engasjert. Dette gjelder i arbeidslivet og dette gjelder i personlige settinger.