Stigmatisering av overvektige

alfaCharlie skrev:

Nå tror jeg ikke at det er bedre å være overvektig, men jeg tror at det er forskjellige måter det er kjipt på, og at det ikke kan sammenlignes. Og ikke bør sammenlignes.

Enig igjen.

Divine skrev:

Jeg er ikke enig. Jeg sier ikke at det IKKE er stigmatiserende å være sterkt undervektig. Men jeg har enda ikke sett en samfunnsdebatt hvor det diskuteres hvor mye de undervektige er med å ødelegge for samfunnet.

Der har du jammen et godt poeng Divine!
(Men tro meg når jeg sier at jeg forstår de som er ufrivillig syltynne!)

alfaCharlie skrev:

, men jeg tror at det er forskjellige måter det er kjipt på, og at det ikke kan sammenlignes. Og ikke bør sammenlignes.

Det er jeg helt enig i. Jeg tror at samfunnets holdning til de to gruppene er så utrolig forskjellig at det er poengløst å prøve å sammenligne dem.

Divine skrev:

Jeg er ikke enig. Jeg sier ikke at det IKKE er stigmatiserende å være sterkt undervektig. Men jeg har enda ikke sett en samfunnsdebatt hvor det diskuteres hvor mye de undervektige er med å ødelegge for samfunnet.

Men det er jo fordi samfunnet (kollektivt) ikke ser at undervekt kan være et problem. Og det er jo endel av lasten ved å være undervektig, andre forstår ikke at det kan være problematisk.

Divine skrev:

Men jeg har enda ikke sett en samfunnsdebatt hvor det diskuteres hvor mye de undervektige er med å ødelegge for samfunnet.

Nåja, det sykelig tynne skjønnhetsidealet og hva det har å si for samfunnet og de kommende generasjonene med unge jenter blir da temmelig godt debattert syns jeg.

Jeg sier ikke at det ikke foregår en stigmatisering av overvektige, men at man faktisk bør være oppmerksom på at ekstremt tynne ikke nødvendigvis har det "bedre" enn de overvektige. Selv om stigmatiseringen selvfølgelig er forskjellig og på litt ulikt grunnlag.

Antakelig er det lettere for meg å bli "normalvektig", nå som jeg har funnet løsningen for meg, enn det er for en ufrivillig veldig tynn person å legge på seg. Men da snakker jeg bare om meg selv. For det søren meg ikke lett å slanke seg heller, det har ikke BARE med selvdisiplin å gjøre!

Jeg har vært ekstremt overvektig og er nå undervektig. Utvilsomt og helt klart opplevde jeg det som verre å være overvektig. Det er godt mulig at noen tenker sitt om meg som undervektig, og også hvisker om det - men det går på langt nær så på selvfølelsen som når jeg var overvektig.
Jeg ble glodd på, vurdert, pekt på og latterliggjort, fikk slengbemerkninger etter meg, mange "gode råd" osv. Som tynn forsvinner jeg mer i mengden og det blir ikke så synlig for alle hva jeg måtte foreta meg.

alfaCharlie skrev:

Nå tror jeg ikke at det er bedre å være overvektig, men jeg tror at det er forskjellige måter det er kjipt på, og at det ikke kan sammenlignes. Og ikke bør sammenlignes.

Signerer denne.

Jeg skjønner ikke hvorfor man på død og liv skal kommentere andres kropp - uansett om det er fordi man mener de er for tykke eller for tynne.

HP skrev:

Men det er jo fordi samfunnet ikke ser at undervekt kan være et problem.

Nettopp! Jeg synes at samfunnet legger opp til at tynn er og blir bra, samme hva. Vi gjennomsyres av en "you can never be too rich or too thin"-holdning som selvsagt er med på å ødelegge for de som er uønsket undervektig.

Jeg leste en artikkel i et ukeblad en gang om to representanter fra IKS (trur eg) som dro rundt og fortalte om sine opplevelser. Den ene var sterkt undervektig, den andre overvektig. De hadde begge fæle historier å komme med, men likevel opplevde den undervektige at folk kom bort til henne med stjerner i blikket etterpå og ga henne komplimenter for undervekten og spisevegringen. Den overvektige sa at hun ikke akkurat var "plaget" med den type reaksjoner.

Divine skrev:

Nettopp! Jeg synes at samfunnet legger opp til at tynn er og blir bra, samme hva. Vi gjennomsyres av en "you can never be too rich or too thin"-holdning som selvsagt er med på å ødelegge for de som er uønsket undervektig.

Jeg leste en artikkel i et ukeblad en gang om to representanter fra IKS (trur eg) som dro rundt og fortalte om sine opplevelser. Den ene var sterkt undervektig, den andre overvektig. De hadde begge fæle historier å komme med, men likevel opplevde den undervektige at folk kom bort til henne med stjerner i blikket etterpå og ga henne komplimenter for undervekten og spisevegringen. Den overvektige sa at hun ikke akkurat var "plaget" med den type reaksjoner.

Og det mener du at gjør det bedre å være ufrivillig undervektig enn overvektig?

glitterchick skrev:

Og jeg skal love deg at de ekstremt tynne jentene jeg har sett, de blir pekt på og hvisket og tisket om temmelig åpenlyst.

Jeg har selv vært ufrivillig undervektig i forhold til min høyde og kroppsbygning, og jeg ble fortalt, rett i ansiktet, at jeg så syk ut. Og det er pokker meg ingen god beskjed å få.
Nå som jeg er normalt slank, kommer kommentarene om at jeg ser så bra ut, så sunn ut etc. Men det overskygger allikevel ikke kommentarene jeg fikk da jeg var for tynn(selv om jeg virkelig så syk ut uten å være det).
Jeg tror det blir hvisket og tisket minst like mye om de undervektige som om de overvektige, og skjønner dermed ikke helt problemstillingen.

Å være "for tynn" kan bli sett på som å være skranglete og andre negativt ladede ord, men også bli beundret og at det ikke blir tatt på alvor siden overvekt er et langt større problem, samfunnsmessig, enn undervekt - iallfall hvis man ser på "unge" og ikke gamle.

Når det gjelder gamle er undervekt et stort og alvorlig problem som fører store utgifter med seg, samfunnsmessig.

Å være "tjukk" forbinder noen med det du nevnte, mens andre har en oppfatning av at tjukke er blide og glade mennesker.

Er man kraftig overvektig (som man ofte ser på overvektsbilder av amerikanere) tror jeg folk har en holdning om at det er ekkelt og i beste fall at det er synd på de. Man dømmer ut fra hvordan folk ser ut; fordommene spretter fram og man behandler den andre som om h*n er slik man har forhåndsdømt.

Samtidig kan middels stor overvekt forbindes med "pondus", med slagkraftighet, handlingsstyrke, troverdighet i en del sammenhenger. Da er det gjerne personligheten som trenger gjennom det ytre og som gjør at vi legger merke til den eller hva vedkommende formidler i stedet for utseende til mennesket.

Tror man skal være forsiktig med å sammenligne "hvem som har det verst", ettersom det er en individuell opplevelse som neppe er sammenlignbar uansett hvordan man snur og vender på det.

Jeg er helt enig i at overvektige blir stigmatisert, og jeg tror det kan være lurt å snakke om det. Rett og slett fordi man ved å diskutere ting blir mer bevisst på hvordan det fungerer. Jeg er ganske sikker på at overvektige kan bli diskriminert i enkelte situasjoner. Og jeg synes at det kan diskutere det uten å dra inn hvordan folk med undervekt oppfattes eller opplever ting.

HP skrev:

Og det mener du at gjør det bedre å være ufrivillig undervektig enn overvektig?

Nei, aldeles ikke. Jeg tviler ikke på at undervektige kan ha det like vondt som overvektige. Men som det tidligere er sagt her, så kan men ikke sammenligne samfunnets holdninger til disse to gruppene. Derfor vil også en undervektig stå overfor en helt annen type stigmatisering enn en overvektig. En undervektig vil kanskje føle at hun ikke blir tatt på alvor, mens en overvektig vil føle seg foraktet og skyldig.

Sånn i de fleste tilfeller, i alle fall.

him skrev:

Tror man skal være forsiktig med å sammenligne "hvem som har det verst", ettersom det er en individuell opplevelse som neppe er sammenlignbar uansett hvordan man snur og vender på det.

Jeg er helt enig i at overvektige blir stigmatisert, og jeg tror det kan være lurt å snakke om det. Rett og slett fordi man ved å diskutere ting blir mer bevisst på hvordan det fungerer. Jeg er ganske sikker på at overvektige kan bli diskriminert i enkelte situasjoner. Og jeg synes at det kan diskutere det uten å dra inn hvordan folk med undervekt oppfattes eller opplever ting.

Det som blir feil for meg er når det blir sånn "de har det verst! Nei, DE har det verst! Nei, JEG har det verst!" To tanker i hodet på en gang. Det er fint.

Jeg tror nok også den "organiserte stigmatiseringen" er mer, skal vi si gjennomført i forhold til overvektige. Men jeg tror også at nettopp dette betyr at på individnivå kan det være enda verre å være undervektig, fordi, som aC sier, folk mener de kan si hva som helst til undervektige. Jeg har som kraftig overvektig, det jeg kan huske, aldri (i alle fall ikke de siste 15-20 årene) opplevd at noen har sagt noe negativt om kroppen min til meg, eller så mye som antydet at jeg er for tjukk. Alle vet og ser jo at jeg er for tjukk, men de jeg omgås er jevnt over så snille og veloppdragne at det ikke ville falle dem inn å kommentere det - stort sett sies det ingenting om overvekt overhodet når jeg er innen hørevidde. Kanskje er det noen som ser på meg og "tenker sitt", enten jeg kjøper sjokolade eller dusjer i svømmehallen, men det legger jeg i så fall ikke så mye merke til (i dusjen har jeg dessuten ikke briller på og ser ingenting ).

Det ubehaget som så mange overvektige føler over at folk "tenker sitt" om oss er jo i stor grad inne i vårt eget hode - og man kan ikke vite hvordan det ser ut i andres hoder og dermed sammenligne hvem som har det verst.

Jeg betviler ikke at undervektige også får den typen "uønsket beundring" som Divine snakker om, jeg tviler bare på at det oppleves som positivt for dem, i alle fall dersom undervekten og/eller medhørende spiseforstyrrelser faktisk er et problem for dem. (Jeg tror ikke så mange misfornøyde overvektige liker å bli komplimentert for overvekten sin heller, om det skulle falle seg slik at man fikk noen kommentarer om frodighet og "mer å ta i" og "ekte kvinnelige former" og slikt, så blir man ikke glad for det dersom man selv virkelig misliker kroppen sin.)

Skilpadda: og

Ja, det er jo en grunn til at jeg er forelsket.

Skilpadda sier det bra. Og takk for uttrykket "organisert stigmatisering". Det var noe sånt jeg var ute etter.

Jeg har fått komplimenter for overvekten min, jeg. En helt ukjent fyr som løpende bort til meg på en bar i Bergen og begynte å legge ut om hvor herlig det var å se store jenter på byen, siden alle var så altfor tynne nå for tiden. Jeg ble bare lei meg. Jeg hadde svevd hadde han sagt noe pent om hår, øyne – ja til og med pupper eller rumpe hadde vært bedre( ), men jeg taklet ikke at TYNGDEN min var det eneste han så.