Stigmatisering av overvektige

safran skrev:

Mener du at du får dårligere service fordi du er overvektig? 😕 Hvordan kan du dra den slutningen?

Folk forholder seg annerledes til deg som feit enn som slank.

Hvordan jeg trekker den slutningen. Jeg har gått opp og ned og opp og ned i vekt.

Nesten alle andre store mennesker jeg kjenner har opplevd det samme. Å behandles anderledes ut i fra kroppsfasong, og det også av de samme menneskene.

Maz skrev:

Folk forholder seg annerledes til deg som feit enn som slank.

Hvordan jeg trekker den slutningen. Jeg har gått opp og ned og opp og ned i vekt.

Jeg også. Jeg merker så utrolig godt hvor uvesentlig jeg blir når jeg er overvektig. Det triste er at privatpersoner også kan være sånn. Jeg har nære familiemedlemmer som bare gidder å bry seg om meg når jeg er slank. Og jeg har ei tante som var ivrig etter å ha meg på besøk de årene jeg var slank. Nå har hun knapt nok snakket med meg på mange år. Jeg er totalt uinteressant for henne akkurat nå.

Maz skrev:

Folk forholder seg annerledes til deg som feit enn som slank.

Hvordan jeg trekker den slutningen. Jeg har gått opp og ned og opp og ned i vekt.

Nesten alle andre store mennesker jeg kjenner har opplevd det samme. Å behandles anderledes ut i fra kroppsfasong, og det også av de samme menneskene.

Klart man blir behandlet annerledes. Det er bare dumt å påstå noe annet.
<--- har også vært slank

Divine skrev:

Jeg også. Jeg merker så utrolig godt hvor uvesentlig jeg blir når jeg er overvektig. Det triste er at privatpersoner også kan være sånn. Jeg har nære familiemedlemmer som bare gidder å bry seg om meg når jeg er slank. Og jeg har ei tante som var ivrig etter å ha meg på besøk de årene jeg var slank. Nå har hun knapt nok snakket med meg på mange år. Jeg er totalt uinteressant for henne akkurat nå.

Jeg synes det er noe av det vanskeligste med å gå ned i vekt, når mennesker plutselig gidder å snakke til deg. Eller enda værre plutselig tror du er interessert i å være venner med noen som har vært direkte ufin når du var stor.

Jeg benekter ikke at det å være undervektig kan være en belastning, og jeg tror nok mange tror de velger å være så tynne, noe det jo er mange som gjør.

Bare det at folk faktisk snakker eller komenterer vekten betyr jo at de forholder seg til deg som en person. Det er noe annet mindre stigmatiserende enn å bare bli oversett eller behandlet som en dritt.

Vi feite lever jo veldig mange kvinners værste mareritt, mens de tynne lever på en måte deres drøm. Kanskje er de dumme som drømmer om undervekt, men det er nå en gang slik.

Jeg ser at jeg og min datter blir behandlet forskjellig, ja.

Electronica skrev:

De trenger ikke si det. Du ser det. 🙁

Og for noen blikk man får om man tillater seg å spise noe som helst.

Electronica skrev:

Hvor ofte opplever undervektige: "Nei det plagget finnes ikke i større størrelser.", med et noe nedlatende blikk fra butikkansatte.

Nei, de opplever at de ser på en med et medlidende blikk og sier; Beklager, det finnes ikke i mindre størrelse, kanskje du kan prøve barnebutikken?


Jeg synes det er tullete å sidestille det å være undervektig og det å være overvektig siden det ikke kan direkte sammenlignes. Det er to poler, og begge sidene er ubehagelig og leit for dem som opplever det. Å si at det ene er verre enn det andre er bare tullete, for hvordan noe oppleves er høyst individuelt. Mange lever helt fint med både sin under og overvekt, mens andre igjen har lavt selvbilde og tar alle hendelser innover seg og blir på vakt og selvbevisst osv. Poenget er jo den individuelle følelsen og opplevelsen. Jeg har ingen problemer med å se at måten man blir møtt på angående kroppen sin er kjip og lei uansett hva årsaken er dersom man har den årsaken som et sårt punkt (overvekt som ikke går ned, undervekt som ikke går opp, for mye kviser som ikke går bort, bart hos kvinner osv. ).

På kontoret der jeg jobbet tidligere var det daglig VM i slanking blant kvinnene. Det var bare tillatt å spise Youplait 0,1 % fett. Smør var bannlyst.
To kvinnelige kollegaer kommenterte ved flere anledninger. "Cascaye, du MÅ jo være lykkelig som er så tynn."

Jada, ferskt samlivbrudd, trang økonomi, manglende nettverk og alvorlig sykdom i familien. Klart JEG er lykkelig. 🙄

For det første skal man selvsagt ikke kimse av de opplevelsene mange undervektige har.

Når det er sagt tror jeg at en forskjell på overvektig vs. undervektig er at vi lever i en tid og i et samfunn der selvkontroll dyrkes og gjerne også blir brukt for å definere hvem man er som person. Og der tror jeg nok at mange overvektige sliter. De har en kropp som tilsynelatende signaliserer at de ikke mestrer denne egenskapen som man i dagens samfunn setter så høyt. Også gjerne i andre settinger, som i forhold til det å få jobb.

kie skrev:

Når det er sagt tror jeg at en forskjell på overvektig vs. undervektig er at vi lever i en tid og i et samfunn der selvkontroll dyrkes og gjerne også blir brukt for å definere hvem man er som person.

Men for at det skal være komplement for en undervektig, så må jo det å være undervektig være et bevisst valg. Noe en selv ønsker, derav ikke et problem. Om en ikke er fornøyd med kroppen sin, har et problem, og gjør det en kan for å gå opp i vekt så hjelper det jo ikke akkurat å bli møtt med "beundring" for å ha en kropp en selv ikke vil ha. Forøvrig en beundring som nok bytter fortegn om en selv skulle havne i den situasjonen at en er sykelig undervektig og ikke klarer å gå opp i vekt, uansett hva en måtte spise.

Denne tråden beviser vel ganske tydelig at det muligens kan være problematisk å få aksept for at undervekt ikke bare er blomster det heller?

HP skrev:

Men for at det skal være komplement for en undervektig, så må jo det å være undervektig være et bevisst valg. Noe en selv ønsker, derav ikke et problem. Om en ikke er fornøyd med kroppen sin, har et problem, og gjør det en kan for å gå opp i vekt så hjelper det jo ikke akkurat å bli møtt med "beundring" for å ha en kropp en selv ikke vil ha. Forøvrig en beundring som nok bytter fortegn om en selv skulle havne i den situasjonen at en er sykelig undervektig og ikke klarer å gå opp i vekt, uansett hva en måtte spise.

Joda. Men nå tenkte jeg mer på utenforståendes definering av hvem man er og hvilke egenskaper man har. Og hvordan dette kan gjøre seg gjeldende i f.eks. jobbintervjusituasjoner. Da er det å bli oppfattet som en uten disiplin og selvkontroll noe som kommer veldig negativt ut for den overvektige.

At det for undervektige også er problematisk er det ingen tvil om. Men akkurat på dette området så slipper de belastningen med at folk tror de ikke eier selvkontroll. Og siden vi lever i en tid der selvkontroll regnes som noe av det viktigste og noe som skiller gode f.eks. arbeidstakere fra dårlige, så kommer overvektige dårligere ut der. Uten at det betyr at undervektige har det fantastisk sammenlignet.

Jeg synes i grunnen det er litt dumt at man skal ha slike "lidelseskonkurranser". Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?

Men man trenger jo ikke nødvendigvis dra det så langt som veldig undervektig eller veldig overvektig. At det må bli sykelig. Det holder bare å være noe overvektig kontra tynn.

Men som nevnt tidligere:
Det er nok vanskelig for overvektige å forstå problemet hos undervektige, fordi det er på en måte er "idealet" hos mange. Et ideal som føles uoppnåelig.
For noen som har problemer fordi de spiser (for) mye, så høres det antagelig ut som et luksusproblem å kunne spise alt man vil uten å legge på seg. For mat og forhold til mat er nok en viktig faktor her. Mange får et noe ødelagt forhold til dette i ungdomstida, og så slår det ut på ulike måter senere.

alfaCharlie skrev:

Denne tråden beviser vel ganske tydelig at det muligens kan være problematisk å få aksept for at undervekt ikke bare er blomster det heller?

Jeg synes det må gå an å ha flere tanker i hodet på en gang. Min erfaring er at det som oftest ikke er blant undervektige det er vanskelig å få forståelse for stigmatisering på grunn av kropp. Og jeg som overvektig reagerer når undervektige tilsynelatende er "fritt vilt" for kommentarer.

Solidaritet er en fin ting.

kie skrev:

Jeg synes i grunnen det er litt dumt at man skal ha slike "lidelseskonkurranser". Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?

Da jeg startet denne diskusjonen, så var det ment som en tråd for å belyse de problemene man opplever med stigmatisering som overvektige. Det har tydeligvis blitt en lidelseskonkurranse, og slik var det ikke tenkt. Det må jo være lov til å diskutere et problem uten at det skal sammenlignes med et annet.

Du får lage en tråd der du spør rett ut: Hva tenker slanke / undervektige når de ser en person som er overvektig?

Og motsatt.

Tjorven75 skrev:

Det må jo være lov til å diskutere et problem uten at det skal sammenlignes med et annet.

Det var faktisk du som startet sammenlikningen.

kie skrev:

Jeg synes det må gå an å ha flere tanker i hodet på en gang. Min erfaring er at det som oftest ikke er blant undervektige det er vanskelig å få forståelse for stigmatisering på grunn av kropp. Og jeg som overvektig reagerer når undervektige tilsynelatende er "fritt vilt" for kommentarer.

Solidaritet er en fin ting.

Hvis du kikker lenger opp i tråden ser du at jeg har sagt akkurat det samme, men det er jo du som sammenligner hvordan overvektige har det kontra undervektige.

kie skrev:

Istedet kunne man kanskje være litt flinkere til å støtte hverandre på tvers av problematikk?

Jeg tror ikke undervektige har problemer med å forstå at det å være overvektig ikke behøver å være enkelt. Men mange overvektige ser visst ikke det samme andre veien, den undervektige er "idealet". Den som er ufrivillig undervektig vet at "idealet" ikke er noen ideell plass å være.

Som det er påpekt flere ganger gjennom tråden så er ikke problematikken den samme, men hvordan det føles for individet er likevel likt.

alfaCharlie skrev:

Hvis du kikker lenger opp i tråden ser du at jeg har sagt akkurat det samme, men det er jo du som sammenligner hvordan overvektige har det kontra undervektige.

Jo, men kie skiller mellom den individuelle og personlige oppfattelsen av omgivelsenes syn på overvekt/undervekt og det samfunnsgitte/skapte og også "normative" synet.