Barn griner når jeg leverer til skole

Hei

Jeg har en gutt som ikke greier å la være å grine og holde fast i meg når vi leverer han på skolen. Han startet i første klasse for noen uker siden. Vi har prøvd å få ut av han hva som er så vanskelig, men han finner ingen forklaring.

Vi har snakket med lærer, og der får vi vite at han er flink, snill med alle og følger med i timene, og virker som om han koser seg. Han slutter å grine nesten med en gang han kommer inn i klasserommet.. Han har også mange fra barnehagen i samme klasse.

Når vi snakker med han og vi er enige om en plan ved levering, og vi nærmer oss skolen, så begynner han uansett å holde fast og stiller seg i kø mens han griner.

Vi har prøvd å love han en beløning hvis han gjør som vi har avtalt, men det greier han ikke. beløning kan være fisketur, tur i svømmehallen etc..

Nå vet vi ikke helt hva vi skal gjøre. Vivil ikke komme der at vi skal "straffe" han hvis han ikke gjør som planlagt (straffe vil si at vi eks sier at vi må levere han til morgen SFO, noe som han ikke har så veldig lyst til), eller ta vekk tv, ipad etc hver dag han ikke følger planen.

Har noen noe gode ideer som kanskje vi kan prøve? tar imot alt av forslag !!

Jeg synes det høres veldig strengt ut å vurdere straff til en liten gutt som gråter. Jeg synes også det er litt drøyt å love ham en belønning hvis han klarer å la være å gråte. Det er ikke lett å ta seg sammen hvis man er lei seg og utrygg. Hvis han er utrygg, trenger han å bli tryggere, ikke å irettesettes - og hvis han er lei seg, blir han antagelig bare mer lei seg over at han ikke greier å la være å gråte, slik at han går glipp av belønningen. (Foreslår at dere avtaler å gjøre noe hyggelig sammen helt uavhengig av om han er "flink" eller ikke.)

Han er veldig liten enda, det er en stor omveltning å begynne på skolen - og hvis han ser ut til å trives i løpet av skoledagen, trenger han kanskje bare litt mer tid på seg. Kanskje det går over i løpet av et par uker til? Kanskje dere kan ha en ordning med at læreren står/sitter sammen med deg og gutten et par minutter før du skal gå?

Gikk han i barnehage før? Var han trygg der? Syntes han det var litt vanskelig med avskjeden om morgenen der også?

Man kan føle seg veldig liten i en stor skolegård. Har han fått venner på skolen? Kan du i så fall snakke litt med foreldrene deres og bli enig om at dere møtes i skolegården, slik at gutten din og vennen/vennene kan være litt sammen, mens dere voksne er der, før du går fra ham? (Hvis han ikke har fått venner, men du vet av ett eller flere hyggelige barn i klassen, kan du jo snakke med foreldrene deres og gjøre en lignende avtale. Spør eventuelt læreren om tips til barn de tror sønnen din trives sammen med.)

Og fokuser på hyggelige ting på fritiden. 🙂 Bygg opp trivsel og trygghet hjemme, det er en fin buffer for at skolen er litt tøff til å begynne med.

Jeg tenker kanskje det er lurt å levere på SFO, for å få det overstått før skoledagen begynner og slik at man kan ha lenger tid sammen om nødvendig? En i Juniors klasse haddee det slik de første måndene i 1. klasse, men det gikk heldigvis over av seg selv etterhvert.

Skilpadda skrev:

Hvis han er utrygg, trenger han å bli tryggere, ikke å irettesettes - og hvis han er lei seg, blir han antagelig bare mer lei seg over at han ikke greier å la være å gråte, slik at han går glipp av belønningen.

Enig.

Vi har vært igjennom dette med en av våre. Vi hadde heldigvis mulighet til å bruke tid på å trygge henne. Jeg fulgte henne inn på SFO og var der til jeg så at hun var godt i gang med leken. Etter hvert ble vi med i en følgegruppe. Jeg måtte som regel bli med selv om en annen voksen skulle følge dem. Gradvis ble hun tryggere, men det var noen "tilbakefall" når skolen startet på etter ferier. Jeg tror det er viktig å være tålmodig. Nå har vi et barn som kan dra avgårde på overnattingsleir alene i dagevis og som tar seg rundt på egenhånd uten problemer.

Det er en stor omveltning å begynne på skolen, og at et lite barn er trist må for all del ikke straffes! Ei heller syns jeg det å greie å undertrykke følelsene sine skal belønnes.

Hva om dere går sammen på SFO, og kan ta en myk start der, hvor dere kan bli igjen inntil han føler seg trygg?

Min sønn gråt også mye i starten, og klamret seg fast, men det gikk seg til.

En av storebrors venner hadde det slik i første klasse. For ham var spesielt SFO vanskelig, med større og mindre kontrollerte forhold enn han var vant til fra barnehage. Heldigvis hadde foreldrene mulighet til å flekse slik at han slapp morgenSFO og å følge ham til skolen, skravle litt med andre foreldre mens han lekte og så se på at de stilte opp og vinke når han gikk inn med læreren gjorde starten på dagen hyggeligere og enklere. Han hadde også bare deltidsplass på SFO og kortere dager slik at det ikke ble så mye på en gang. Vær tålmodig. Skolestart er en stor omveltning for barn.

Jeg mener både straff og belønning er helt feil i dette tilfellet. Dette er ikke viljestyrt, separasjonsangst er også en angst. Man kan ikke lokkes med premier for å overvinne en angst, problemet må jobbes med på en annen måte.

Yngstejentas bestevenninne har det på samme måte, det har vært bedre og verre perioder, men fortsatt i var det problematisk gjennom hele andreklasse. Det hjalp om de fikk følge henne inn i klasserommet, og levere henne direkte til læreren. Men det var store problemer på dager med vikar. De har etter hvert laget avtaler om hvor de skal si hadet, på trappa, og etter hvert i porten. Avtale om å møte venner og gå inn sammen. Dette har de gjort i samarbeid med helsesøster og psykolog. Få rutine på hvordan leveringen skal foregå, bli helt trygg i denne situasjonen først, før man går et skritt videre. Nå, i tredje, følges hun bare et stykke på skoleveien, og går resten selv, sammen med venner. Det er en stor seier. Men fortsatt er det problemer på dager hvor det skal skje noe hun ikke er helt sikker på hva går ut på. Da må fortsatt foreldrene bli med inn, og nakke med/levere direkte til lærer.

Det er selve separasjonen som er problemet her også, når først foreldrene har gått er hun trygg, blid og fornøyd. Men for henne har det vært viktig å ta det i hennes tempo, presses hun for mye blir det bare verre. Husk at det er relativt tidlig i skoleåret enda, og det er slett ikke uvanlig. Venninna til jenta mi er nok et mer ekstremt tilfelle, jeg har sett mange som har grått ved levering de første månedene.

Levering direkte til lærer, eller avtale med venner, og samme rutine hver dag er vel mitt beste råd. Veldig trinnvis tilvenning til å bli mer og mer selvstendig, men stabilitet og trygghet i ett trinn før man går opp det neste. Og ikke minst god tid, start tidlig, ha god stemning og unngå stress om morgenen.

En av elevene mine hadde det slik lenge, over jul ihvertfall. Han gråt også lenge etter at foreldrene dro og nektet å bevege seg i skolegården. Der ble det selvsagt satt inn tiltak med en assitent hele dagen, ute og inne. Det var en lang prosess, men poenget med historien var at når 2. klasse nærmet seg så gikk det plutselig over og gutten turde både å spøke og være litt smårampete.

Lag konkrete avtaler og hold dem. Tål at barnet gråter. Du sier jo det går over når du drar. Jeg har tro på at det vil gå seg til med samarbeid med lærer eller SFO-personalet.

Hei

Det er ikke slik at vi sier at han ikke skal gråte. Han skal få lov til å grine hvis han vil det. Men det som er dumt er at vi avtaler en plan som han er enige i som han skal følge når vi leverer han, men han følger ingenting av det som er avtalt...

Jeg er enig med skilpadda og flere her. Han er jo liten, og det er jo enkelt å være enig når man snakker om det, men ikke like lett når man plutselig er der.

Hva med å komme før og sitte der med han til han har roet seg?

Vi lagde avtaler med lærer og sfo-personale. Vi leverte og stod der til lærer kom, og lærer leiet henne i hånda inn i klasserommet for å trygge overgangen. Gradvis gikk det seg til. Men det var noen fæle måneder i starten. 🙁

Dere er absolutt ikke de første som opplever dette. Husker fra begge mine barns klasser at det var noen barn som brukte lang tid på tilvenning når det kom til skolen. Så jeg ville ikke stresset med det, gi det tid. Det tar tid for noen, og det bør de få så de ikke utvikler skolevegring. Han kommer til å finne tryggheten, men ikke ved ved tvang fra andre.

hovstedal skrev:

Hei

Det er ikke slik at vi sier at han ikke skal gråte. Han skal få lov til å grine hvis han vil det. Men det som er dumt er at vi avtaler en plan som han er enige i som han skal følge når vi leverer han, men han følger ingenting av det som er avtalt...

Da er han vel ikke klar for det dere har avtalt da.

Jeg kjenner flere barn som har hatt det slik langt inn i første klasse. En klassevenninne av min eldste gråt hver morgen i hele første klasse. Det gikk bra med henne, og hun ble trygg etterhvert.

Man må rett og slett bare la det ta den tiden det tar, trygge barnet, gi det den hjelpen det trenger og vente til det går over av seg selv, tenker jeg. Og barnet har jo gått på skolen i mindre enn en måned. På min skala ville ikke dette registrert som et problem på denne siden av jul i det hele tatt.

Det er ikke noen uvanlig problemstilling. Begge ungene mine har hatt barn i klassen som har hatt det sånn i 1. klasse. For noen har det gått fort over, mens andre har brukt tid. Trøsten for deg må være at det går over. Særlig siden du beskriver at han roer seg i løpet av kort tid og virker fornøyd resten av dagen.

Det gjelder bare å finne noe som fungerer for dere. Noen leverer helt tidlig på sfo slik at barnet får mye oppmerksomhet av en voksen (for da har de litt mer tid til de få barna som er der). Et annet alternativ er at det avtales med lærer at du får være med inn i klasserommet på starten av dagen, og være der til undervisningen er i gang og han har roet seg. Jeg foreslår å snakke med sfo og/eller lærer, for dette er problemstillinger de kjenner igjen, og trolig har forslag til hvordan kan løses.

Dere har testet belønning, og det funket ikke. Da synes jeg dere skal forkaste den ideen. Det kunne ha fungert for noen barn, men det fungerte tydeligvis ikke for ditt barn nå. Noen straff for å gråte synes jeg blir helt, helt feil, så det synes jeg virkelig ikke at dere skal gjøre.

Teofelia skrev:

Da er han vel ikke klar for det dere har avtalt da.

Nettopp. Hvis gutten ikke klarer å følge avtalen, så må avtalen endres. Det virker bare mot sin hensikt å bli enige om en avtale som han ikke greier å etterleve - da kan han føle seg mislykket, og dere kan bli ergerlige, og ingenting blir bedre.

Hva, konkret, går avtalen ut på? Kanskje du kan få noen innspill til en som er litt enklere å følge. 🙂

Gi ham litt mer tid og ikke avtal så mye.

Jeg satt på skolen den første uka, først utenfor klasserommet, så i bygget ved siden av osv osv. Han var litt utrygg en god stund den høsten. Nå har jeg en trygg sjetteklassing som sykler glad til skolen hver dag.

Det er vanlig og han er tydelig for liten til å avtale så mye - fokuser på å trygge ham og ikke stress ham. Skilpadda hadde veldig gode råd og innspill.

Lykke til!

takk!

Er nok en ide å ikke avtale for mye... og heller ta den tiden som trengs 🙂

Har ikke så mange råd, vil bare fortelle at den ene klassekompisen til storebror hadde med seg mamma inn i klasserommet og i naborommet flere uker ut i skoleåret. Skjønner at det ikke er så lett å få det til, men hovedfokus må jo være å trygge barnet.

Når det er sagt så kjenner jeg selv på frustrasjonen rundt et barn som er mørkeredd og vil at jeg skal sitte på rommet/rett utenfor til barnet har sovnet. Trygghet kan dessverre ikke avtales eller tvinges.

Det er nok lettere å lage gode avtaler med sfo eller skolen om rutiner rundt leveringen enn å avtale noe med en 5 eller 6-åring som kanskje ikke er helt klar enda.

tink skrev:

Trygghet kan dessverre ikke avtales eller tvinges. .

Det der er et veldig viktig poeng.

I etterpåklokskapens lys hadde vi for store forventninger til storebror når han begynte på skolen, vi tok det for gitt at han på automagisk vis hadde blitt mye mer moden i løpet av sommerferien, noe han selvsagt ikke hadde blitt. I tillegg så slet han litt med sosial angst, som ble forsterket av at vi var strenge og satte (urimelige) krav.

For oss var det tiden som ble den største hjelperen, og det fine med tid er at den får man om man vil eller ei. Sakte, men sikkert fikk vi en tryggere gutt, som stadig vekk turde mer og mer og slapp oss foreldre lettere og lettere.

Det er også viktig å huske at skolen er noe helt annet for barnet enn det barnehagen er. Det er mye større, mye mer uoversiktlig og med langt mindre voksentetthet, samt at det er mange barn som er voldsomt store for en liten førsteklassing. Klart at det er skummelt for en liten plutt.