Hvor mye trenger vi å vite? Ang. informasjon i media om tragiske hendelser

Er det til det beste for ofrene i Østerrike at vi vet alle detaljene som lekker ut hver dag? Eller er det nysgjerrigheten vår som skal tilfredsstilles?

Jeg tror det ville vært best om flere detaljer ble holdt tilbake. Det er snakk om en dypt tragisk hendelse som man kan lure på om det er mulig å få et normalt liv etterpå. Antakelig ikke. Og jeg tror ikke det er bra for dem å bli eksponert for hele verden (?) på denne måten.

Hva tenker dere? Går media for langt?

Klart media går for langt, det gjør de jo som oftest. De gjør det jo fordi de nysgjerrige massene elsker å fråtse.

Men det er jo et element her av at offentliggjøring jo stopper folk fra å spekulere. Utrolig hvor mange som "vet helt sikkert" at moren/bestemoren viste om ting hele tiden. Dess mere man vet dess mindre spekulerer en jo også, og dess fortere blir det uinteressant. Selv med slike betraktninger så synes jeg media går for langt, og jeg har et stikk av dårlig samvittighet hver gang jeg bidrar (for det gjør vi faktisk) når jeg leser det selv.

Jeg synes de godt kunne latt være å skrive ting som "Truet med å gasse barna" i avisoverskriftene. Jeg tenker på alle barna som leser det.

Jeg mener også at media går for langt. Men det er vel slik at det er de grusomme detaljene som selger. Når det er sagt, har jeg sluttet å følge med på saken, jeg orker ikke å utsette meg selv for informasjonen. Mulig jeg er litt skjør, men jeg bytter kanal om det kommer et innslag på nyhetene.

Jeg syns media går for langt.

Ja, de går absolutt for langt. Det er ingen tvil om at de spekulerer i hva som selger, hva som tilfredsstiller folks nysgjerrighet og behov for å "fråtse i elendighet". Hadde de først og fremst tenkt på nyheter og informasjon, så hadde de tonet ting ned betraktelig.

Et eksempel var den saken med knivstikking på trikken i Oslo, der en ble drept. Da hadde kjæresten til han gutten som ble drept lagt blomster og et brev på stedet der det skjedde. Da hadde VG (tror jeg) zoomet inn brevet og slo det opp over hele forsiden. Var det liksom ting vi trengte å vite? Skjønner vi ikke hvordan den stakkars jenta hadde det, uten å måtte grafse inn i privatlivet på den måten? Og hvordan er det for henne å få sin sorg offentliggjort på den måten?

På samme måte er det jo ingen tvil om at det ikke gagner ofrene i Østerrike, at pressen jager rundt som gribber for å få noen nærmest mulig til å uttale seg, for å få tak i de første bildene av dem, de første intervjuene osv.

En annen ting er jo at det finnes syke mennesker der ute, og man vet ikke hva alle detaljer trigger hos dem. Det er ikke sikkert de reagerer med avsky.

Fysj, jeg synes media er ufyselig i slike saker!

De går for langt.
Jeg dropper for toden å gå inn på enkelte nettaviser for jeg ønsker ikke se alt de smører opp med fete typer og store bilder.

De er for utleverende på ofrenes vegne.

Samtidig så tror jeg man ville ha reagert om dette ikke ble vektlagt noe særlig heller. Å bare gå videre med agurknyheter når en så stor og omfattende tragedie kan lett også tolkes som at man ikke bryr seg. Jeg håper i alle fall at ofrene heller vil få et inntrykk av at verden (les: vi som har lest og diskutert) faktisk bryr seg. Ikke bare stiller egen nysgjerrighet. Vi ser, vi rystes og vi tenker på Elisabeth og hennes barn. Vi snur ikke ryggen til og later som om deres historie aldri har skjedd.

Når jeg ligger i sengen om kvelden og prøver å fatte det som har skjedd, lurer på hvordan hun og barna har det og håper de får den hjelpen de trenger nå, så er det ikke grafsing.

De møter en verden som ikke bare ser en annen vei. En verden som bry seg om. Ikke bare med. En verden de blir trodd i. En verden som rungende forteller dem at det er han som har gjort noe galt. Ikke dem.

Men de burde i langt større grad ha fått lov til å eie sin historie selv og selv fått lov til å bestemme hva de ville ha delt med oss. De burde ha fått lov til å erfare noe annet enn misbruk av tillit, som jo lekkasjer er. De som har fått sin tillit så til de grader misbrukt fra før av. Det er nå de hadde trengt å erfare at deres historie ble behandlet med respekt og anstendighet. Og der feiler media stort. Det blir en ny krenkelse. En ny invadering. En ny tramping på grenser for noen som allerede har fått sine grenser trampet istykker.

Hvordan i alle dager skal vi få vise at verden er god og fullt av mennesker som vil dem vel da?

Når til og med noen medier går så langt som å tilby store summer for snikbilder tatt av ofrene inne på sykehuset?

Men jeg, som medmenneske og mor, klarer ikke å bare se en annen vei når dette kommer opp. Det klarer jeg ikke. Jeg vil ikke bli en av de som skåner meg selv for ubehag kanskje på bekostning av barn som lider. Og selv om jeg i denne saken sannsynligvis ikke kan bidra med annet enn å prate med egne barn dersom de får nyss om saken som diskuteres høyt og lavt rundt omkring nå, så synes jeg det er skummelt å ta i bruk mekanismer som er så til de grader skadelig noen ganger. Nemlig det å se en annen vei for å skåne egne følelser.

Men akkurat nå synes jeg det er ille at disse menneskene utsettes for et nytt overgrep fra media. Jeg synes man kunne holde seg for god til å lekke informasjon for penger. Det burde da holde med det legene har sagt på pressekonferanser? Inntil barna en dag kanskje selv ønsket å fortelle oss mer?

Det var litt av et innlegg jeg klarte å skrive med bare en hånd.

kie skrev:

Det var litt av et innlegg jeg klarte å skrive med bare en hånd.

(Er forøvring helt enig i det du sier).