Til lands og til vanns ...

...til fjells, til bords, til gards, til sjøs...

Jeg har lært både på skolen og universitetet at slike s-er er stivnede rester av kasusen genitiv, og at preposisjonen til altså styrte genitiv i norrønt. I andre tilfeller kan til styre dativ, ser det ut til, som i til stede og han ble vekket til live (men de ville ham til livs).

En kollega av meg mener imidlertid å ha hørt at til lands etc. ikke er genitiv, men en annen kasus. Nå har jeg ikke googlet så veldig grundig, men umiddelbart kunne jeg ikke finne noe belegg for dette på nett. Noen som vet?

Jeg har hørt det samme som deg at det er genitiv rester. *veldig pålitelig kilde*

Jeg har også alltid hørt at dette er rester av genetiv. *vel så pålitelig kilde*

Det er genitiv, til styrte ingen andre kasus i norrønt. Sted het stadar i genitiv (med stungen d som jeg ikke finner), så det kan jo være derfor det blir til stede. Genitiv av liv var derimot livs, så å vekke noen til live kan jo være tatt over fra dativen å være i live, etter at kasusstyringen døde? :spekulerer hemningsløst med Norrøn ordbok i hånd:

Tinetoff skrev:

Det er genitiv, til styrte ingen andre kasus i norrønt. Sted het stadar i genitiv (med stungen d som jeg ikke finner), så det kan jo være derfor det blir til stede. Genitiv av liv var derimot livs, så å vekke noen til live kan jo være tatt over fra dativen å være i live, etter at kasusstyringen døde? :spekulerer hemningsløst med Norrøn ordbok i hånd:

Hm, i så fall tar Per Egil Hegge feil (og det ville for så vidt ikke være første gang). Til stede, til orde, til live...

Takk for svar!

Å, kasus.

Skal dere språknerde nå?

Lurer på om Hegge snakker om den «dativen» vi har i moderne norsk (de sørgelige restene), ikke om norrønt, som jeg gjør. I Norrøn ordbok står det at til bare styrer genitiv. Jeg er dog ingen spesialist, men det burde jo stått om den kunne ta dativ også.

Jeg finner ingen treff på Google som peker i den retning heller, med unntak av at uttrykket "heyra til" visstnok tar dativ, og det blir vel noe litt annet.

Her fant jeg en dansk side der det står at til orde og til hånde skriver seg fra gamle genitivsformer - i flertall. Det lyder jo plausibelt.

Til syne, til veie...

Nå dukket jeg for øvrig omsider ned i jobbpapirene mine igjen, og kunne da lese om en mann som "fortsatt var i livet".

Elinblu skrev:

En kollega av meg mener imidlertid å ha hørt at til lands etc. ikke er genitiv, men en annen kasus. Nå har jeg ikke googlet så veldig grundig, men umiddelbart kunne jeg ikke finne noe belegg for dette på nett. Noen som vet?

Til lands er ein rest etter norrøn genitiv og kan ikkje vere noko anna. (Det er sjølvsagt ikkje lenger genitiv i moderne norsk, men ein stivna konstruksjon.) Den einaste kasusen som finst i bruk og halvvegs i live ( ) i nokre norske dialektar no er dativ. Viss det er snakk om former som avvik frå grunnforma vil dei kanskje verte kalla dativ uansett kva som "styrer" dei, sidan dativen òg i dei dialektane han finst ikkje akkurat kan kallast produktiv. Men eg veit ikkje dette sikkert, altså, eg berre spekulerer.
Einaste dialekten eg kjenner til der det er kasusrestar er Straumgjerde-dialekten til grandtanta mi, som eg er nokså sikker på seier til bilen men i bila, til Stranda, men i Strondinne ( ) Altså, vanleg grunnform etter til men "dativ" etter i.

Tinetoff skrev:

Lurer på om Hegge snakker om den «dativen» vi har i moderne norsk (de sørgelige restene), ikke om norrønt, som jeg gjør. I Norrøn ordbok står det at til bare styrer genitiv. Jeg er dog ingen spesialist, men det burde jo stått om den kunne ta dativ også.

Norrønt til tek ikkje dativ. Men det fanst nokre konstruksjonar der til står, men utan å styre nokon genitiv, t.d. [kveðja þings til], der til står aleine meir som verbalpartikkel, og genitiven þings er styrt av verbet kveðja.. Det finst sikkert betre døme, men eg kjem ikkje på noko akkurat her og no

Møøse skrev:

til Stranda, men i Strondinne

Vakkert! 😀

Møøse skrev:

Den einaste kasusen som finst i bruk og halvvegs i live ( ) i nokre norske dialektar no er dativ.

Bestemora til mannen min (fra traktene nord for Moelv) hadde enkelte dativformer i dialekta si: Vi får håpe det går bra mæ'a bestefar. Je sa det åt'n Elin.