Hva slags "straff" fikk du som barn (med poll)

Vi fikk tilsnakk, og en sjelden gang husarrest.
Jeg ble egentlig ganske overrasket når jeg hørte om venner som hadde fått fysisk straff. Trodde ikke slikt eksisterete, men lærte fort at det var ganske vanlig blant de som voks opp på 60-tallet. Eller vanlig og vanlig, mye mer utbredt enn hva jeg trodde.

Kjeft og tilsnakk, og husarrest i blandt. Fikk kanskje en knips over fingrene da jeg var liten, men ikke noen annen fysisk straff. Jeg knipser heller ikke min datter.

Jeg kan ikke huske at jeg fikk så mye "straff" - det må vel i tilfelle ha vært tilsnakk. Jeg husker ikke så mye fra de første åra mine, men kan ikke tenke meg at jeg har blitt fysisk straffet på noe vis. Så lenge jeg har vært bevisst, har jeg i grunnen ikke gjort så mye galt, som det kjedelige lille skolelyset jeg var. (Jeg er født i 1973, for øvrig. Tror ikke det var vanlig med ris blant vennene mine heller.)

Jeg husker at en av jentene i klassen min fortalte at hun fikk ris om hun gjorde noe galt - Jeg trodde hun løy for hvem slår ungene sine? - Det var ikke så vanlig hos oss heller.

Ingen av mine venner som er vokst på 60 tallet er vant med ris. Jeg vokste opp hos mine besteforeldre i noen år og der hang bjørkeriset til skrekk og advarsel på veggen. Ja jeg fikk ris.

Som oftest tilsnakk, kjeft en sjelden gang og innimellom fikk jeg beskjed om å gå på vaskerommet (som var lyst og pent og luktet godt, men som var utrolig kjedelig å sitte på). Foreldrene mine var veldig opptatte av å forklare hvorfor vi fikk tilsnakk og det var vel snarere jeg som sto for kjeftingen hjemme. De er dessuten store motstandere av fysisk avstraffelse, og jeg kan nesten ikke huske at jeg ble tatt hardt i en gang, selv om jeg regner med at det har skjedd.

Vi fikk kjeft når vi gjorde noe galt, og jeg kan huske jeg en sjelden gang ble sendt på rommet for liten stund.

Desembermamma skrev:

Tilbaketrekning av kjærlighet er også en straff.

Ja, det er det. 🙁

Jeg ble også fryktelig satt ut og rystet av den andre tråden. Jeg stemte "tilsnakk", "kjeft" og "brukte ikke straff". Som nevnt i den andre tråden liker jeg ikke begrepet straff, jeg liker ikke en oppdragertankegang hvor man skal "ta igjen" på barna sine. Det betyr ikke at jeg er for oppdragelse uten konsekvenstankegang altså.

Jeg fikk tilsnakk/kjeft. Tror muligens jeg ble sendt på rommet en gang eller to (som regel gikk jeg dit av meg selv når mamma og pappa var sure på meg;)).

Den verste straffen jeg fikk var når pappa sa han var skuffet over meg.:pappajente:

Pappa ga meg ris på baken en sjelden gang, ellers så var det vel mest irettesetting antar jeg. Husker ikke..

Aldri fysisk vold, men husarrest o.l.
Jeg var ikke enkel.

Jeg ble også helt satt ut av alt folk her inne har opplevd i barndommen.

Jeg kan faktisk ikke huske at jeg ble kjeftet på engang, men det ble jeg sikkert. Jeg ser jo hvordan mamma er overfor barnebarna nå, så kjeft fikk jeg sikkert, men det gikk altså ikke videre inn på meg. Broren min var langt mer ulydig enn meg og jeg husker at han fikk en og annen husarrest, men det var ikke alltid at det ble gjennomført.

I følge mamma så var jeg et englebarn uten sidestykke, men jeg kan liksom ikke helt tro at jeg alltid var så snill. Da jeg ble tenåring så krangla jeg mye med både mamma og pappa (som jeg ikke bodde sammen med), men da var vel jeg langt styggere i mine uttalelser enn de var.

Tilsnakk ja. Kjeft en sjelden gang. Husarrest ved to anledninger, og de var velfortjente sådan.

Tilsnakk. Men jeg var ett veldig pliktoppfyllende barn,s å det ble ikke mye tilsnakk. Det som var værst var de gangene jeg fikk skylda for ting jeg ikke hadde gjort, hadde en nabodame med livlig fantasi. Men foreldrene satte seg ned og snakket med meg, men de trodde nok på nabodamen. Det svei.

Jeg fikk kjeft, rett og slett. Aldri husarrest, ris på rumpa en gang. mamma var streng, og vi hadde ganske tror respekt for henne, uten at jeg tror det har vært så veldig skadelig.

Husker ikke. Tilsnakk, tror jeg. Jeg var nok et ganske snilt barn Mamma har sagt at hun har gitt meg lett ris en gang. Da hadde jeg knust en bryllupsgave i sinne.

Jeg var et veldig sart barn, så mine foreldres utfordring bestod nok mest i hvordan de skulle få meg til å skjønne at jeg hadde gjort noe galt på en måte som var mild nok. Tilsnakk var nok det hardeste de kunne ty til, og selv det var nok til at jeg kunne bli helt knust. Jeg var en inne-unge, som likte best å være på rommet mitt i ro og fred og tegne eller lese, så husarrest ville være passe meningsløst. Mer som en belønning, å slippe å bli jaget ut for å leke ute. De måtte reagere forskjellig overfor meg og mine mer hardføre søstre, som de godt kunne finne på å gi en klaps bak eller leie med et bestemt tak i overarmen og sende på rommet. Men det ble aldri gitt ørefiker, ris eller husarrest.

Svarte tilsnakk, siden det var meg det var spørsmål om.

...

Jeg og fanget opp den loven som kom januar (tror det var 6 januar) 1986.
Hørt om flere som anmelder sine foreldre som voksne pga det har satt dype spor og loven har en tilbakevirknings kraft.

Var en mann begynnelesen av 50 årene som fikk litt over 1 år i fengsel. Ungene var da litt over 20 år da de anmeldte han.