Da har jeg gjennomført opplegget mitt, og er helt utkjørt.
Det ble litt styr med lydkabel og boomblaster og sånt, så elevene var litt i hundre da vi begynte. De så på meg med vantro da jeg ba dem om å legge seg ned for å sove, og snart var det helt stille. Jeg er sikker på at et par av dem faktisk sovna, men de våkna ganske kjapt da jeg spilte luftvernssirena og etterhvert la på maskingevær og barneskrik. Jeg sa at de hadde ett minutt på seg til å komme seg ut og så langt bort som mulig, fordi det var et angrep underveis - og så tok jeg dem gjennom et tenkt scenario der nærområdene ble bombet, kommunikasjon forsvant og de ble drevet på flukt. Vi bor ganske nært svenskegrensa, så jeg skildret en lang og strabasiøs tur på vinteren mot det som er trygghet, og hvordan de kunne blitt møtt da de kom frem til grensa. Så trakk jeg linjer til flyktningene vi ser på TV og i media og ba dem forestille seg hvordan de hadde det, viste bilder av flyktningeleirene i Jordan, spurte om det var nok for flyktningene at de fikk mat og tak over hodet eller om de snart ville føle at de trengte mer. Elevene var veldig med og var tydelig preget av at de klarte å se ting på en annen måte, heldigvis, og vi fikk klarnet opp i en del ting; som at flyktninger ikke alltid er fattige, at flyktninger faktisk kan ha mobiltelefon. Det ville jo de hatt med seg til Sverige selv, ikke sant?
Det toppet seg vel egentlig da eleven med de krasseste utsagnene i går sa at h*n egentlig ikke mente å uttale seg så bastant, h*n ble bare så revet med. "Jeg mener jo egentlig ikke alt jeg sa, jeg er bare så lei meg for at broren min ikke får hjelp." Klart det, når du har en person i nær familie som ikke får den hjelpen du trenger så er det lett å skylde på andre. Det er da en vanlig hersketeknikk å sette svake grupper opp mot hverandre.
Det ble en veldig fin time og jeg er glad for at jeg gjorde det. Og nå vil andre på trinnet at jeg skal gjøre det samme der, men det har tappet meg sånn at jeg ikke tror det akkurat nå.
