Er det mange fugleeiere her inne?

Ja, er det det?

Vi har nylig skaffet oss to nymfeparakitter (Jada, jeg vet at det egentlig heter nymfekakadue nå, og ikke -parakitt, men da skjønner jo ingen hva jeg mener!) som straks nærmer seg seks måneder. De er ikke søsken, men har delt bur siden de var små, tror vi, og er veldig søte sammen. Vi tror det er to jenter.
Mannen har fått litt fugledilla, og når sommeren går mot hell og vi er ferdige med ferier for en stund, så kan det se ut som om vi (les: han) kanskje kommer til å kjøpe to dvergpapegøyer også! I såfall vil jeg sette som forutsetning at minst en av dem skal være blå! De er så fiiine!

Vi har ikke nå, men jeg hadde en nymfeparakitt sammen med eksen. Den var kjempefin og lett å få tam. Men det er kanskje lettere når de er bare en? Den het Alf, og kunne si "God dag, Alf" 🙂 og så elsket Alf popcorn. Den nektet å være i buret og laget et svare leven hvis det sto popcorn på bordet. 🙂

Ja, det er visst mye lettere å temme dem når de er alene. Nymfer er flokkfugler, og hvis de er alene, så vil de søke til oss mennesker for å danne flokken de trenger. Men er de to, så har de ofte såpass selskap og trygghet i hverandre, at de ikke bryr seg så mye med oss. :-)
På den andre siden, så anbefaler de aller fleste jeg har snakket med å ha minst to. Spesielt hvis man er mye borte på dagtid, f.eks., men egentlig uansett.

Vi har en gutt som intenst ønsker seg fugl. Jeg er skeptisk med tanke på plassering av bur + at alt av stell sikkert ender på meg. (ikke at barna skal ha ansvar for et dyr altså, forstå meg rett).

Jeg har høns, men det teller kanskje ikke her.

Vi har en nymfeparakitt, har hatt han i åtte år. Mye selskap.

Har ikke, men hadde en nymfeparakitt med navnet Harry da jeg var barn. Han bråkte og pratet i ett kjør husker jeg. Og vi gav han bort til en slektning etter ganske mange år. Han sa "allo", "Arry ", altså hallo og Harry, og så plystret plystret han på damene .
Herlig fugl, dog litt for mye lyd for min mor. Rotet masse også, og spiste på gardinbrettene og rammene, så vi var alltid på jakt etter tusjer i samme farger som diverse rammer og liknende.

Jeg har hatt en undulat for mange år siden. Han var skikkelig masete. Han insisterte på å sitte på hodene våre, ellers laget han skikkelig leven. Det ble med den ene. Mamma ga han bort når jeg flyttet hjemmefra.