Barn er ikke alt

Jeg har venner som er frivillig barnløse og respekterer dem hundre prosent.

Hasselnøtt skrev:

Jeg oppfatter forøvrig heller ikke at det handler om å ønske å være ung, kul og singel.

Jeg oppfattet at det var det Mim mente, ikke nødvendigvis forfatteren av kronikken.

Miromurr skrev:

Ja, det skjønner jeg, jeg mente bare at det nok ikke føles like overveldende for alle. I og med at du skrev at du knapt trodde noen kunne være forberedt på hva det innebar. Jeg tviler ikke på at det kan være overveldende for mange, men jeg tror ikke det er det for alle (det vil si, jeg vet jo at det ikke er det for alle).

Det er vanskelig for meg å forestille meg at det ikke føles overveldende for alle. Men jeg hører jo at folk sier det. Jeg har bedrevet litt selvransakelse og innser at det helt sikkert finnes mange som ikke synes det er overveldende å ha barn. Selv synes jeg det er mye kos med barn. Men også mye slit. Og at det var overveldende å gå fra å være DINK og full frihet til å gjøre det jeg ville når jeg ville til å være mamma.

Jeg hører også folk som sier at det er bare kos. BARE kos. Og jeg får meg ikke til å tro det. At det gjennomsnittlig er kos, ja. At det er mest kos, ja. Men ikke at det er BARE kos. Jeg tror de som sier det egentlig mener at det er mest kos. Bare kos innebærer for meg at det aldri er noe som er pyton.

Jeg er 30 og har ikke lyst på barn av grunner som er diskutert her, ansvarsfølelsen, påkjenninger på psyke og fysikk, økonomi, ja kort sagt, jeg har ikke lyst på barn liksom. Livet med samboer uten barn er så bra som jeg aldri har hatt det før, så hvorfor gamble med det, tenker jeg. Og ut fra livserfaring så langt er jeg sikker på at et liv med et småbarn vil være veldig utfordrende for meg. Føler ikke som at det er noe tabu, det at en slik kronikk skrives tror jeg ihvertfall gjør det mindre tabu. Men kanskje det at det ikke har blitt snakket så mye om de frivillige barnløse har vært med på å holdt emnet litt tabubelagt? Det er kanskje egoistisk, det er jo med tanke på mitt liv jeg velger å ikke få barn, men jeg synes det ville vært mer egoistisk å sette et barn til verden, når man er veldig usikker på om man vil ha barn, bare for å være sikker på at man ikke angrer at man ikke fikk barn.

Det som slår meg når jeg leser denne artikkelen er at dette er en mor som ikke har det helt bra. Eller, som Veronal skriver, det er noe patologisk. Og jeg kjenner meg virkelig ikke igjen. Til tross for at jeg med Snupp hadde en forferdelig fødsel og omtalte de første seks ukene av hans liv som "barselhelvete", til tross for at jeg hadde et steintøft svangerskap med Mini så ville jeg aldri, aldri, aldri byttet dem ut mot det livet jeg hadde som barnløs.

Selvfølgelig er det både godt og nødvendig med egentid. Og at søvndeprivasjon brukes som torturmiddel har jeg stor forståelse for. Men likevel så ser jeg på de to små barna mine, produkter av mannen og meg, og hjertet renner over av kjærlighet. Jeg er ingen NBM (Natural Born Mother) og så absoultt ingen Domestic Godess. Jeg får fullstendig fnatt av å skulle være alenemor over natten. Men det er like mye fordi jeg syns det er skummelt å ha ansvaret alene - hvis det skulle skje noe - ikke fordi jeg ikke klarer det. For det gjør jeg i aller høyeste grad. Og jeg elsker å være mamma, med alt det innebærer. Ikke minst fordi jeg vet at dette bare er noen få, korte år. Og at de investeringene jeg gjør i mine barn nå forhåpentligvis vil bære frukter senere.

Selvfølgelig er det deilig å kunne drikke en kopp kaffe uten å bli avbrutt, å sove til 12 uten at noen insisterer på at du skal stå opp, å kunne treffe venner på impuls uten å måtte skaffe barnevakt i forkant. Men dette er bare en fase. Og om noen år så er jeg der igjen. Da er barna store, og har knapt tid til å hilse på oss mens de fyker fra det ene til det andre stedet.

(At jeg denne gansken dessuten har fått en baby som "virker" på de aller fleste områder hjelper selvfølgelig. Men samtidig så tenkte jeg tanken, før jeg fikk Mini, at det det jo ikke kunne være mulig å bli like glad i et barn til som det jeg er i Snupp. Men det ble jeg.)

Jeg kjente meg overhode ikke igjen, og er glad for det. Vi har hatt lite problemer og jeg trives med å ha permisjon. Ungene har vært enkle og har ikke hatt vondt. Barseltida har vært og er er derimot ganske normal, med de ting en barsetid gjerne består av. Ikke noen lyserosa sak, men ganske så hverdagslig. Vi opplever vel heller ikke å ha mistet så mye, annet enn å gå ut absolutt når vi vil selv. Men siden mamma og svigermor kommer reisende gjevnt og trutt, så har vi da også barnevakt mulig. De bruker vi også når vi har det. Skal vi ut med folk fra jobb kan vi jo ellers dra hver for oss.

Nå flyttet vi hit i 2001, og har ikke noe stort nettverk. Kjente 1 par før vi fikk barn, og økte med 1 par til etter det. Jeg trives godt i mitt eget selskap, også på shopping, cafe, eller på trilleturer. Har blitt kjent med en mor til denne barselperioden. Vi bor 300 meter fra barnehagen, ungene snur døgnet i ferier og sover lenge de også, vi ser fortsatt film, spiller musikk, går på café, spiser ute, et.c.

Nå jobber jeg også 1 dag i uka, og møter folk der da. Jeg er fullstendig klar over og forberedt på at jeg skal på jobb igjen 19.mai. Jeg søker samtidig et studie ved siden av jobb, og er ikke en husmortype. Jeg liker datamaskinen min både hjemme og på jobb.

Så hva har jeg mistet? Livet mitt er ikke spesielt annerledes nå enn før jeg fikk barn. Jo mindre alkohol hjemme, men det er forsåvidt greit for vekta. Men drar jeg og mannen ut på byen er det fortsatt slik det var. Koble ut og drikke og prate og kose oss. Jeg har flere å tenke på nå, det har jeg. Jeg må ta meg av flere. Men så lenge jeg og mannen får våre pusterom lokale barer en del ganger i året, så går det da greit det også. Og den muligheten er snart tilbake.

Så hva man opplever av endring handler nok mye om det som var. Livet mitt var ganske rolig fra før, og min omgangskrets liten. Det ble ofte til at jeg og mannen gjorde ting sammen. Omgangskretsen har jo faktisk økt nå etter at vi fikk barn.

Så skal man oppleve å miste noe, så må man jo ha hatt noe å miste.
Jeg opplevd vel at jeg fikk mer enn jeg hadde, og kan vel derfor ikke si at jeg har noe savn.

Gaia skrev:

Det som slår meg når jeg leser denne artikkelen er at dette er en mor som ikke har det helt bra.

Uttrykk som dette gjør at det ihvertfall blir mer tabu å snakke om emnet.

Gaia skrev:

Selvfølgelig er det både godt og nødvendig med egentid. Og at søvndeprivasjon brukes som torturmiddel har jeg stor forståelse for. Men likevel så ser jeg på de to små barna mine, produkter av mannen og meg, og hjertet renner over av kjærlighet. J

Jeg tror også artikkelforfatteren renner over av kjærlighet når hun ser dattera si. De fleste foreldre faktisk.

Man har det ikke bra eller det er noe patologisk om man savner et annet liv iblant? Nå sklei jeg nesten av stolen her og det var ikke fordi jeg ble våt.

Sitron skrev:

Man har det ikke bra eller det er noe patologisk om man savner et annet liv iblant?

Men et liv kan man da ha med barn? Er det liksom en motsetning her?

Electronica skrev:

Men et liv kan man da ha med barn? Er det liksom en motsetning her?

Som du ser skrev jeg et annet. Jeg er alene i alt jeg gjør med ungene, omtrent alltid. Klart jeg tar meg i å ønske det annerledes av og til. Å byttet dem ut med et annet liv i en uke eller to. Jeg ser ikke noe galt eller farlig i det i det hele tatt.

Ine skrev:

Uttrykk som dette gjør at det ihvertfall blir mer tabu å snakke om emnet.

Hvorfor det? Det hun beskriver er en sinnstilstand som jeg oppfater som depressiv, negativ og ødeleggende. At man til tider kan bli dørgendes sliten av å ha barn er jo ingen hemmelighet. Men det er noe helt annet å se på sitt eget barn og ønske at det ikke fantes (for å sette det på spissen.)

Jeg var overhodet ikke forberedt på hva det innebar, følelsesmessig, å være mor. Jeg trodde det var et tantebarn man var litt ekstra glad i. Og morsfølelsen slo meg i bakken på en måte jeg aldri kunne forestilt meg.

Det jeg sier er at selv om jeg selvfølgelig kan kjenne på følelsen av at jeg trenger rom rundt meg, at det til tider kan være slitsomt med alt ansvaret og at jeg kan blir frustrert over at jeg ikke bare kan ta hensyn til meg selv men må ta hensyn til noen andre også, så ville jeg aldri valgt dem bort.

Jeg syns det er helt legitimt å klage over at det er slitsomt med barn, for det er det så absolutt. Men det er en lang vei fra det og til at en del av deg ønsker at du aldri hadde fått de barna du har.

Gaia skrev:

At man til tider kan bli dørgendes sliten av å ha barn er jo ingen hemmelighet.

Ingen hemmelighet nei, men det blir jo ikke akkurat skrevet eller sagt så mye om offisielt. Og konsekvensen tror jeg kan være at mange blir så overrasket over hvor altomfattende det er å bli forelder.

Sitron skrev:

Man har det ikke bra eller det er noe patologisk om man savner et annet liv iblant?

Nei, men jeg synes at det å ha (overdrevet) dårlig samvittighet fordi man drømmer om hvordan livet ville vært uten barn kommer i den kategorien. Man svikter ikke barnet sitt av den grunn.

Ine skrev:

Ingen hemmelighet nei, men det blir jo ikke akkurat skrevet eller sagt så mye om offisielt. Og konsekvensen tror jeg kan være at mange blir så overrasket over hvor altomfattende det er å bli forelder.

Jeg synes det stort sett blir snakket og skrevet mye om hvor slitsomt det er, jeg. Egentlig blir jeg mer overrasket over de som blir sjokkert over mangel på søvn, gulp på alle klærne og denslags. (Ikke overrasket over at folk blir slitne, men at man virkelig ikke tenkte over at hverdagen ikke bare består av nybadede, fornøyde unger, lissom?)

Madam Mim skrev:

Jeg sover, ja. Ungen sover hver natt hele natten gjennom. Og da er alt mulig. Jeg går i kjelleren etter to netter med lite søvn, og etter tre netter er jeg på sammenbruddets rand og verden er mørk. Så uten sovebarn ville jeg sannsynligvis vært innlagt, alene og uten jobb. Kudos til dem som makter slikt.

Dessverre er det ikke noe man bestemmer selv, man må opp og fungere på et vis selv om ungen ikke har sovet.

Karima skrev:

Hm, jeg er usikker på om det er det det handler om. Jeg var veldig forberedt på at livet skulle endre seg dramatisk, men var ikke i stand til å forutse min egen reaksjon på det. Jeg følte at jeg mistet meg selv og at jeg plutselig var lenket til en oppgave jeg ikke egnet meg til. Alt jeg var flink til og som vanligvis ga med identitet og inspirasjon, var jeg avskåret fra å delta i.

Jeg har hatt ammeproblemer med begge to, og ser at det var veldig utslagsgivende for at barselperioden ble så tøff. Å slite med å tilfredsstille babyens aller mest basale behov gjorde meg veldig usikker, rett og slett.

Dette kunne jeg ha skrevet. Jeg følte meg forberedt på å bli mor, men jeg hadde ikke tatt meg i betraktningen at jeg kom til å være så forandret som person etter fødselen. Overgangen fra å være en som taklet det aller meste av ufordringer til å plutselig være bunnsliten, usikker og faktisk avhengig av hjelp fra andre, var utrolig stor. Når det er sagt, føles det ikke slik nå. Vet ikke hvor gamle barna dine er, Banana, men som mor til en 5- og 8- åring, føler jeg at jeg har den friheten jeg trenger. Nå er det faktisk nesten bare kos.

Veronal skrev:

Nei, men jeg synes at det å ha (overdrevet) dårlig samvittighet fordi man drømmer om hvordan livet ville vært uten barn kommer i den kategorien. Man svikter ikke barnet sitt av den grunn.

Dårlig samvittighet har jeg ikke. Men byttet av og til, det skulle jeg gjerne.

Jeg elsker å være mamma, men noen ganger, som i dag så kan det oppleves bittelitt klaustrofobisk. Jeg er gravid og skikkelig kvalm, trøtt og sliten. Jeg vil aller helst bare sove i ro og fred.
Men 5 åringen og 2,5 åringen løper rundt som galninger, de krangler, er tørste, må ha ny bleie, trenger hjelp med legoen og skal ha trøst. Og jeg kan ikke gå noe sted (mannen er ute.)

Men om 2 timer når de ligger og sover søtt under dynene sine er de verdens nydeligste igjen og jeg får den gode mammafølelsen.

Jeg føler meg nok mer fanget av jobben min stundom, enn ungene. Den har sine klare fordeler og gode sider, men også sider som er "mindre morsomme". Jeg tenker på de som bare kan "hoppe i det", "ta sjanser", og ha råd til f.eks. å gå uten jobb i en overgangsperiode. Vi er avhengig av at vi begge har inntekt, og kan ikke gamble på sånt. Så forholdet gjeld - jobb føles mye mer "tyngende" i livet mitt, om man kan bruke et slikt begrep. Livet bestod heller ikke at de faktorene før.