Januar:
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive
en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh,
In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men
Seven Psychopaths er først og fremst
gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin,
Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!?
") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi
på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det
er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste
tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk
bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke
helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i
Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart
skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke
ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer
utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i boken; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. 🙂 Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet
ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet.
)
.
Mannen likte den da.
)
Ungene elsker det ikke fullt så mye så denne sesongen tok lang tid, ble blant annet avbrutt av Harry Potter. Men jeg gir ikke opp! Sesong 6 skal inn den også.
