Tekstmeldinger eller telefonprat?

sms er greit til korte beskjeder, og når man skal flørte litt med noen. Men jeg blir jo lei av å taste i evigheter, så til slutt ringer jeg.

Telefonskrekk, hva er det?

Begge deler takk 🙂 Hvert til sitt bruk.

Sender SMS for krte beskjeder, men ringer om det blir mer å forklare. Liker godt å snakke med folk. Men sender ofte en melding i forkant før jeg ringer, for å forsikre meg om at jeg ikke forstyrrer,

Jeg synes egentlig hele telefonen er et pes.

Sms.

Sms. Liker ikke å snakke i telefon.

Jeg kan ikke fordra å snakke i telefonen. Jeg kvier meg faktisk om jeg må ringe et sted, og tar helst ikke telefonen om den ringer hjemme - altså fasttelefonen, hvor jeg ikke kan se hvem som ringer. Det hender jeg stønner når mobilen ringer.

Så - tekstmeldinger er en ting jeg har tatt til meg av hele mitt hjerte.

Jeg bruker begge deler som et nødvendig verktøy for å gi/motta beskjeder eller stille/svare på spørsmål. Skal jeg svare på en mottatt sms, ringer jeg heller vedkommende hvis svaret er mer omfattende enn 2-3 setninger. Jeg synes det er kjedelig å snakke i telefon, og avbryter gjerne samtalen etter kort tid hvis noen ringer meg.

Før var jeg SMS-dronning og skrev sikkert 40-50 SMS om dagen til forskjellige. Det siste året har jeg knapt klart å svare på de jeg får, og ikke det en gang.

Det spørs veldig.. Enkelte ting er jeg glad for blir sendt som en sms, andre ting synes jeg en tlf hadde vært hyggeligere. Jeg prøver å være flink selv å faktisk ringe en vennine om jeg vet hun sliter litt, så kan hun ikke gjemme seg bak en sms. Men det er fordi jeg kjenner dem, og vet de setter pris på det.

Mamma er vel den som ringer til meg mest, og da blir jeg helt svett. Svarer jeg ikke på en 6 siders sms, så ringer hun bare for å gjenta alt som stod der. Hun har smily-hikke så alle punktum er en eller annen smily
Selv om jeg sier "nå må jeg gå" så skjer det ingenting i tale-strømmen... Hun må være den eneste jeg kvier meg for å ringe til eller svare.

Jeg har en fortid som super-SMSer. Har moderert meg med årene, men fremdeles sender jeg lettere en SMS enn å ringe.

Jeg foretrekker SMS, rett og slett fordi at man da kan svare når det passer og ikke sette hele livet på hold. Men jeg har ikke noe problem med å ringe, altså.

Det jeg merker er vanskeligst, er å avslutte samtalen. Det blir liksom flere minutter med jaja, vi får nå snakkes, mhm, jaja, vi tar det på en lunsj, jah, mhm.

Scarlett skrev:

Det jeg merker er vanskeligst, er å avslutte samtalen. Det blir liksom flere minutter med jaja, vi får nå snakkes, mhm, jaja, vi tar det på en lunsj, jah, mhm.

Åh ja! Jeg hater å avslutte samtaler, det blir nesten alltid litt sånn kunstig uansett hvem det er, ellers så begynner man på'an igjen flere ganger. Når jeg snakker med mamma er det sånn; vi sier hadet og "ja, du, hør nå her" og så snakker vi i et kvarter til, og plutselig er det gått en time.
Og så er det jo noen som ikke bryr seg om man sier man har det travelt og må legge på, det kan være litt slitsomt. Om jeg snakker i tlf med ei venninne og hun sier "nei nå må jeg gå" så avslutter jeg samtalen rimelig kjapt.

Jeg er veldig glad i å prate - både i telefonen og i virkeligheten, men jeg hater å ta initiativ til å ringe. Jeg har rett og slett angst for at jeg enten forstyrrer eller at andre ikke vil prate med meg...eller noe annet.
SMS derimot er jeg ivrig på. Jeg tror kanskje mye henger igjen fra da å snakke med noen på mobil var på grensa til galskap. - med tanke på prisen..

Best av alt liker jeg å prate med folk sånn ekte da...

Jeg sender som regel SMS, men om jeg må ha svar rimelig kjapt, eller med en gang, så ringer jeg heller. Da slipper jeg å lure på om personen har mottatt meldingen eller ikke.

Jeg ringer helst mannen. Men andre sms'er jeg. Ikke glad i telefonen. Har ikke lyst å bruke tiden min der.

SMS. Jeg ringer vel egentlig aldri noen andre enn kona "bare for å prate" (og setter ikke nevneverdig pris på at andre gjør det heller).

Hender jeg ringer et par-tre stykker jeg kjenner ved spørsmål om ting, siden de er kroniske på å drive og sjekke sms bare av og til og slikt. Det har jeg ingen forståelse for. 😎

Jeg liker ikke å prate i telefonen, og gjør det minst mulig. Så sms er en fantastisk oppfinnelse.

Sms til pjatt, og telefon til samtaler.

Jeg liker SMS for korte beskjeder men om det går frem og tilbake flere SMS-er så ringer jeg heller.

Og så avtaler jeg langskravltelefonsamtaler med venninner via SMS.

Det kommer helt ann på hvem jeg skal kontakte. Noen liker jeg veldig godt å snakke i tlf. med, andre synes jeg det er greit å sende sms til. Også kommer det kanskje litt ann på hva budskapet er.