Grusom Oprah-episode

Se på Oprah akkurat nå. Det handler om Auswich-leiren, og alle som ble lemlestet og drept der. Da en overlevende beskrev alle barna og at soldatjævlene kastet levende babyer inn i flammene, brøt jeg helt sammen. Sitter bare og julker. FY FAEN!

Omtrent sånn føler jeg det når jeg ser "Schindler's list". Den har jeg sett mange ganger, og griner så snørr og tårer flyter hver gang. Ikke fordi filmen i seg selv er så fæl, men vissheten om at handlingen er bygget på noe som faktisk har skjedd. Det er bare for jævlig. 🙁

Det er ufattelig grusomt at mennesker kan gjøre sånt. Det er desverre en vanlig misoppfatning at det var de verste nazistene alene som var ansvarlige for dette. De ville aldri ha kunnet gjennomført alt det som ledet opp til leirene og utryddingen om ikke de murrende understrømningene i samfunnet hadde vært så rasistiske mot jødene som de var. Også blant arbeiderpartifolk og motstandsfolk her til lands var det vanlig å se på jøder som underordnet og mindre verdt. Så selv om Norge var imot invasjonen så var vi ikke mot mange av de tankene nazistene forfektet.

Nettopp derfor er det så viktig å bekjempe hverdagsrasisme og intoleranse, hver dag og overalt man er.

Jeg har ikke grått så mye på det jeg kan huske. Er helt ødelagt i fjeset nå, må gå og fikse meg før jeg skal hente vesla i barnehagen. 🙁

Det hjelper å gråte. Og den som kan kjenne på de store, vonde følelsene er modig og rik. For det vitner om engasjement og empati og evne til også å kjenne de store, gode følelsene. For heldigvis er det jo masse å glede seg over her i verden også.

Jeg har også hulket. Jeg kan ikke se på sånt etter at jeg fikk barn. Føler bare en intens trang til å ta vesla i armene og rømme. Alle barneskjebnene blir med ett så nære.

Jeg så det. Bestefaren min var polsk og kom til Norge som fange av tyskerne. Bare guttungen. Han hadde mareritt hver eneste natt resten av sitt liv.

Huff, jeg så ikke den episoden, og det er jeg glad for. Men jeg så en episode av 7th Heaven (:o ) hvor den ene naboen hadde vært i konsentrasjonsleir. Jeg husker ikke hvilken. Men hun fortalte hvordan de ble delt i grupper med kvinner og barn og menn hver for seg. Så fortalte hun hva de gjorde med dem etterpå og sånt. Helt grusomt! Jeg satt og gråt mine modige tårer.

Jeg vet ikke om akkurat det hun fortalte var sant, men som MokkMokk sier, vissheten om at noe lignende har skjedd i virkeligheten gjør at det blir helt forferdelig å se.

Han overlevende som ble intervjuet av Oprah (de gikk sammen i leiren) fortalte bla. at alle barna ble henrettet ved ankomst, absolutt ALLE! Mødrene ville jo ikke slippe dem, så det endte med at nesten alle mødrene ble henrettet sammen med barna (hadde jeg også gjort!). Mødre satt i gasskamrene og holdt rundt barna sine. Jeg blir hysterisk bare jeg tenker på det!! :hulke:

Vi fikk se en haug med barneklær som lå i en glassmonter. Små søte babyklær. Bak en glassvegg lå det tusenvis av kofferter, eiendeler fangene hadde tatt med seg hjemmefra, de visste jo ingenting om hvor de egentlig skulle. På en av koffertene stod det et navn og fødselsdato, en bitteliten koffert. Den tilhørte en liten babygutt. Alle barna var jo døde.

Dette er så grusomt at jeg ikke kan fatte at det faktisk har skjedd ...

Ja, det er helt ufattelig. Og å tenke seg at mange av disse SS-soldatene hadde egne familier som de gikk hjem og spiste middag sammen med etter en dag i leiren? Det er helt ufattelig.

Chumbawamba skrev denne sangen til ære for en som ikke overlevde, men som fikk overlevert sitt budskap allikevel; han ga aldri opp:

Rappaport's Testament: I Never Gave Up
If you survive me
(I Never gave up)
Tell them this
(I Never gave up)
If you survive me
(I Never gave up)
Tell them this

Almost as if I were planning ahead
I drank, I ate, I made love
I learnt to snatch whatever I could
I never asked for pity and I never gave up

I never gave up, I never gave up
I crawled in the mud but I never gave up

Twenty months I kept accounts
And in the end they'll balance out
Sometimes I vomit happy memories
Sometimes I laugh out loud just to crack my face

I never gave up, I never gave up
I crawled in the mud but I never gave up

If I meet Hitler in the other place
I'll spit this precious soup in his face
And all my accounts will be settled, you see
'Cause Hitler never ever got the better of me

I never gave up, I never gave up
I crawled in the mud but I never gave up

Ja, huff den episoden fra Oprah er virkelig en som la seg på minnet. Jeg anbefaler dere alle å lese boken "Night" av Elie Wiesel (Han fikk Nobels fredspris i 1986). Jeg vet ikke om den er å kjøpe på norsk, men jeg kjøpte den på Amazon (Oprah's book Club).

Herregud. Det hadde jeg aldri taklet å se. Aldri.

Jeg har vært så heldig og kjenne to overlevende. Bare en av dem jødisk da. Den andre var Norsk kommunist. Han ga meg og klassen min på vidregående en fantastisk oppsett i økonomien i disse leirene. Den tyske krigsmaskinen var jo finansiert av dette.

Han fortalte mye.

Den andre er den nå mye omtalte Julius Paltiel. Jeg glemmer ikke et selskap jeg servrte i der disse to begynte å prate seg i mellom.

Finn hadde vært gjennom et helvete, men han hadde fått mat fra Norge (organisert fortalte han meg av min far). Julius fikk ikke slik.

Det værste de opplevde var jo når de ikke fikk være med de hvite bussene til Norge. Nordmennene godtok ikke de stakkars utsultede jødene som Norske.

Jeg har lest mye krigslitratur. Men den sterkeste boken for meg som jeg anbefaler alle å lese er

Primo Levi: if this is a man

og den som følger The truce.

Bøkene er sterke fordi han som min fars venn faktisk skildrer umenneskeliggjøringen og hvordan de forstod lokalbefolkningen som ikke hjalp de sultne magre stakkarene.

Babyene som ble kastet i flammene var kanskje de heldige. Det er sannheten og nå som antisemitismen blomstrer bør en huske dobbelt opp.