Nei er nei

Er det sånn hos dere? At har man først sagt nei så har man det og da endrer man ikke mening selv om man underveis finner ut at det opprinnelige svaret kanskje ikke var det riktige?

Jeg var sånn tidligere, men har endret meg der. Kanskje har det sammenheng med at guttungen har blitt større. Men, jeg synes å huske at jeg endret meg ganske tidlig.

Jeg mener, hvorfor tviholde på et nei, dersom jeg innser at det er feil? Jeg endrer ikke standpunkt på bakgrunn av sutring, men på bakgrunn av vettuge argumenter eller tid til ettertanke.

Her er det nei når det er nei...noen ganger har jeg angret litt på at jeg har sagt nei, men må da holde fast på "neiet" mitt

Jeg synes det kan väre lurt å läre barna at du kommer faktisk noen vei med gode argumenter, og at det er lov å forandre mening etterhvert som saken blir belyst annerledes. De skal jo bli siviliserte voksne mennersker med tiden. Men om det er rom for forhandlinger, kan det kanskje väre lurt å ikke si så kategorisk nei i utgangspunktet.

(Her i huset er et nei forelöpig et nei med punktum. Men det er fordi poden er 2,5).

Søster skrev:

Jeg synes det kan väre lurt å läre barna at du kommer faktisk noen vei med gode argumenter, og at det er lov å forandre mening etterhvert som saken blir belyst annerledes. De skal jo bli siviliserte voksne mennersker med tiden. Men om det er rom for forhandlinger, kan det kanskje väre lurt å ikke si så kategorisk nei i utgangspunktet.

(Her i huset er et nei forelöpig et nei med punktum. Men det er fordi poden er 2,5).

Jeg tenker selvfølgelig over hva jeg sier nei til, men noen ganger snakker man uten å ha tenkt seg om. Og jeg er enig i at det er flott å kunne argumentere seg fram til noe annet er det som er utgangspuktet.

Et nei kan bli til et javel,da, hvis det kommer gode argumenter som ikke er akkompagnert av sutrestemme. Jeg er helt for at de skal lære at argumentering og fornuft er gode greier, mens sutring ikke fører noensteds.

Søster skrev:

Jeg synes det kan väre lurt å läre barna at du kommer faktisk noen vei med gode argumenter, og at det er lov å forandre mening etterhvert som saken blir belyst annerledes. De skal jo bli siviliserte voksne mennersker med tiden. Men om det er rom for forhandlinger, kan det kanskje väre lurt å ikke si så kategorisk nei i utgangspunktet.

(Her i huset er et nei forelöpig et nei med punktum. Men det er fordi poden er 2,5).

Her er det nå mulig å forhandle (om enkelte ting), men nå er T. 5 1/2 år.

Det er klart det er lov å skifte mening.

Stort sett prøver jeg å tenke meg om grundig før jeg svarer nei eller ja. Av og til kan det dessverre hende at jeg svarer litt for fort, og får argumenter etterpå. Da kan det hende jeg ombestemmer meg, men da forklarer jeg hvorfor (storepoden er snart 9 år).

Litt både og. Nå er jenta vår 5 år, og moden for alderen. Hun henger fint med på en forklaring om at mamma eller pappa har tenkt seg litt om, og ombestemt seg. Jeg synes det blir annerledes med en toåring. Da er det viktigere å være konsekvent, selv om man kanskje kommer på at det ikke hadde gjort noe om de fikk den lekebilen eller den isen de ville ha. Jo større barna blir, jo bedre forstår de at i en gitt situasjon (en tur på kjøpesenteret for eksempel) kan man noen ganger kjøpe is, andre ganger ikke. Det er i alle fall min erfaring. 🙂

Vist det er gode motargumentasjoner mot nei, så hender det jeg gir etter.

Her er nei som regel et nei. Det er svært få unntak fra den regelen.

Når storebror setter opp dådyrøyne og honningstemme og sier "vær så snill, mamma", så hender det at jeg skifter mening, ja.

Men stort sett prøver jeg å være konsekvent.

Her er nei eit nei, men tenker meg alltid godt om på forhånd og brukar nei minst muleg eigentleg.
Det kan nok vere unntak (etterhvert) men det er isåfall svært få. Brukar eg nei er det nei.

Vi har planer om å lære barna våre at dersom de argumenterer godt og saklig kan et nei bli et ja (og omvendt). Vi har vel kommet frem til at denne lærdommen først kan skje når språket er litt bedre, så inntil videre tenker vi oss godt om før vi sier nei, men da holder vi som regel på det. Dersom vi innser at neiet er veldig urimelig har det vel hendt at vi skifter mening. Fleksibilitet, at det går an å ta feil og at det er lov å skifte mening mener vi er gode egenskaper å ta med seg.

Når det er sagt er det aldri hyling, skriking, stamping og annen trassadferd som gjør at et nei kan bli til et ja.

Et nei er som hovedregel et nei, men hvis det viser seg å være helt urimelig og ungene (og mannen) klarer å overbevise meg om det så kan det være at jeg ombestemmer meg. Likevel vet de små godt at det sjelden nytter å kverrulere med mor, som er sta som dagen er lang.
Mannen er mer inkonsekvent på dette og opplever også mer pes fra ungene. Det bruker jeg som hovedargument når mannen mener jeg er i overkant streng. 😛

Søster skrev:

Jeg synes det kan väre lurt å läre barna at du kommer faktisk noen vei med gode argumenter, og at det er lov å forandre mening etterhvert som saken blir belyst annerledes. De skal jo bli siviliserte voksne mennersker med tiden. Men om det er rom for forhandlinger, kan det kanskje väre lurt å ikke si så kategorisk nei i utgangspunktet.

(Her i huset er et nei forelöpig et nei med punktum. Men det er fordi poden er 2,5).

I flott Jesper Juul-ånd, Søster! Enig med deg. Og er i utgangspunktet motstander av kategorisk nei.

Dersom argumentene er gode, kan jeg ombestemme meg. Av og til glipper også "nei" ut litt for fort, og da ombestemmer jeg meg selv.

Stort sett er et nei et nei. Ombestemmer meg ihvertfall ikke på slike ting som en annen gang vil føre til mer masing. Da tenker jeg på å få saft, kjeks, se film, spille på data osv.

Jeg prøver å lare være å si nei for så tenke etterpå at jeg kunne jo ha sagt ja. Så til ting jeg ikke vet helt hva jeg skal svare. Så sier jeg at jeg må tenke på det.

Men så glemmer jeg jo ut av og til og sier nei og når jeg har tenkt meg så skjønner jeg jo at det var unødvendig å si nei.

Jeg har hele tiden sakt at hvis det er en liten mulighet for at jeg kan si ja, så si ja med en gang. Men det har skjedd at jeg har svart nei litt for raskt, og hvis ungene da har argumentert bra så har det skjedd at jeg har ombestemt meg.

Her i huset er det full mulighet for å komme med tilleggsopplysninger, argumenter osv. Både for voksne og barn.