Lager du deg lett "historier" - og hvilke?

My skrev:

Dette kaller jeg å finne på skrøner, og det blir noe annet (mannen gjør det og ). Men det kan godt være jeg som misforstår spørsmålet.

Det er nok meg som ikke forsto spørsmålet.
Jeg kan ofte ta utgangspunkt i folks oppførsel o.l. og fundere på bakgrunnen og finne gode grunner til at de gjør som de gjør. Er det det som menes med HI?

Jeg syns det er veldig rart om man ikke fyller i hullene, mer eller mindre bevisst, uten at det er spekulering og sladder.

Om naboen for eksempel forteller at de «reiste til Spania» i sommer, så tror jeg mange av oss ser for oss at de har flydd dit. Fordi det er det man selv har gjort når man har vært i Spania, det er det vanligste, etc. Hjernen lagrer da gjerne fortellingen med et minne om at naboen har fortalt at de fløy til Spania. Kanskje du ser dem for deg på flyplassen. Med koffert. Om mannen din da kommer og sier «ja, naboene kjørte jo til Spania i sommer, de!», så kan du bli forvirret, for naboen fortalte da vitterlig at de fløy?!

Et sånt «falskt minne» som du har fylt i selv, oppleves som like ekte som et virkelig ett.

Jeg lar for det meste hullene stå åpne.

Jeg har en hjerne som ikke tenker i bilder. Jeg drømmer heller ikke i bilder, tror jeg. Jeg tenker i ord. Det heter visst afantasi på fagspråket.

Jeg kan se for meg ting som kanskje vil skje, mest dramatiske ting som ulykker. Men jeg lager meg ikke historier om andre mennesker på den måten som i HI.

Hele tiden! For meg er det bare en videreføring av hvordan jeg lekte som barn, tror jeg. Jeg hadde mange venninner, men likte nok aller best å sitte helt alene på gulvet med dukkehuset mitt eller papirdukker eller alle Barbiene mine. Og fantasere.
Og lese! Og fremdeles har jeg for vane å putte mennesker jeg ser inn i historier jeg har lest. Eller finner på.
Det fordrer en viss avstand da, naboen eller perifere venner blir for grå og kjedelige. Og nære venner funker ikke til slikt.
Vi har bodd i Canada i perioder, og der var nabolaget fargerikt kan dere tro, bebodd av pensjonerte oberster, alkoholiserte forfattere, innehavere av bugnende blomsterbutikker, triste enkemenn, hemmelige agenter, vakre modeller, rå politikere og tapre foreldreløse.

Jeg har en hjerne som er glad i å spekulere, men jeg lager ikke historier som lagres som sannheter i hodet mitt, det er mer at jeg tenker på ulike scenarioer på hvorfor noe har skjedd eller har blitt som det har blitt. Jeg lager m.a.o. mange historier, ikke bare en. Jeg opplever forresten ofte at jeg må "åpne hjernen" til en dame jeg kjenner som henger seg opp i egne forklaringer på hvorfor en person har sagt noe, ikke ringt tilbake e.l. Da kommer jeg med ulike mulige historier slik at denne personen ikke skal sette seg helt fast i egen tankegang.

Drømmedama skrev:

Hele tiden! For meg er det bare en videreføring av hvordan jeg lekte som barn, tror jeg. Jeg hadde mange venninner, men likte nok aller best å sitte helt alene på gulvet med dukkehuset mitt eller papirdukker eller alle Barbiene mine. Og fantasere.
Og lese! Og fremdeles har jeg for vane å putte mennesker jeg ser inn i historier jeg har lest. Eller finner på.
Det fordrer en viss avstand da, naboen eller perifere venner blir for grå og kjedelige. Og nære venner funker ikke til slikt.
Vi har bodd i Canada i perioder, og der var nabolaget fargerikt kan dere tro, bebodd av pensjonerte oberster, alkoholiserte forfattere, innehavere av bugnende blomsterbutikker, triste enkemenn, hemmelige agenter, vakre modeller, rå politikere og tapre foreldreløse.

Ja, fantasere gjør jeg også, stadig vekk. Men jeg lager meg ikke historier om hva jeg antar har skjedd i virkeligheten, for å komplettere eller fylle huller i historier jeg får høre om andre. I eksemplet til Poly ovenfor, om de som dro til Spania, så blir jeg selvsagt mer overrasket over enkelte reisemåter enn andre, men det er fordi det ene er mer vanlig enn det andre, ikke fordi jeg har bestemt meg i hodet mitt for hvordan de reiste.

Joda, selvsagt hender det at jeg også bare antar noe uten videre, fordi det er det mest sannsynlige, det kommer litt an på hva det er. Men slik som i eksempelet i HI ville jeg ikke laget en historie eller gjort meg opp en mening om hvilket alternativ som var riktig.

Polyanna skrev:

Jeg syns det er veldig rart om man ikke fyller i hullene, mer eller mindre bevisst, uten at det er spekulering og sladder.

Om naboen for eksempel forteller at de «reiste til Spania» i sommer, så tror jeg mange av oss ser for oss at de har flydd dit. Fordi det er det man selv har gjort når man har vært i Spania, det er det vanligste, etc. Hjernen lagrer da gjerne fortellingen med et minne om at naboen har fortalt at de fløy til Spania. Kanskje du ser dem for deg på flyplassen. Med koffert. Om mannen din da kommer og sier «ja, naboene kjørte jo til Spania i sommer, de!», så kan du bli forvirret, for naboen fortalte da vitterlig at de fløy?!

Et sånt «falskt minne» som du har fylt i selv, oppleves som like ekte som et virkelig ett.

Det overrasker meg at du skriver dette, for jeg tror ikke dette er vanlig i det hele tatt. At man antar at de har flydd fordi det er mest vanlig, ja - men at det utvikler seg til et etablert minne? Det tror jeg ikke er så vanlig. Men kanskje fordi det er veldig fremmed for meg, jeg har ikke akkurat spurt folk om dette.

At falske minner finnes, og at de oppleves veldig ekte, vet jeg. Det er også overraskende lett å "plante" falske minner hos andre, det er jo det som er så skummelt med manipulerende partnere/foreldre/sjefer/maktpersoner.

Jeg har det fullt nok i hodet til å fylle inn enda mer med å spekulere i historier bak det jeg blir fortalt.

Jeg har en venninne som lager alternative scenarioer om alt, også om kommende situasjoner og utfallet av disse, og det er altså så ufattelig slitsomt å forholde seg til.

Å sitte å dagdrømme om tilfeldige folk som passerer på en flyplass eller foran kafévinduet oppfatter jeg som noe helt annet enn det som beskrives i HI.

Jeg gjør egentlig ikke dette, i noe særlig grad.

My skrev:

Dette kaller jeg å finne på skrøner, og det blir noe annet (mannen gjør det og ). Men det kan godt være jeg som misforstår spørsmålet.

Det er nok riktig å kalle det skrøner. Da jeg vokste opp i forrige årtusen, så var det noe hele slekta drev med, det var å dikte og lyve og se hvem som gikk på limpinnen. Jeg har aldri helt klart å slutte med å skrøne. Men jeg dikter opp fortellinger innimeg der det ikke er informasjon å hente også.

Jeg fyller ikke i hull når jeg videreformidler noe. Men jeg lager ofte historier om folk jeg observerer. Men er jo veldig klar over at det er det jeg gjør.

Skal prøve å være litt mer tydelig.

007 skrev:

Mulig jeg misforstår, men er ikke dette det samme som spekulasjoner? Det prøver jeg å unngå, for de kan fort bli til rykter, sladder og "sannheter".
Men selv om jeg prøver å unngå å lage spekulasjoner, så lurer jeg jo alltid på historien bak.

Nei, det vil jeg ikke si at det er det samme som spekulasjoner. Jeg tenker på de historiene man lager inne i seg, for å kalle det spekulasjoner må man jo snakke om disse historiene. Så jeg vil si det er steget før. My beskriver lengre ned (jeg har quotet) at noen personer ser ut som de faktisk tror på det de tenker.

For eksempel: I historien jeg tok i HI var grunnen til jeg ble oppmerksom på at jeg hadde laget en historie var at noen snakket om den andre versjonen.

Det jeg synes er mest interessant hva som gjør at vi velger en historie fremfor en annen.

Polyanna skrev:

Jeg tror alle gjør det, men nok mest der man er genuint interessert i fortellingen. Forskjellen ligger nok mest i om man er bevisst på at man har «fylt i gapene» på fortellingen.

Vi trenger at fortellinger henger sammen, tror jeg.

Ja, jeg tror alle gjør det. Jeg merker det veldig godt her på FP. Hvis jeg lager et HI hvor ting er veldig "åpent" så er det veldig tydelig at folk har forskjellige historier som de snakker ut fra. Hvis jeg blir veldig konkret så "adopteres" den historien

My skrev:

Nei, det tror jeg ikke. Grunnen til at jeg ikke tror det er at jeg reagerer på at mannen gjør det. Hele tiden. Inkludert hva de aktuelle personene nok sikkert har sagt, ned til det minste ord. Han har det etter sin mor, min svigermor har nærmest utviklet det til en kunstform, det å kunne forklare akkurat hva som har skjedd, der hun ikke har vært tilstede. Hun "vet" også hva folk tenker, hun ser det nemlig i øynene deres. Og dermed vet hun hva de sikkert kommer til å gjøre eller si senere også.

Ja, jeg kjenner også folk som gjør slik. Og jeg oppfatter det som om de produserer en historie inne i hodet sitt og etterpå tror på den som om den er sann.

Input skrev:

Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er generelt lite nysgjerrig på folks privatliv. Jeg setter pris på folk som deler med meg, fordi det er et kompliment å bli stolt på, men jeg ser ingen grunn til å gruble på hvorfor noen har valgt sånn eller sånn. Og jeg synes det er en irriterende egenskap hos andre.

Ja, jeg mente det litt anderledes. Dette er ikke å gruble på hva andre mener. Det er at man intuitivt lager seg en historie helt uten å tenke over det.

nokon skrev:

Eg øver meg på å lage alternative forklaringar på folk si adferd og ikkje vere så rask med å trekke konklusjonar om kva som ligg bak.

Klassisk eksempel: Ho ringte meg ikkje tilbake - ho synes eg er masete. Medan forklaringa kan like gjerne vere at ho satt i eit møte og gløymde at eg hadde ringt, at det er ein travel dag, at ho tenkte ho skulle ha god nok tid til å prate ordentleg når ho først ringte og utsette det etc.

Ikkje heilt det same du spør om i HI, men delvis overlapp likevel, fordi eg øver meg på å ikkje tru at eg veit ting eg ikkje veit. Nettopp fordi det har laga så mykje krøll for meg i relasjonar tidlegare. (Ein gjentakande diskusjon med eksen, var for eksempel at eg meinte han var "sur" og svarte "surt" når han var trøtt og sliten etter jobb og trengde å vere introvert).

Enig i at det er overlapp mellom de tingene du nevner her. Det jeg tok opp: At man lager en historie som medfører motiver, tanker, følelser hos andre. Du: At man gjør det samme med personer man er i kontakt/relasjon med.

Polyanna skrev:

Om naboen for eksempel forteller at de «reiste til Spania» i sommer, så tror jeg mange av oss ser for oss at de har flydd dit. Fordi det er det man selv har gjort når man har vært i Spania, det er det vanligste, etc.

Synes nesten jeg blir mest bevisst på dette når det er elementer i historien som er helt ukjente for meg. Eksempel: Noen jeg kjente reiste på fly med sykkel. Det klarte jeg ikke å se for meg.

him skrev:

Ja, jeg tror alle gjør det. Jeg merker det veldig godt her på FP. Hvis jeg lager et HI hvor ting er veldig "åpent" så er det veldig tydelig at folk har forskjellige historier som de snakker ut fra. Hvis jeg blir veldig konkret så "adopteres" den historien

Om jeg får beskrevet noe og presentert et spørsmål knyttet til dette, så er det naturlig å se det ut fra egne erfaringer, hvordan man oppfatter den som stiller spørsmålet og på den måten "fylle inn" hullene for å kunne gi et svar.

Om jeg får beskrevet noe som har skjedd, og jeg skal viderefortelle dette til noen, så legger jeg ikke inn detaljer jeg "tror" kan være der. F.eks. hvordan de reiste, hva de tenkte, sa, intensjon osv.

Sistnevnte vil jeg beskrive som å "lage en historie", ikke første eksempel, selvom det også legger noe uuttalt til grunn.

Tallulah skrev:

Om jeg får beskrevet noe og presentert et spørsmål knyttet til dette, så er det naturlig å se det ut fra egne erfaringer, hvordan man oppfatter den som stiller spørsmålet og på den måten "fylle inn" hullene for å kunne gi et svar.

Ja. Jeg spør ofte på den måten fordi jeg ønsker andre perspektiver. Og jeg ønsker å understreke at jeg ikke opplever at folk dikter opp ting og spekulerer i det jeg sier. Men mer det at de ubevisst har oppfatninger om feks ord og begreper som gjør at de fyller inn ting.

Eksempel: jeg bor i by og bruker ofte vaktapoteket. Det er nært, lang åpningstid, samme pris og jeg er kronisk for sent ute. Sendte en snap til noen som bor "i gokk" og fikk "bekymringsmelding" tilbake om det var noe alvorlig galt.

Jeg lager ofte teorier for å fylle inn hull, men det handler om at jeg liker å skjønne hvorfor folk gjør som de gjør. Jeg er rett og slett interessert i hvilken motivasjon som ligger til grunn, og hva folk kan ha opplevd, for å velge det ene eller det andre i en gitt situasjon. Men jeg har (stort sett, tror jeg) ganske klart for meg hva det er jeg faktisk vet, og hva det er som er mine teorier. Jeg bli veldig overrasket når jeg blir presentert for noe jeg vet er en teori, som andre har laget til sin egen sannhet om hva som faktisk skjedde, eller hva noen faktisk har tenkt i en gitt situasjon. Spesielt når noen forteller meg hva jeg har tenkt eller gjort, når jeg veldig godt vet at det ikke var tilfellet.

Jeg tror det er ganske vanlig at man lager teorier for å fylle ut informasjon. Så er det veldig forskjellig om man selv opplever teoriene som "sannhet", eller om man vet at de er "teorier". Og så tror jeg det kan være ganske lurt å være bevisst på hvilken type person man er, fordi det har noe å si ift om man lett adapterer historier som ikke nødvendigvis er sanne som sannheter, fordi de passer med de teoriene man ønsker skal være sanne, eller det man tenker er sant.

Jeg har nok mye lettere for å tenke at "hm, men det du forteller nå, det vet du jo ikke, så da lar jeg den delen stå mer åpent i eget hode". Mens andre jeg kjenner ikke er sånn i det hele tatt, de adapterer den teorien de selv syns passer best som en "sannhet".

Jeg skjønner ikke hva det har med HI å gjøre? Jeg ville også spurt hvis jeg fikk snap av noen som tydelig viste at de var på apoteket. Uavhengig av hva slags apotek det var. Med mindre det sto i snappen at de var der for å kjøpe nesespray.

Input skrev:

Jeg skjønner ikke hva det har med HI å gjøre? Jeg ville også spurt hvis jeg fikk snap av noen som tydelig viste at de var på apoteket. Uavhengig av hva slags apotek det var. Med mindre det sto i snappen at de var der for å kjøpe nesespray.

Jeg mente at den som fikk snappen opplevde situasjonen som alvorlig fordi vi var på apotektet sent på kveld. Mens vi var der bare av latskapsgrunner. Forskjellig kontekst hos oss ga forskjellig tolkning.

Og det er jo nettopp det jeg mener med at vi lager historier, fyller inn. Vi bruker vår egen erfaring til å tolke situasjonene.

Jeg tror det er kjempevanlig at folk fyller i med egne detaljer slik at noe blir et etablert minne, og slik at de tror at det er dette de har sett eller det noen sa. Kanskje ikke vanligvis så «utbygd» som det Polyanna skriver, men at folk legger sin egen tolkning inn i en hendelse eller en kommentar, det skjer veldig ofte. Jeg har sett det flere ganger på FP, og da er jo alt skriftlig, sånn at det faktisk er mulig å gå tilbake og se hva som faktisk ble sagt. I RL er det mer sånn at jeg f.eks. husker en hendelse på én måte, mens en annen person sier at de er helt sikre på at det var på en (litt) annen måte. Da er det jo vanskelig å bevise hvem som har rett, men det er i hvert fall åpenbart at minst én av oss har fylt ut minnet med noe som faktisk ikke skjedde.

Til spørsmålet i HI vil jeg vel si at jeg sjelden fyller i med en hel bakgrunnshistorie uten å være klar over at det er det jeg gjør. Jeg kan helt klart se for meg en situasjon og bruke denne situasjonen som utgangspunkt for min vurdering, men da tror jeg jeg vil tenke eller si at «sånn som jeg så for meg dette, så hadde A allerede gjort denne tingen før B kom, men det er klart at det kan ha vært annerledes».

På den annen side: hvis jeg internaliserer min egen teori, så vil jeg jo ikke være klar over det. Så det er mulig jeg gjør det mer enn jeg er klar over.