Om å vise empati for barnet sitt

Jeg vil gjerne at sønnen min skal oppleve at han får både den varmen, omsorgen og empatien han trenger. Jeg sliter imidlertid litt til tider. Saken er at han er en skikkelig apekatt. Han klatrer, hopper og bruker kroppen til en hel del røffe ting. Resultatet er styrke og bra kroppskontroll.

Likevel slår jo en fireåring seg stadig... og ikke minst en såpass aktiv fireåring. I tillegg synes jeg han er ganske sutrete til tider... dvs han forventer trøst hver gang han har slått seg bittelitt eller skrapet seg litt opp... og jeg sliter da med å fremkalle ekte empati. Jeg synes liksom ikke at det er sammenheng mellom hans egen uvørenhet og terskelen for å sutre. Dessuten så blir det jo naturlig nok til at han slår seg en del ganger pr dag når han er såpass uvøren.

Er jeg helt på jordet her, eller er det noen som kjenner seg igjen i dette? Kan noen være så snill å si at ikke jeg er en kald mamma 😮?

Jeg synes det er en naturlig del av læringen at de skjønner at de kan slå seg om de turner, herjer og klatrer sånn som våre 4-åringer gjør.

Slår de seg ordentlig, så er det jo ikke vanskelig å fremkalle den empatien som trengs (da kommer den jo automatisk).
Er det et lite dunk, så får 4-åringen beskjed om å reise seg igjen (og gjerne med en forklaring om hvilken av hans handlinger som førte til at han slo seg). Det samme gjør lillesøster på 1 år. Og jeg merker tydelig at hun ikke lenger må sjekke med meg om hun skal gråte fordi hun dunket seg eller ikke. Slår hun seg, så gråter hun - var det bare en liten dunk, så fortsetter hun i samme tralten.

Barn som trenger din bekreftelse på at de "bør" gråte fordi de har dunket seg, skal kanskje ikke få den bekrefelsen...

Jeg har ingenting til overs for sutring og syt, og blir ikke særlig trøstende for filleting, så sant det ikke er en dårlig dag, der en bitteliten filleting som at yndlingsspennen er borte, får verden ut av vater. Da trøster jeg. For da er det egentlig noe annet. Jeg sier til henne om jeg synes det er en filleting, men bøtter derimot på med trøst og kos når det er noe. Jeg gir mer trøst for psykologiske ting, som opplevelse av utestengelse, sorg, konflikter eller ting hun ikke forstår og blir lei seg for, ting hun ville mestret, men ikke greide, og blir skuffet over, osv. Et skrubbsår er liksom mer "uffda, det var nok ikke godt, kom så finner vi plaster." Det er verre når bestevenninnen slutter i bhg eller hun ikke får være på leken.

Så, nei, Nooria, jeg tror ikke du er kald, bare lur. Det viktigste de kan lære, er at folk kan ha vondt uten at det synes, og at når verden går av skaftet og noen overreagerer så kan det være fordi de er tullete og skyter spurv med kanon, eller fordi de er ute av seg over noe annet og mer udefinerbart. Og at man få finne ut av det.

Madam Mim skrev:

Jeg har ingenting til overs for sutring og syt, og blir ikke særlig trøstende for filleting, så sant det ikke er en dårlig dag, der en bitteliten filleting som at yndlingsspennen er borte, får verden ut av vater. Da trøster jeg. For da er det egentlig noe annet. Jeg sier til henne om jeg synes det er en filleting, men bøtter derimot på med trøst og kos når det er noe. Jeg gir mer trøst for psykologiske ting, som opplevelse av utestengelse, sorg, konflikter eller ting hun ikke forstår og blir lei seg for, ting hun ville mestret, men ikke greide, og blir skuffet over, osv. Et skrubbsår er liksom mer "uffda, det var nok ikke godt, kom så finner vi plaster." Det er verre når bestevenninnen slutter i bhg eller hun ikke får være på leken.

Så, nei, Nooria, jeg tror ikke du er kald, bare lur. Det viktigste de kan lære, er at folk kan ha vondt uten at det synes, og at når verden går av skaftet og noen overreagerer så kan det være fordi de er tullete og skyter spurv med kanon, eller fordi de er ute av seg over noe annet og mer udefinerbart. Og at man få finne ut av det.

Godt innlegg!

Mim sier det så fint at jeg bare sier meg helt enig med henne, jeg.

Jeg signerer Mim jeg også.

I tillegg har jeg ofte blåst guttene litt i ansiktet for å trøste viljen. Når de gråter uten grunn er det jo viljen det er noe galt med så da blåser jeg litt i ansiktet. 😉

Min første reaksjon når de faller og slår seg er som regel: Oi sann, opp igjen (med mindre jeg ser at de faller på en måte at jeg vet at det er skikkelig vondt/de er skadet).

Blånn skrev:

Jeg signerer Mim jeg også.

I tillegg har jeg ofte blåst guttene litt i ansiktet for å trøste viljen. Når de gråter uten grunn er det jo viljen det er noe galt med så da blåser jeg litt i ansiktet. 😉

Min første reaksjon når de faller og slår seg er som regel: Oi sann, opp igjen (med mindre jeg ser at de faller på en måte at jeg vet at det er skikkelig vondt/de er skadet).

Veldig bra innlegg av Mim - og takk til Blånn for dagens tips!

Jeg har en gutt som til tider trenger å få litt trøst for viljen.

Takk for gode innspill jenter! Fint å få korrigert seg. Svarene var vel forsåvidt også som jeg håpet. Mulig vi har dullet litt mye med storebror.

Madam Mim skrev:

Jeg har ingenting til overs for sutring og syt, og blir ikke særlig trøstende for filleting, så sant det ikke er en dårlig dag, der en bitteliten filleting som at yndlingsspennen er borte, får verden ut av vater. Da trøster jeg. For da er det egentlig noe annet. Jeg sier til henne om jeg synes det er en filleting, men bøtter derimot på med trøst og kos når det er noe. Jeg gir mer trøst for psykologiske ting, som opplevelse av utestengelse, sorg, konflikter eller ting hun ikke forstår og blir lei seg for, ting hun ville mestret, men ikke greide, og blir skuffet over, osv. Et skrubbsår er liksom mer "uffda, det var nok ikke godt, kom så finner vi plaster." Det er verre når bestevenninnen slutter i bhg eller hun ikke får være på leken.

Så, nei, Nooria, jeg tror ikke du er kald, bare lur. Det viktigste de kan lære, er at folk kan ha vondt uten at det synes, og at når verden går av skaftet og noen overreagerer så kan det være fordi de er tullete og skyter spurv med kanon, eller fordi de er ute av seg over noe annet og mer udefinerbart. Og at man få finne ut av det.

Signerer denne. Sånn er det her også - og min 4 åring får så forskrekkeliggrusomtforferdeligveldig vondt når det er noe nå, så han får empati der det er nødvendig, men ingen støtte på sutring og "tøys".

Mim sier alltid ting på samme måte som jeg så gjerne skulle få sagt det...

Jeg tror det er bedre å si til et barn at det er en filleting istedenfor å overse det eller late som om det ikke er noe.

Når T snubler, faller eller på andre måter kløner det til for seg så har vi et lite mantra til hjelp.

T faller, og jeg ser an om han trenger trøst. Kommer løpende inn i mors armer, dersom jeg er tilstede.
M: Oisann, gikk det bra? (med stemme som antar at det gikk bra)
T: Jah.. (gråtkvalt, men vondten er mirakuløst borte)

Noen ganger hjelper det å spørre hvor han fikk vondt, og da peker han enten på vondten på kroppen, eller på gulvet/stolen/bordet (syndebukken).

Han får altså trøst/oppmerksomhet, men jeg prøver å ikke gjøre det verre enn det er i utgangspunktet. Kanskje det er nå jeg må forebygge en hysterisk 4-åring...

Barn er rare.
Jeg merker godt at dersom vesla faller og får sympati med EN gang, er det grining og sutring i evigheter etterpå. Men dersom jeg (og det gjør jeg som regel også) bare sier "ojsann, opp og hopp igjen" eller noe sånt og bare ler det bort, er alt helt flott etterpå og hun ler gjerne med meg. Utspekulerte småttiser.

Det som Mim sa.

(Bortsett fra at det ikke er så mye hårspenneproblematikk her.)

Men er det vi voksne som skal bestemme hva som er filleting og hva som er en god grunn for "sutring"?

Jeg ser an reaksjonen hos barnet jeg. Har egentlig aldri sett på dette som et reelt problem. Får de vondt og gråter så trøster vi. Barnet definerer på en måte behovet litt selv. Det er ikke jeg som skal bestemme hva de føler spontant (selv om jeg selvsagt vet at jeg kan gjøre ting verre enn de er. Det er ikke det jeg mener her.)

Hvis de slår seg og/eller blir redde (noe som gjerne skjer samtidig), så trenger de av og til litt støtte. Man kan blåse litt, si at man forsto at det var vondt, og at det går nok snart over. Evt. tulle litt etterpå, sånn at tårene blir til smil. Spesielt storesøster er som regel enten eller. Nå har de ikke så mye tid til å "late som" i leken sin, så enten trenger de meg eller så trenger de meg ikke.

Og selv når gjør noe de ikke burde, hopper der de ikke har lov eller klatrer på farlige steder, så kan jo det å slå seg gjøre like vondt. Har derfor sluttet litt med ørten formaninger når uhellet er ute. På samme måte som jeg selv ikke vil høre "hva sa jeg" når jeg slår meg. Da blir jeg direkte sint. Vondt er vondt når det er vondt, samme f*** om det var min egen skyld. 😉

Generelt synes jeg vel det er godt å kunne trøste jeg. Å raskt kunne snu gråt til latter. Flytte fokus. Tror ikke de tar skade av det, slik vi praktiserer det. Det er ikke mye sutring, og hvis det er det så er det gjerne knyttet til sykdom eller trøtthet, og da kan jo bare det å roe ned og kose litt, forklare at nå er ting dumt fordi du er så trøtt, snu om litt på tilværelsen.

Mine har aldri hylskreket etter et lite fall eller en dytt av andre unger. Jeg sier opp og hopp igjen hvis de snubler. Slår de seg til blods, eller storebror klør seg til blods, ja da trøster, koser og finner jeg plaster med en gang.

Iset skrev:

Barn er rare.
Jeg merker godt at dersom vesla faller og får sympati med EN gang, er det grining og sutring i evigheter etterpå. Men dersom jeg (og det gjør jeg som regel også) bare sier "ojsann, opp og hopp igjen" eller noe sånt og bare ler det bort, er alt helt flott etterpå og hun ler gjerne med meg. Utspekulerte småttiser.

Mine er motsatte. Hvis jeg sier "PYTTSAN!" før jeg har sjekket hvordan det gikk så blir det full baluba. Sånn er jo jeg også. Når mannen min sier "Jamen det går bra!" sånn oppmuntrende når jeg har en eller annen bekymring, uten at han VET at det går bra, så blir jeg RASENDE.

Mine responderer best om jeg sier "Oppsan, hvordan gikk det? Fikk du vondt? Hvor? Skal jeg blåse? :blås: Sånn ja, nå er det bra".

Da har vi
- gjort unna det hele på 20 sekunder
- ungene har blitt sett på det de opplever
- jeg har fått sjekket at alt er ok

Tuneland skrev:

Men er det vi voksne som skal bestemme hva som er filleting og hva som er en god grunn for "sutring"?

Dette tenkte jeg også.

Når mine slår seg eller detter, viser jeg ingen reaksjon før de selv reagerer.
Ser raskt hvordan de reagerer, og tilpasser min væremåte i forhold til det.
Spør alltid nøytralt/vennlig "Hvordan gikk det? Slo du deg?"
Og om de svarer at det gjorde de, så spør jeg om jeg skal blåse - og så er det som regel ute av verden.
De sutrer ikke - men reagerer i forhold til smerten.

Jeg synes enten overhysterisk skingrestemme og bekymret mammamine eller "Pyttsan! Opp og hopp!" som automatisk reaksjon på etthvert uhell, er utidig.

Jeg blir som Polyanna også rasende om noen bagatelliserer noe jeg opplever før de har spurt meg hvordan jeg opplever det.

Ofte tror jeg også det er forsmedelsen som kan være like kjip som selve fallet. Oppfatter jeg at det er det som "svir" så sier jeg heller "ja, huff, så irriterende! Du var jo nesten oppe og så ramlet du! Argh!". Eller noe.

Det er forresten snedig det med blåsing. Jeg tror ikke jeg har noen healingevner 😉, så grunnen til at blåsing gjør sånn underverker tror jeg er at det betyr: "Jeg ser at du fikk vondt og jeg gjør det jeg kan for at det skal bli bedre!". Og det er ofte det som skal til.

Det kan godt hende ungene mine griner mer enn andre unger når de faller. De er ikke av den røffe sorten som faller og så reiser seg og løper videre etter en grimase. Så har jeg heller ikke som mål å lære dem å undertrykke følelsene sine. For å sette det på spissen.

(Jeg må forresten tilstå at det jo hender at det kommer et "Ja! Det er DERFOR det ikke er lov å klatre i sofaen!!". Skal ikke gjøre meg bedre enn jeg er, heller. )