Oppdragelsen har skylda når unger ender på skråplanet

Hasselnøtt skrev:

Nei, men det som er vanskelig med slike studier er at om man kanskje ser en sammenheng i 75 % av tilfellene (for å ta et tilfeldig tall) vil alltid de resterende 25 % (som fortsatt er ganske mange) føle seg urettferdig behandlet. Det er vel det som er utfordringen, å ikke gjøre det om til generaliserende holdninger. Dette kjenner man jo igjen fra alle former for studier, særlig på område som er litt vonde. Det er jo også lett å forstå, for man føler seg fort stigmatisert dersom man tilfaller den andre kategorien, der sammenhengen ikke er gjeldende.

Når det er sagt har jeg ikke lest konklusjonen i denne studien og forsvarer ikke den som sådan. Uten å gjøre dette om til en annen debatt kjenner jeg meg igjen i tilsvarende "det er din feil"- studier i forbindelse med barnløshet.

Selvfølgelig. Men hvis man leser artikkelen, kanskje også den det er linket til på forskning.no, og ikke bare den dustete, tabloide overskriften så syns jeg ikke det som kommer frem i denne undersøkelsen er spesielt oppsiktsvekkende eller noe man bør føle seg angrepet av, skulle man være i de siste 25 %. Det er ingen, verken her i tråden eller i artikkelen, som sier "alle", eller gjør det om til generaliserende holdninger.
Jeg skjønner den menneskelige mekanismen i at man føler seg angrepet (jeg har følt det selv i andre diskusjoner), men at foreldres forhold til barna sine har innvirkning på deres liv greier jeg ikke for mitt bare liv å se som en brannfakkel. Selv om et godt forhold mellom foreldre og barn ikke er noen garanti, bare sånn for å ha sagt det i klartekst.

Jeg vil tro at oppdragelse er den største enkeltstående faktoren for oppførsel senere i livet. Men i og med at det ikke er den eneste, så kan man jo ikke bruke dette til å spå om fremtiden til folk, eller vite noe om fortiden deres. (Jeg vil jo ikke si at dette i bunn og grunn er overraskende forskning. Det minner meg om den forskningen som er gjort på at folk med høy IQ gjennomsnittelig presterer bedre på skolen enn de med lavere IQ. Dette må da være forskning som man kan si korresponderer med såkalt "sunnt vett")

Nå har denne ligget brakk en stund, men jeg kan ikke annet enn reflektere litt over temaet. Jeg skjønner godt at utsagn som dette er sårende for foreldre som føler at de har gjort sitt beste for å være gode foreldre, og hvor barna likevel havner på skråplanet. Men jeg tror faktisk at realiteten er noe mer kompleks enn hva som er presentert i denne relativt grunne artiklen. Jeg kjenner en del mennesker som "burde" ha havnet på skråplanet, tatt i betraktning oppvekstmiljø og hvordan de oppførte seg på ungdomsskolen og videregående, men som likevel har klart seg. Og jeg oppfatter at det i stor grad har noe å gjøre med i hvilken grad man evner å "tenke sjæl", dvs. hvor mye man lar seg påvirke av andre, samt i hvilken grad man tør å ta selvstendige valg på tross av gruppepress. Til en viss grad kan man nok som forelder gi barna noe ballast på dette feltet, men jeg tror også personlighet spiller inn i veldig stor grad. Dessuten er det en forutsetning at man som forelder evner å se barna sine og, ikke minst, vite hvilke tiltak som skal settes inn på hvilket tidspunkt, hvis man oppdager at det er i ferd med å "gå galt". Dette er en skrekkelig vanskelig balansegang, fordi kjemi mellom forelder og barn også vil spille inn i forhold til hvordan barnet reagerer på foreldres forsøk på veiledning og styring.

At et dårlig oppvekstmiljø, med ikke-tilstedeværende foreldre, lettere disponerer for at man havner på skråplanet er vel (i mine øyne) relativt opplagt. Det som er mer interessant er å forsøke å se forstå det er som skjer i de tilfeller der rusmisbrukerene kommer fra "gode, trygge hjem" og har foreldre som genuint er opptatte av dem. Venner spiller selvfølgelig en viktig rolle. Men hva er årsaken til at disse velger nettopp den typen venner som fører til at man ramler utpå? Og hvorfor er det noen som klarer seg på tross av at man skulle tro at det ville komme til å gå galt?

Mams skrev:

Det blir for enkelt å legge "skylda" på foreldrenes oppdragelse.
Hvorfor er det da slik at i en søskenflokk er den 1 som sklir ut, mens de andre ikke gjør det?
Oppdragelsen vil jo være den samme.
Klart oppdragelsen spiller inn, men det er MYE annet som gjør det også.

Ulike personer krever dels ulik oppdragelse. Her er reglene like for begge jentene, men siden de er 2 så vidt forskjellige personer krever de ulik oppdragelse rett og slett.
Om det er da er mennesketypen eller oppdragelsen evnt. andre fatorer som er avgjørende i de tilfellene hvor noen "sklir ut" kan man jo spekulere i.

Tankepromper fra meg.