Jeg er i grunnen fornøyd med aktivitetene ungene går på. Tidligere ønsket jeg at noen av dem skulle begynne med håndball, for det gikk jeg på selv i oppveksten, og hadde mye glede av. Men to av dem går på fotball, og jeg har lært meg at det er like kult. Lagidrett er lagidrett, og det er også enkelt og innebærer forholdsvis lite utstyr og organisering.
Tidligere gikk eldstejenta på skihopping, og på en måte skulle jeg ønske hun fortsatte med det, for det var i grunnen skikkelig tøft, ga henne mye mestringsglede. Men det krevde en del oppfølging og utstyrsorging. Det vil si skiklubben hadde hoppski til utlån for de yngste, men hun trengte hjelp til å få det på seg og med seg, noe som også gjorde henne ekstremt frustrert. Det at hun ikke hadde mulighet til å være selvgående, men trengte hjelp til så mye, ødela mye av gleden for henne der, da hun var i en alder hvor det var viktig for henne å gjøre ALT selv. Så det er ikke slik at jeg nå går rundt og ønsker at hun fortsatt gikk på hopp.
Litt verre var det kanskje da hun sluttet med turn. Hun gikk på konkurranseturn, og var veldig flink, har drevet med det veldig lenge og det har gitt henne veldig mye glede. Tidligere kunne hun nesten ikke gå over et gulv uten å turne. Men i høst var det brått slutt. Det var først og fremst miljøet i klubben som slet på henne og fikk henne til å ta avgjørelsen om å slutte, men også at det tok svært mye tid fra venner og annet sosialt. Det siste hang sammen med det første, siden det ikke var i turnhallen hun hadde sine venner og fremste sosiale arena, det var der hun opplevde klikkdannelser og ekskludering, og derfor opplevde hun det som et større offer at dette tok over mer og mer av tiden sammen med gode venner. Litt vemodig at hun ikke turner lenger, siden det har vært
henne, i så mange år, men samtidig godt at hun tok den avgjørelsen, med tanke på miljøet hun opplevde i klubben. I en ideell verden skulle jeg ønske hun fortsatt gikk på turn, men i en annen turnforening eller gruppe, med andre folk. Helst de samme som hun spiller fotball med.
Den tredje ungen er ingen fotballtype, og egentlig ikke typen til å drive konkurranseidrett i det hele tatt, men hun går på judo, og det passer henne greit. Men for henne har jeg lenge vært på jakt etter en mer kulturell aktivitet, som teater, kor e.l., men det har vært vanskelig å finne noe som passet helt, som ikke enten var på forferdelig ugunstige tidspunkt på motsatt kant av byen, eller hadde eviglange ventelister. Men nå har hun kommet inn på sirkus på kulturskolen, og det passer henne
perfekt, så det er jeg veldig glad for, og håper at hun fortsetter med. Fysisk aktivitet, som hun absolutt har anlegg for, sterk, smidig og lett som hun er, men totalt fritt for det konkurransefokuset som hun ikke kan fordra. Øvingene er på skolen hennes, i gangavstand hjemmefra.
I tillegg går alle tre ungene på klatring, de har begynt ganske nylig men det er noe jeg håper de vil fortsette å ha interesse for.
Hvis jeg skulle ha noen ønsker for noe de skal drive med framover, så må det være mer av alt som knyttes til friluftsliv, med større fokus på opplevelser enn på å bli best. Sånt som klatring, kajakk, toppturer, slike ting. Men da mener jeg når de blir eldre, og kan klare mer på egenhånd, og mer som interesse enn som organisert aktivitet.
Så akkurat nå kunne jeg ikke ønsket meg noe bedre. To på lagidrett, som passer for dem, ei på kampsport og sirkus, som passer for henne, og alle tre på klatring.
Særlig det med spilling, det ser jeg alt nå de kommer til å ha glede av hele livet, selv når de ikke er med på noe organisert og kanskje slutter med undervisning.
) og det motsatte. Og gode minner, gode venner, følelse av samhold, tilhørighet og mestring, er ting man uansett har glede og nytte av senere i livet, samme hvilken aktivitet som ga opplevelsen, og selv om man ikke lenger er aktiv som voksen.
