Sulter det folk i Norge?

Propella skrev:

Den der meldingen irriterte meg i går også. Prøvde å argumentere med vedkommende men det gikk ikke inn. Det blir for dumt å poste noe sånt. Jeg prøvde å stille spørsmål hva h*n mente med det og ble ikke noe mer klok av svaret.

Floksa skrev:

Når det gjelder barn mener jeg å ha lest at det er en god del barn som lever under fattigdomsgrensen. Husker ikke tall. Men det er en del. En del av dem kommer kanskje fra familier hvor de voksne har tatt feile valg (rus, for eksempel), men det er jo ikke noe barna har valgt.

Men her har vi jo allerede et sikkerhetsnett som heter barnevernet?

bina skrev:

t.

Vi har folk i kø for medisinsk behandling, og for sykehjemsplasser. .

Ine skrev:

Tenker du på rus nå? Barnevernet gjør vel ikke noe om foreldrene "bare" er fattige?

Floksa skrev:

Vi er per definisjon fattige og jeg vil virkelig ha meg frabedt at barnevernet blandes inn ene og alene på grunn av inntekt. Vi er kapable til å ta oss av barna våre på en meget god måte, tross at det offentlige har stemplet oss som fattige!
Man behøver ikke legge seg sulten selv om man er fattig altså.
(egentlig hater jeg å bruke det ordet om oss, men vi ER faktisk en del av den staistikken)

🙂

Og ja, det var rus og omsorgssvikt jeg tenkte på.

Hva er fattigdom i rike Norge?


For de aller fleste er Norge er et veldig godt land å leve i. De siste årene har vi vært på topp blant land i verden med høyest leverstandard og gode levekår. Det er derfor naturlig at andelen fattige er mye lavere i Norge enn i de fleste andre land i verden. Å prate om fattigdom i Norge kan derfor virke litt rart for noen, men det er faktisk en god del mennesker som lever under fattigdomsgrensen også her hjemme. Ifølge en FAFO-undersøkelse tar landets 5000 rikeste inn over halvparten av kapitalinntektene. I tillegg har de 10 prosent rikeste i dette landet nå 25 prosent av totalinntekten etter skatt. I perioden 2001-03 har fattigdommen i landet økt kraftig. 45.000 flere nordmenn havnet under fattigdomsgrensen. Til sammen har hele 235.000 nordmenn inntekt på kun 89.000 kroner per år.
Fra 2000 til 2006 økte andelen barn i fattige familier fra 5,1 prosent til 7,9 prosent, ifølge en rapport fra forskningsstiftelsen Fafo. I rene tall betyr det at mens 50.000 barn ble definert som fattige i 2000, ble 85.000 barn omfattet av den samme definisjonen i 2006.
EUs fattigdomsdefinisjon anser de som faller under 60 prosent av medianinntekten til alle barnefamilier i Norge, som fattige. Medianinntekten er inntekten til husholdningene som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntektene etter størrelse.

Hva er fattigdom?

Norge består av rikdom, men også drøyt 85 000 barn, eller 7,9 prosent, i alderen 0 til 17 år bor i hushold med inntekt under fattigdomsgrensen.
Fattigdom i Norge er ikke lik fattigdommen slik vi ser den i Afrika og mange andre deler av verden. Med svært få unntak handler ikke fattigdommen i Norge om å sulte, ikke ha klær eller et sted å bo. Det handler derimot om at noen har så lav inntekt at de ikke har råd til å kjøpe det de ønsker og å delta i samfunnslivet på lik linje med de fleste andre. I dagens Norge koster det penger å delta i sport og kulturaktiviteter og også i skolen koster det mye penger å delta på for eksempel skoleturer og å kjøpe skolebøker.

Fattigdom i Norge handler veldig ofte om å være utelukket fra å delta på arrangementer, sportsaktiviteter og andre ting, fordi man ikke har penger til det. Dette fører også til begrensinger i de muligheter man har til å påvirke sin egen livssituasjon og til å ta sine egne valg. På fagspråket heter dette sosial eksklusjon.

For de fleste barn og unge er det vanskelig å innrømme at man ikke har penger til noe ekstra og mange kan føle stor skam ved å innrømme dette. Det føles vondt å si at de eller foreldrene sine ikke har råd til nye sko eller til å gå på kino. De takker nei til bursdagsselskaper, fordi de ikke har råd til gaver. De uteblir fra klasseturer på skolen, fordi de ikke klarer egenandelen. Flere har heller ikke råd til mat eller klær. Dette er en del av hverdagen til flere titusener barn i Norge. Mange vil derfor gjøre mye for å skjule dette og derfor er det vanskelig å se hvem som har en vanskelig økonomisk situasjon.

Å være et fattig barn i Norge handler ikke om å sammenligne seg med de rikeste, men å mangle det vanlige barn har. I enkelte studier har fattige barn fortalt at en oppvekst uten penger fører til eksklusjon, dårlig selvtillit og mistrivsel.


Hvorfor definerer stadig flere seg som fattig i ett av verdens rikeste land?


I rike land er det en uklar forståelse av hva fattigdom er. Fattigdom er relatert til sosiale forhold. Det handler om å ha så lite penger at man ikke har mulighet til å ha en rimelig levestandard. De fattige har så lite penger at de ikke har forbruksgodene det er vanlig å ha, eller kan delta i de sosiale aktivitetene det er vanlig å delta i.
Siden forskjellene mellom landene er så store, er det enighet om at fattigdom i rike land må defineres på andre måter enn fattigdom i fattigere land. Den vanligste fattigdomsdefinisjonen i vestlige land er slik:

«Individer, familier og grupper i befolkningen kan sies å være fattige hvis de mangler ressurser til å skaffe seg den diett, delta i aktivitetene, ha den levestandard, og de forbruksgoder som er vanlige, eller i det minste
er bredt akseptert i det samfunnet de lever i.»

– Hva vil det si å være fattig? Er det å mangle mat, klær og hus, eller trygghet, helse, utdannelse og mulighet til frie valg? Regjeringen i Fattigdomsmeldinga definerer folk som fattige hvis de over lang tid ikke får dekket grunnleggende velferdsbehov. I følge denne meldingen defineres man som fattig hvis man lever under fattigdomsgrensen i tre år. For en enslig utgjør det cirka 85 000 kroner i året, for to voksne og to barn er tallet 230 000. Studenter regnes ikke med siden deres fattigdom er midlertidig.

En nordmann på ferie i Mali skriver dette i bloggen sin:

”I Norge regnes man som fattig hvis man ikke har råd til å reise på ferie, eller la barna delta på fritidsaktiviteter. I Mali er det et fåtall som har mulighet til å skaffe seg tv, moped eller bil, og de fleste bor uten innlagt vann eller strøm i husene sine. Fattigdom er når barna legger seg sultne kveld etter kveld. Fattigdom er når mer enn halvparten av barna i mange landsbyer dør fordi de ikke har rent drikkevann. Fattigdom er at tusenvis av barn ikke får mulighet til skolegang, og dermed blir fratatt muligheten til et annet liv.
Det finnes altså store nyanser når det gjelder fattigdom og levekår i et land som Mali. Det å ha lite er ikke alltid synonymt med nød og elendighet. Om vi våger å måle livskvalitet i antall smil, så tror jeg malierne kommer bedre ut enn de fleste. Hjemme er vi i overkant opptatt av det lille vi ikke har, her i Mali er de veldig glade for det lille de har. Kan det være sånn at takknemlighet er omvendt proporsjonalt med velstand..?”

Hvorfor blir noen fattige?
Arbeidsløshet er blant årsakene til fattigdom. Hva som gjør at folk blir arbeidsledige vil variere. For noen er rusproblemer, sykdom eller kvalifikasjonsproblemer årsaken, for andre handler det om at det ikke finnes jobber å få. Det finnes ulike syn på hvorfor folk blir fattige.
Politikerne står hele tiden overfor vanskelige avveininger: Skal man lage ordninger som treffer alle, eller skal man lage ordninger som er spesielt rettet mot de fattige? Kan man øke trygdeytelsene, eller vil dette gå på bekostning av folks vilje til å jobbe? Skal man ha ambisjoner om å få alle i arbeid, eller skal man godta at noen aldri vil bli i stand til å forsørge seg selv? Er det rettferdig at de som ikke er i jobb har like høye inntekter som de utenfor arbeidsmarkedet? Svarene på disse spørsmålene varierer avhengig av hvem man spør, men man kommer ikke utenom slike diskusjoner når man skal utforme en fattigpolitikk.

glitterchick skrev:

Det som er litt paradoksalt er at jeg oppfatter at folk som skriver slike ting i signaturen sin ofte stemmer frp, vil ha mer til seg selv, og er absolutt ikke med på en del godene-greie, så lenge de ikke nyter godt av det selv.

Floksa skrev:

Ja, det finnes folk som sulter i Norge. Det forekommer saker hvor eldre har mer eller mindre sultet i hjel, både hjemme og på sykehjem. De får ikke i seg mat, og får for lite tilsyn og hjelp.

Jeg skjønner jo også at det forekommer, men det er da ikke noe Staten legger opp til og ønsker? Det dreier seg om dårlig ledelse, dårlige fagarbeidere og sviktende rutiner ja?

Det er selvsagt ikke noe som det "legges opp til", men det er etter hva jeg vet et spørsmål om penger. Eldre som burde vært på sykehjem får ikke plass, for det er ikke plass (før en annen dør og frigjør en). De får ikke så mye hjemmehjelp heller, for det er ikke ressurser til det. Man kan selvsagt si at det handler om system, men hvem er "systemet"? Det meste av eldreomsorg er et kommunalt ansvar her til lands, og mange kommuner har ikke penger til å dekke innbyggernes behov. Og mange kommuner bryter også loven. Ikke de heller av vrang vilje eller ondskap, men det er ikke penger nok.

Når det gjelder barn mener jeg å ha lest at det er en god del barn som lever under fattigdomsgrensen. Husker ikke tall. Men det er en del. En del av dem kommer kanskje fra familier hvor de voksne har tatt feile valg (rus, for eksempel), men det er jo ikke noe barna har valgt.

Men her har vi jo allerede et sikkerhetsnett som heter barnevernet?

Nei, jeg mener at barnevernet ikke alltid er så godt egnet til å fange opp dette. Der hvor barna er utsatt for omsorgssvikt, ja, men ved fattigdom? Barnevernet har heller ikke nok ressurser, det er uker og måneder med ventetid for å få saken utredet. Flytter familien i mellomtiden, så er det på ny frisk i ny kommune. Nei, sikkerhetsnettet er ikke godt nok. Det er for grovmasket.

Vi har folk i kø for medisinsk behandling, og for sykehjemsplasser. Eldre bor hjemme og får hjelp av hjemmehjelpen til å varme "Fjordland"-middager, og til å sette fram medisiner. Mange av dem burde vært på sykehjem. Det ligger folk i gangene på sykehusene, som kommunene burde tatt i mot, men som de ikke har plass til. Folk dør i både sykehuskø og i kø for sykehjemsplass.

Men skal vi ha en slik overkapasitet at vi aldri har kø og aldri har korridorpasienter ( som er et helt marginalt problem altså, jeg har nemlig sjekket opp tallene på akkurat det) så vil jo Norske sykehus virkelig koste flesk!!

Selvsagt vil det koste. Og det er jo derfor vi ikke har nok kapasitet. Men for den det gjelder føles det selvsagt helt forferdelig uansett. Hvis du står der i den situasjonen at du selv eller en i nærmeste familie har behov for en operasjon, eller for sykehjemsplass, så oppleves det grusomt å få beskjed om at det er ventetid. Så igjen handler det om penger.

Det er mange mentalt syke som ikke får hjelp. Mange av dem fordi de ikke vil ha hjelp, og tvang sitter langt inne i norsk helsevesen. Det finnes rusmisbrukere som ønsker hjelp, men ikke får det.

Det er mye elendighet i Norge.

Er det mye?

Mye, mye... spørs hva man måler det opp i mot. Jeg mente ikke mye som en måleenhet, men mer som et svar på ditt opprinnelige spørsmål. Ja, det finnes mye elendighet. Det finnes fattigdom, hjemløse, sykehuskøer, sykehjemskøer.

Men samtidig mener jeg at vi har mye bra i Norge. Og at av og til er folk rett og slett for kravstore, og tar for lite ansvar selv.

Bauche skrev:

Jeg kjenner jeg blir arg over de som klager over at vi har fattigdom og lider nød. Klart: Vi kan nok få det enda bedre vi også - men vi er nå enn en gang verdens beste land og bo i, vi har så mange velferdsgoder at vi ikke er nødt til å hjelpe familien vår selv. Så når gamle folk dør av ensomhet, så hjelper vi de ikke - vi stemmer heller FRP...

glitterchick skrev:

Det som er litt paradoksalt er at jeg oppfatter at folk som skriver slike ting i signaturen sin ofte stemmer frp, vil ha mer til seg selv, og er absolutt ikke med på en del godene-greie, så lenge de ikke nyter godt av det selv.

sindrome skrev:

Tar det som et godt tegn at jeg ennå ikke har sett denne statusen på fb. Håper det fortsetter slik....

Arkana skrev:

Greit nok med en slik status så kommer det fram hva slags folk man har i omgangskretsen.


Et av tiltakene mot fattigdom kan være å øke sosialhjelpssatsene. Men noe sier meg at de som nå sutrer om "alle pengene som blir brukt på andre" vil sutre om dette og ...