Jeg slet skikkelig med å snakke engelsk hele oppveksten. I og med at studier ofte er på engelsk, så følte jeg at jeg måtte ta tak i engelsken før studier. Jeg valgte derfor å dra til USA et halvt år. Der hang jeg mest med andre utlendinger og små barn, (gjett hva jeg jobbet med

), men jeg fikk likevel inn hverdagsengelsken og på slutten av oppholdet drømte jeg til og med på engelsk.
Nå er ikke rådet til deg å dra ut som au pair (eller, hvorfor ikke? 😎 ), men mer en respons på det du skrev med at engelsken er pakket ned i en bunkers. Hvis noen snakker til meg på dårlig/stotrete engelsk, så er det nemlig ungdomsskole-engelsken i meg som responderer og jeg svarer på like dårlig engelsk. Snakker noen derimot amerikansk, så slår jeg over til USA-bunkersen min.
Å øve i hverdagen er nok lurt. Snakke høyt med deg selv på engelsk. Se engelskspråkelige filmer uten undertekster og snakke litt med deg selv underveis i filmen?