Er det galt å spørre om hva man tror på?

safran skrev:

Nei, ikke fordi jeg sa det! Jeg bare tenkte høyt!

Men jeg er enig. Så jeg syns det er riktig av Hattifnatten å slette det som er direkte linket til en annen bruker.

Hattifnatten skrev:

Er det så tabu med tro at man ikke skal kunne spørre om det?

Nei, så lenge man spør høflig, og aksepterer det dersom vedkommende sier (eller signaliserer) at de ikke ønsker å svare på det, så synes jeg ikke det er tabu. Men både hva man tror på og hva man stemmer oppfatter jeg som veldig privat, og jeg tror ikke det er så mange sammenhenger der jeg ville spurt noen direkte om det.

For min egen del har det liten betydning hva folk tror på/ikke tror på så jeg kan ikke komme på en anledning hvor jeg har følt behov for å spørre.
Men kan ikke se at det skulle være tabu belagt, men heller ingen selvfølge at folk må svare på det.

Skilpadda skrev:

Nei, så lenge man spør høflig, og aksepterer det dersom vedkommende sier (eller signaliserer) at de ikke ønsker å svare på det, så synes jeg ikke det er tabu. Men både hva man tror på og hva man stemmer oppfatter jeg som veldig privat, og jeg tror ikke det er så mange sammenhenger der jeg ville spurt noen direkte om det.

Enig i dette. Det er mange ting jeg anser som private, og ikke ville spurt mennesker jeg ikke kjenner så godt om. Jeg syns også det går an å si fra om noen spør om ting man anser som for privat. Det har jeg gjort om andre ting, for eksempel til en vi kjenner som er utrolig nysgjerrig på andres privatøkonomi.

safran skrev:

Av en eller annen grunn har jeg litt dårlig smak i munnen av at vi diskuterer reaksjonen til et annet medlem etter at hun har slettet innleggene sine. For hun har vel gjort det?

Diskusjonen begynte før hun hadde slettet noe.

Selvsagt er ikke det galt. Man kan faktisk spørre om akkurat det man vil, og man kan faktisk svare på akkurat det man vil. :enkel:

Hattifnatten skrev:

Jeg lurer litt på hvorfor det er så veldig privat og tabubelagt. I mange land i verden er det et av de mest naturlige spørsmål som kan tenkes. I Latinamerika ble jeg flere ganger spurt om jeg var katolikk eller pentekostal. I Midtøsten har jeg av villt fremmede blitt spurt om jeg var muslim som om det var det mest naturlige spørsmålet i verden.

Jeg har lest teorier om at både toregimentslæren til Luther og Pietismen har skyld i at religion har blitt så privat at det blir tabubelagt. Jeg vet ikke hva som er rett, men det er litt pussig.

Det er kanskje noe med at religion for de fleste i Norge betyr noe annet enn det gjør for veldig mange i andre deler av verden. Veldig mange steder (kanskje de fleste steder i verden?) er religion mer eller mindre det samme som etnisk eller kulturell tilhørighet, og det å si hvilken religion eller hvilket kirkesamfunn man tilhører, er det samme som å si "hvem" man er. Og en slik opplysning vil da oppfattes som en offentlig sak. Men i Norge er det for de fleste en privatsak, og det nærmeste jeg tror vi kommer en slik selvsagt erklært tilhørighet er det å definere seg som "norsk".

Hva som er grunnen til at det har blitt slik, er jo et interessant spørsmål. Og da synes jeg det høres rimelig ut at både Luther og pietismen er med på å være årsaker (siden luthersk kristendom vel er en privat religion i mye større grad enn det katolsk kristendom og islam er), i tillegg til det at Norge (tradisjonelt sett) er så spredt befolket og så religiøst homogent.

På et forum synes jeg det må være helt greit å spørre om hvilken religiøs tilhørighet man har. Da trenger man ikke svare, og ingen vil tenke over at akkurat du ikke har svart.
I RL synes jeg ikke det er et naturlig spørsmål å stille. Ihvertfall ikke "out of the blue".
Jeg er religionslærer på videregående, og mange er fryktelig nysgjerrige på min religiøse tilhørighet. Jeg er derfor vant til å få spørsmålet rimelig ofte. Men ut i fra reaksjonene til elevene, har jeg skjønt at det er mer vanlig at folk ikke svarer på det spørsmålet (det kan hende de reagerer mest på at jeg er ateist, men de sier de fleste ikke svarer på spm).

Det er bare å spørre. 🙂

Man kan vel stå for det man tror på, eller hva man stemmer for den saks skyld.

Jeg spør om lønn også jeg.

Snippa skrev:

På et forum synes jeg det må være helt greit å spørre om hvilken religiøs tilhørighet man har. Da trenger man ikke svare, og ingen vil tenke over at akkurat du ikke har svart.

Med mindre spørsmålet rettes til én bestemt, da. 🙂 (Å stille et generelt spørsmål synes jeg er helt kurant, uansett hvor privat spørsmålet er, for da er det helt opp til den enkelte om de i det hele tatt vil skrive i tråden.)

Jeg synes det er ubehagelig å få det spørsmålet, og synes det er småfrekt å spørre om en persons livssyn, med mindre en selv er åpen/inviterer til samtale om det.

På et forum blir det annerledes, da er det bare å la være å svare. Men i RL blir det rart å ikke svare, eller skulle svare "hemmelig" :domm: .

Magica skrev:

Man kan vel stå for det man tror på, eller hva man stemmer for den saks skyld.

Man kan, men jeg synes på ingen måte man er forpliktet til det, overfor hvem som helst som er nysgjerrig.

Magica skrev:

Jeg spør om lønn også jeg.

Det kan sikkert være naturlig i noen få sammenhenger, men generelt synes jeg det er på grensen til småfrekt. Egentlig mer "innpåslitent" enn å spørre om religiøs eller politisk tilhørighet, for oppfatninger og livssyn kan gjerne være relevant i en diskusjon, men lønn kan jeg ikke se at er det. (Jeg kan for min egen del gjerne fortelle både hva jeg tjener og hva jeg skylder og hva jeg fikk i baksmell, men jeg vet at mange er svært tilbakeholdne når det gjelder økonomien sin, derfor er det sjelden jeg ville finne på å spørre om slikt.)

Jeg har aldri tenkt over at det kan være tabu for noen. For meg er det en naturlig ting å vite om folk man kjenner eller holder på å bli kjent med.

Selvsagt kan man spørre hva andre tror på, men alt til sin tid.
Og hvis motparten antyder at h*n ikke ønsker å svare så skal man også respektere det.

Hattifnatten skrev:

Det er en selvfølge uansett hva man spør om. Er det ikke?

Absolutt!

Nei, jeg syns ikek det er galt. Jeg syns heller ikke det er galt å spørre en enkelt bruker om dette i en tråd hvis vedkommende har kommet med kommentarer som tyder på at h*n tror på hva-det-nå-måtte-være. Vedkommende kan velge å svare på spørsmålet, eller si at "dette syns jeg ikke har noe med saken å gjøre". Verre syns jeg ikke det er.

Hattifnatten skrev:

For min del virker det litt merkelig at det å fortelle om hva man tror på (som tross alt styrer en del av ens tanker og grunninnstillinger) er vanskeligere enn å fortelle hvor mange orgasmer man har hatt siste døgnet. Det siste har jo vanligvis lite betydning for andre, mens det første kan ha relevans i en del sammenhenger.

Jeg kan godt uttale meg om livssynet mitt, men ville absolutt ikke diskutert sexlivet mitt offentlig, så sånn sett er jeg helt på linje med deg. 🙂

Samtidig har jeg ingen problemer med å forstå at "sjelelige" spørsmål kan oppfattes som mer intime/personlige enn "fysiske", og at mange derfor vil kvie seg mer for å dele tankene eller følelsene sine rundt slike temaer. Jeg tror ikke det har så mye å gjøre med hvor relevant spørsmålene er for dem som spør, men hvor private de oppfattes å være for den som blir spurt, kombinert med hvor privat ("intim") man ønsker å være sammen med den som spør.

Fluke skrev:

Nei, jeg syns ikek det er galt. Jeg syns heller ikke det er galt å spørre en enkelt bruker om dette i en tråd hvis vedkommende har kommet med kommentarer som tyder på at h*n tror på hva-det-nå-måtte-være. Vedkommende kan velge å svare på spørsmålet, eller si at "dette syns jeg ikke har noe med saken å gjøre". Verre syns jeg ikke det er.

Hattifnatten skrev:

Er det så tabu med tro at man ikke skal kunne spørre om det?

Spørre kan man vel, men jeg oppfatter det som noe veldig privat og ville kanskje ikke svart. På samme måte som at jeg ikke snakker i store ord om hvilket parti jeg stemmer på. Uten sammenlikning for øvrig.

Hattifnatten skrev:

Det som er litt spesielt er at luthersk kristendom i en del andre kulturer ikke blir oppfattet like privat. Det er derfor jeg er litt usikker på årsaker. Pietismen og kjølvannet med sterk omvendelsesforkynnelse og innenfor/utenfortankegang tror jeg nok har preget en del.

Det er vel slik at vi i dag legger mer i ordet å være "kristen", enn det man gjorde før. Tidligere var alle i Norge kristen, det trengte bare bety at de var døpt og konfirmert, det sa ingenting om folk hadde en personlig tro. Når noen nå sier at de er "kristen", så oppfatter jeg det som at de har en personlig tro, at de leser bibelen, går på møter osv osv. At denne forandringen har kommet med omvendelsesforkynnelse har du sikkert rett i.

Når man treffer folk fra andre kulturer og de sier at de er muslimer eller katolikker, så sier det noe om den religiøse tradisjonen de har vokst opp i. Det sier ingenting om de har en personlig tro eller ikke. I en slik sammenheng ville det sikkert vært riktig av meg å si at jeg er kristen, men her i Norge ville det vært helt feil - for jeg er ikke kristen i den norske betydningen.

Grunnen til at det hos oss føles litt vanskelig er at et slikt spørsmål er et spørsmål om personlig tro, ikke om kulturell/religiøs tilhørighet. Om et slikt spørsmål er greit kommer helt an på hvem som spør og i hvilken sammenheng.