Å ta tilbake en kattunge etter tre uker

Jeg er lei meg (og frustrert).. De som fikk den fineste av de tre kattene våre vil nå gi den bort. Første signalet fikk vi etter to uker, og vi har nå snakket med de tre andre familiene som ville ha den og de har alle fått tak i andre katter. Vi vurderer veldig, veldig sterkt å ta den tilbake selv for å ha den. Den var rolig, men leken. Veldig tillitsfull. En han katt. Mamman bor jo her, er kastrert nå. Etter kattene dro har hun vært seg selv igjen. Mye ute og innom for mat og kos.
Mens de var her var hun en påpassende mamma som ikke var ute lenge og lå og voktet over barna når hun var hjemme. Det var godt for oss å se at hun ble seg selv igjen når de dro, og ikke savnet dem for mye.

Hva tror dere, om pusen kommer tilbake til oss i løpet av en dag eller to er det tre uker siden de så hverandre. Tror dere at de husker hverandre igjen? Er det lettere for kattungen å flytte hit eller er det like ok om hun som har fått han av oss gir han til noen andre? Jeg vil spare han for mange nye hjem, men om det er lite trolig at han husker oss...

Og hva tror dere om mamman? Om de begynner å sloss og ikke husker hverandre er det jo bedre om vi jobber for å finne et annet hjem til han!

Synes dette er vanskelig, og kjipt. Aller mest vil jeg hente han i dag, og jeg angrer veldig på at han dro...

Katten var 13 uker når den flyttet, og er 16 uker over helga...

Jeg ville prøvd å hentet han hjem.

Hvis dere er sikker på at dere vil beholde ham selv ville jeg hentet ham hjem så fort som mulig.

Jeg hadde også hentet ham selv. Jeg gjorde faktisk det en gang, da jeg skjønte at katten ikke hadde det særlig bra hos de den var hos. Jeg spurte tynt om å få den tilbake og heldigvis sa de ja uten å mukke.

Ja, det skriker i hele meg At han bor der når de ikke vil ha han. mannen er veldig lunken til å hente han hjem, mens jeg og alle barna vil. Mannen mener han kan bo her og så kan vi prøve å finnen noen andre etterhvert som kan ha han. Jeg synes han kan bli her for alltid, så vi tenker å bruke helga å tenke på det.

Men hva tror dere om kattemor og kattungen? Viø de huske hverandre eller ikke? Vil ikke at mamman skal komme i kattekrangel med han heller...

Dixie Diner skrev:

Jeg hadde også hentet ham selv. Jeg gjorde faktisk det en gang, da jeg skjønte at katten ikke hadde det særlig bra hos de den var hos. Jeg spurte tynt om å få den tilbake og heldigvis sa de ja uten å mukke.

Hvordan reagerte moren på at katten kom hjem? Hadde han vært borte lenge?

Jeg ville tatt ham hjem så fort som mulig. Håper det går fint!
De husker nok hverandre, og selv om kattemødre kan være kjipe mot ungene når de er større, kan det jo være at ukene fra hverandre kan gjøre akkurat det lettere. Han vil nok ikke klenge og mase på moren sin når han har vært borte en stund, og da blir kanskje hun mindre irritert på ham også...

Hun brydde seg knapt, i grunnen. Det gikk kjempefint.

Jeg ville hentet han hjem igjen:).

Det kommer nok til å gå helt fint 🙂 Hent ham!

Å beholde mor og sønn er ofte vanskelig, men det kan hende det er lettere når hun er kastrert og de har vært fra hverandre en tid. Jeg tror de husker hverandre, men jeg vet jo egentlig lite om sånt, jeg bare tror instinkter gjør at dyr kjenner igjen sine egne barn etter så kort tid.

Det dere burde prøve på, er å få ham kastrert så fort som mulig. Det kan være vanskelig å få tak i vet. som vil gjøre det på en så ung katt, men det er ingen grunn til å vente egentlig. Hankatter bør kastreres før de blir kjønnsmodne.

Hent han hjem, kastrer han på mandag og ta det derfra. Går de ikke godt sammen så kan du jo prøve å gi han videre, går de godt sammen så smelter nok mannen skal du se.

(jeg kjørte 50 mil og hentet katt, uten å ha spurt mannen )

Jeg hadde mor og sønn sammen, men de var jo ikke adskilt da. Jeg beholdt han som eneste i kullet. Det gikk ganske så fint. Gamle-katta var litt sur og grinete og han elsket å terge henne, men det gikk jo greit.

Jeg har forresten mor og datter. De er ikke slik at de krøller seg sammen og sover sammen, men de sameksisterer fredelig. Bare man gir forholdet litt tid, vil kattene finne ut av hvordan de vil ha det. Yngstepusen (datteren) her i huset er veldig fysisk nær den adopterte, kastrerte hannkatten vår. De sover sammen, vasker hverandre og er veldig sosiale. Kattemor liker ikke være fysisk nær andre katter, men hun aksepterer at de er der, og kan til og med finne på å dele fang med en av dem av og til.

Jeg tror de husker hverandre, og at det kan gå veldig fint.

Jeg har hatt mor og sønn sammen to ganger. De første trivdes godt sammen, vasket hverandre innimellom i forbifarten og sånt, helt til mammapusen forsvant. Hun blei nok påkjørt. Han beholdt vi enda mange år.

Den siste kattefamilien går ikke like fint sammen. De har generelt dårligere gemytt begge to, sjøl om hun har kommet seg betraktelig. Han er uberegnelig og direkte slem mot både folk og dyr. (Vi finner ikke noe galt med ham. Mora var lik før hun fikk unger, og hennes mor var også sånn.) Hun er ti nå, og blei boende hos foreldrene mine da jeg flytta, siden jeg blei allergisk. Sønnen er åtte. De liker ikke hverandre og holder seg i hver sin del av huset, men sånn har de vært siden han blei avvent.

....

Vi hentet hjem en kattunge pga noe liknende en gang. Det var riktignok en jentepus, men det gikk veldig fint i forhold til mammaen det, og noen uker senere flyttet hun til en familie som ville ha henne.

Hvorfor ombestemte de seg?

Vi har hatt mor og sønn sammen i 14 år. De var veldig knyttet. Kastrerte begge to. Sønnen døde i fjor. Mor har vi enda.

Vi fikk en kattunge for 3 år siden, og han kjenner fortsatt igjen sin første matmor. Hun er på besøk her en gang eller to i året. Morsomt å se at pus kjenner igjen stemmen hennes, og reagerer på sitt første kallenavn.

Så jeg tror at kattene vil huske hverandre, og ville hentet kattungen.