Sliter dere med å finne mat alle liker?

Ang. panering uten egg så funker det helt fint å ikke bruke noe, evt melk som nevnt over her. Om man steker de på bakepapir på brett i ovnen henger paneringen bedre på enn om man steker i panne.

Jeg tror ikke for mye pushing i barndommen er særlig positivt med tanke på hvordan man liker mat som voksen.
Å gi tilbud om variert mat er viktig og forvente at unger smaker på nye ting er bra, men jeg har svært lite tro på å pushe mat.

Det virker også som om enkelte mennesker trenger å bli voksne før smaksløkene er klar for enkelte matvarer.

Eldstemann her har alltid spist alt. Hadde vi bare hatt ham kunne vi brukt ham som bevis på hvor ufattelig flinke vi er.
Mellomstore spiser ikke alt, men han liker ganske mye.
Minsten er kresen.

Jeg ser for meg at alle tre kan ende opp som helt normale i matveien.

Jeg ble pushet for langt mtp fisk i barndommen. Jeg likte ikke fisk i særlig grad før jeg ble voksen. Det hadde null effekt å ha fisk flere ganger i uka tilberedt på beste vis.

Å trene smakssans kan være viktig, men jeg er overbevist om at den også trenger å modnes for en del. Det sies vel også at de som er altspisende ikke har så godt utviklet smaksapparat, noe som ikke nødvendigvis er en fordel.

Og hva definerer man som pushing?

I starten måtte vi jobbe hardt for at knerten skulle kunne leve med at det lå en grønnsak på tallerkenen hans. Han visste at han ikke skulle spise den, men den skulle få lov til å ligge der. Bare det tok veldig lang tid.

Nå er vi altså over på "dagens grønnsak". Vi har alltid masse grønnsaker til middag, og han må velge seg en liten bit som han smaker på. Han syntes det var ganske fælt i begynnelsen, men nå synes han det er greit nok. Han har til og med funnet ut at både gulrot, erter og kål faktisk er helt greit. Vi hadde jo ikke kommet dit med å presse ham litt, men jeg synes det er veldig greit at vi ser litt fremgang.

Det er trøblete å ha små gjester som ikke spiser noen ting av det vi serverer, men som regel er vi godt orientert. Da vet vi at det jobbes med saken, og så får vi bare forsøke å ikke bry oss. Vi gir jo også beskjed til alle knerten skal på besøk til om at det kan gå veldig galt hvis de tvinger han til å spise brokkoli (det brekker han seg fremdeles av).

Kanina skrev:

Ja, selvfølgelig er det veldig trøblete! Det er jo ingen løsning på problemet, vi vet jo at det er trøblete!

Ja, det var en kommentar til kun å servere det barna likte best (noe det viste seg at heller ikke var det den personen jeg svarte mente heller).

Candy Darling skrev:

Jeg synes for vår del at det er helt uproblematisk at barna får en grov fiskeburger med 60 % fisk mens mannen og jeg spiser salmalaks, altså. Jeg gidder sjelden å diske opp med to forskjellige avanserte middager fra bunnen av, men dette er innenfor.

Vi får i oss såpass lite fisk i hverdagen at jeg vil spise god fisk når det skal spises.

Dette kommer jo helt an på fiskekabalen hos hver enkelt, jeg mener man godt kan spise det samme som barna en vanlig hverdag. Uansett ville alle helst hatt salma hos oss, vi bruker fiskeburger for å variere fisketype (kun 1 laksedag pr uke) og av økonomiske grunner; hadde blitt ruinert om vi skulle fylt opp alle fiskemåltidene med favorittfisken (alle liker salma og sushi best).

Jeg spiser ikke fiskeburger, altså. I det hele tatt synes jeg blandingsprodukter med fisk er lite apetittelig.

Jeg synes heller ikke at det er et stort oppdragerpoeng at jeg spiser mindre sunn mat for å spise det barna foretrekker. Ungene kan også fint få pølse mens jeg spiser noe annet.

Candy Darling skrev:

Jeg spiser ikke fiskeburger, altså. I det hele tatt synes jeg blandingsprodukter med fisk er lite apetittelig.

Jeg synes heller ikke at det er et stort oppdragerpoeng at jeg spiser mindre sunn mat for å spise det barna foretrekker. Ungene kan også fint få pølse mens jeg spiser noe annet.

Og der er vi forskjellige. Jeg spiser fiskeburger. Ikke fordi det er så himla godt, men det er et av mine eksempler på at vi voksne spiser ting vi egentlig bare synes er helt grei.

Men så serverer jeg heller ikke ungene pølse mens jeg spiser noe annet.

Unntaket vårt er på nyttårsaften. De siste årene har barna fått fiskepinner til forrett, mens vi voksne har spist kamskjell eller sjøkreps eller noe annet jeg elsker, men ungene virkelig ikke klarer å nærme seg.

Candy Darling skrev:

Jeg spiser ikke fiskeburger, altså. I det hele tatt synes jeg blandingsprodukter med fisk er lite apetittelig.

Jeg synes heller ikke at det er et stort oppdragerpoeng at jeg spiser mindre sunn mat for å spise det barna foretrekker. Ungene kan også fint få pølse mens jeg spiser noe annet.

Her er jeg grunnleggende uenig med deg, men ikke så interessert i å bruke dagen på å diskutere det . Men jeg ser at Tjorven er innom en del av det jeg tenker (der skrev du mens jeg tenkte, Tjorven).

Jeg synes det er å snu det hele på hodet. Menyen er jo "ordentlig" fisk, mens barna får fritak og får burger. Personlig synes jeg at jeg setter et bedre eksempel ved å velge bort usunne alternativer, selv om barna får noe de klarer å få i seg.

..."liker/ liker ikke" - et fantastisk i-landsproblem over 11 sider, er min første tanke. Det er mat. Spis. Er min filosofi. Å snakke om "liker/ liker ikke" ved matbordet er ikke akseptert. Ta det du vil ha av det som står der, og spis det. Det skal ikke bemerkes det du ikke forsyner deg av. De jeg kjenner med kresne barn er kresne selv. De kan ikke bestille mat på restaurant uten å be om noe annet istedet for ditt og datt vil de ha i en skål ved siden av.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov.

Svigermor vokste opp under trange kår og har snakket mye om å presse i seg mat som hun fikk brekninger av. De måtte fordi de faktisk ikke hadde særlig til økonomi og ungene måtte få i seg mat, men noe av den maten skyr hun unna i dag Pga dårlige minner.

Smak er definitivt ikke bare et bevisst valg og vane.

Charlie skrev:

..."liker/ liker ikke" - et fantastisk i-landsproblem over 11 sider, er min første tanke. Det er mat. Spis. Er min filosofi. Å snakke om "liker/ liker ikke" ved matbordet er ikke akseptert. Ta det du vil ha av det som står der, og spis det. Det skal ikke bemerkes det du ikke forsyner deg av. De jeg kjenner med kresne barn er kresne selv. De kan ikke bestille mat på restaurant uten å be om noe annet istedet for ditt og datt vil de ha i en skål ved siden av.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov.

Jeg bare spør jeg: Tror du at jeg juger når jeg sier at jeg kastet opp og brakk meg av enkelte typer mat da jeg var barn? Burde jeg blitt tvunget mer og så ville det gått over? Dette skjedde helt fra jeg begynte å spise fast føde. Burde moren min tvunget babyen sin til å spise tomater når de kom i retur hver eneste gang? Kanskje i solidaritet med de fattige i Biafra?

Ting som skal ut og inn av kroppen til barn altså. Så himla lett å mene noe om når man får det til selv. 🙄

Jeg startet ut med "tilby og så får man spise det man liker av det som står på bordet", fordi jeg virkelig ikke ville presse barn til å spise mat de ikke likte (jeg måtte spise potet hver jævla dag i hele barndommen, og jeg liker det fortsatt ikke). Men jeg måtte ta et steg tilbake og revurdere strategien da det viste seg at barna heller ikke ville spise mat de bare "ikke likte så veldig godt", selv når alternativet var å være sultne (noe som gikk ut iver alle, siden de to eldste er blodsukkervrak). Jeg fikk en aha-opplevelse da jenta ble hysterisk av sult på vei over et fjell uten butikker eller bensinstasjoner, og nektet å spise de der ferdigpakkede knekkebrødene vi hadde med, fordi hun ikke likte dem.

Etter det har vi også øvd på at "man MÅ ikke like maten for å spise den, noen ganger må man bare ha mat fordi det trenger man, og så får man bare døtte det ned". Ikke mat de vemmes av, åpenbart, men mat som er litt traurig eller smaker litt rart eller har litt uvant konsistens, det kan man øve på toleransen på.

Jeg syns vi har en god balanse nå, men du skal ikke se bort fra at de kommer til å skrive frustrerte innlegg på forum om noen år om at de måtte spise salat.

Og mamma forteller også om mat hun ikke orket å spise, hun vokste også opp i veldig trenger kår, der det så definitivt ikke kom alternativer når man ikke orket kokt flesk. Da var man sulten til neste måltid, også når det innebar å stå ute med tungt kroppsarbeid i mange timer i mellomtiden.

Verden går da gudsjelov fremover.

Men, er det ikke åpenbart at det er stor forskjell på ikke ha lyst og å ikke like? Ungene mine må også spise av alt som står på bordet, men de er jo ikke kresne. De foretrekker enkelte typer mat så klart, men det er jo stor forskjell på det og å ikke klare å spise maten fordi man virkelig ikke liker den eller brekker seg.

Jeg tror vi diskuterer helt forskjellige ting i denne tråden. Jeg håper iallefall det, for jeg unner ingen barn å bli tvunget til å spise noe de omtrent ikke klarer å svelge.

Jeg tenker også når vi nå bor i et høykostland og har god tilgang på mat så er det greit å forholde seg til det. Så får heller de med kresne barn ta de problemene som kommer om det en gang blir matmangel og sult.

Røverdatter: Vi ser at knerten har slitt mye med mat. Mer enn vi kan forstå. Vi tvinger ham aldri til å spise ting han virkelig reagerer på, men hvis det ikke hadde vært noen som helst form for tvang, så hadde ungen bare spist biff. Så vi lirker med museskritt, og håper at det blir bedre på sikt. Og det har virkelig blitt mye bedre. Han reagerer mye mindre nå enn han gjorde før. Og noen ganger (dog ikke særlig ofte) møter han på nye ting han faktisk liker veldig godt på første forsøk. Tenk hvis han aldri hadde prøvd?

Charlie skrev:

..."liker/ liker ikke" - et fantastisk i-landsproblem over 11 sider, er min første tanke. Det er mat. Spis. Er min filosofi. Å snakke om "liker/ liker ikke" ved matbordet er ikke akseptert. Ta det du vil ha av det som står der, og spis det. Det skal ikke bemerkes det du ikke forsyner deg av. De jeg kjenner med kresne barn er kresne selv. De kan ikke bestille mat på restaurant uten å be om noe annet istedet for ditt og datt vil de ha i en skål ved siden av.

Nå bare spør jeg: Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget? Barnedødeligheten grunnet kresenhet tror jeg er rimelig lav? Mange stammefolk har f.eks. smakløs grøt som måltider, og minimal tilgang på grønnsaker og kjøtt (for ikke å snakke om sjokomelk...) Jeg tror mine barn kunne vært kresne. De har vist tilløp til det. Men de får ikke lov.

For et tullete innlegg. Jeg har to barn. De er helt forskjellige i matveien. Den ene spiser det meste hun blir tilbydd, den andre strever med en del slags mat. Hos oss er regelen at vi tilbyr, og de bestemmer selv hva de skal smake på. Mannen min og jeg er altetende. Kan du forklare forskjellen på mine barn, hvis du mener at kresenhet er kulturelt betinget og lært av foreldrene?

Ja, og vi lirker også den kresne med museskritt til å smake på nye ting, men jeg ser at selv etter å ha smakt på samme mat 20 ganger er det ikke sikkert at hun klarer å like det. Samtidig er jeg helt sikker på at det går seg til.

Jeg har forresten en god (voksen) venn som er veldig kresen. Jeg lager minst mulig fuzz rundt det og tilbyr mat jeg vet kan falle i smak.

Tjorven skrev:

Røverdatter: Vi ser at knerten har slitt mye med mat. Mer enn vi kan forstå. Vi tvinger ham aldri til å spise ting han virkelig reagerer på, men hvis det ikke hadde vært noen som helst form for tvang, så hadde ungen bare spist biff. Så vi lirker med museskritt, og håper at det blir bedre på sikt. Og det har virkelig blitt mye bedre. Han reagerer mye mindre nå enn han gjorde før. Og noen ganger (dog ikke særlig ofte) møter han på nye ting han faktisk liker veldig godt på første forsøk. Tenk hvis han aldri hadde prøvd?

Men det er jo det jeg mener. Man må jo se hva som er "ikke like" og "ikke ha lyst på". Det er to forskjellige ting. Fysisk reaksjon på mat hos små barn er en temmelig grei indikasjon på om det er det ene eller det andre.

Men for all del, folk er forskjellige. Jeg har mine egne erfaringer med meg selv og er glad for at mine barn ikke er så kresne som jeg var. Jeg er også glad for at jeg slapp å spise mat jeg overhodet ikke kunne like, for da var det heller ikke noe problem å smake på ting. Så lenge jeg visste at jeg bestemte selv om jeg skulle spise opp. Det eneste jeg "måtte" spise var ting de visste at jeg likte fordi jeg hadde spist det før. Kokte gulrøtter feks. det fikk jeg hver dag tror jeg.

Charlie skrev:

Er ikke kresenhet noe man lærer av foreldrene og dermed kulturelt betinget?

Kanskje for noen, men ikke for meg ihvertfall. Jeg er vokst opp i en familie der man MÅTTE spise en av hver ting til dagens middag. ALDRI unntak hvis man ikke likte, hoppe over måltid var heller ikke aktuelt. Jeg var et kresent barn. Jeg har aldri hørt mine foreldre nevne noe om mat de ikke liker. De spiser alt, så vidt jeg vet.

For øvrig har jeg ett barn som spiser tre typer grønnsaker, og som kastet opp da han frivillig spiste en bit blomkål (fordi han sda skulle få dessert etterpå). Det andre barnet på 5 spiser tomater som snacks, blåmuggost, brie, oliven og løper til bordet for å få smake på ting hun ikke har smakt før.

Verden er ikke svart-hvit.

Jeg kan anbefale disse produktene fra Lerøy om man føler at det tar for lang tid å panere fersk fisk selv:
https://www.leroyseafood.com/no/Forbruker/Produkter/Sortiment/Pankopanert-Torskefilet/
https://www.leroyseafood.com/no/Forbruker/Produkter/Sortiment/Pankopanert-Torskenuggets/
Mye bedre enn fiskepinner (som smaker papp!) og lettvint på travle dager.
Jeg serverer ofte med ovnsbakte potetskiver (kjøper små lyse poteter som jeg koker i 5-10 min først, heller av dem vannet og slenger dem i ovnen i 10 min (grill) med litt krydder på. Ungene aksepterer dette som erstatning for pommesfrites (eldste må ha de skrelt, så jeg skreller ofte noen av potetene), og så lager jeg en erterpurre til. Den spiser dog stort sett bare meg og mannen.