Jeg har nettopp lest ferdig denne, og det er det mest creepy jeg har lest i hele mitt liv. Jeg skjønte tegninga ganske tidlig, men syntes likevel spenningen var til å ta og føle på helt til slutten, for det var ikke åpenbart hvordan dette skulle ende. Hele poenget med boka er jo selvsagt at vi ikke skal kunne si hva som var virkelig og hva som var vrangforestillinger, men jeg lurer spesielt på én ting: Jeg lurte hele tiden på det med sønnen. Var han virkelig eller ikke? Er den siste setningen i boka, der hun sier "Alles ist gut" et svar til oss på at han ikke finnes? I boka står det at hun er 46 og fikk sønnen da hun var 16. Samtidig står det at sønnen er 34. Han flyttet til Berlin som 17-åring og han skrev at han hadde vært der i 12 år. Dette går altså ikke opp. Er dette elendig språkvask, eller er det bevisste valg fra forfatterens side for å vise at her er det noe fishy? Og hvorfor i all verden heter sønnen Richard Josef? Det var da et noe merkelig navn. Ligger det noe i dette også?
Og hvem var det hun så på bakeriet, som sa "Og gutten, da"?
:stadig like forvirra:
