Spinoff: Sorg og sykemelding

I forbindelse med diskusjonen om sykemelding for psykiske lidelser ble det nevnt at mange leger ønsker å kunne sykemelde for sorg. Da kom jeg på en samtale jeg hadde med en godt voksen dame her om dagen. Hun reagerte på at mange arbeidstakere nå ser det som normalt å blir sykmeldt 2-4 uker i forbindelse med egne foreldres dødsfall. Hun mente at for "normale" dødsfall i familien burde det være nok med de tariff-festede 3 dagene borte fra jobb. Hennes oppfatning var at det hadde vært en "sykeliggjøring" av sorg i samfunnet. "Selv om man sørger kan man vel gå på jobb", var hennes argument.

Er det forståelig at man trenger noen ukers sykemelding når man mister f.eks. far eller mor i voksen alder, eller er dette en "unødvendig" sykemeldingsgrunn? (Jeg regner ikke her med voldsom, traumatisk død, men det man kan regne som vanlige dødsfall i en familie.)

Jeg syns det er synd at leger ikke kan sykemelde pga sorg. Det betyr jo ikke at man trenger å bli sykemeldt hver gang noen dør.
Folk reagerer veldig forskjellig på dødsfall, og jeg syns det er vanskelig å skulle si at man ikke trenger å være sykemeldt selv om det er et "vanlig dødsfall.
Min tanke er(og det gjelder forsåvidt også andre grunner til sykemelding) at klarer man å utføre jobben sin så går man på jobb, hvis ikke så får man vurdere sykemelding.

Jeg syns også det er pussig om det blir 2-4 uker som blir "standarden". At man får ekstra fleks av sin arbeidsgiver i en periode er noe annet, og jeg vil tro at for nesten alle vil det være en uke der man er ganske "ute", både av praktiske og følelsesmessige grunner.

Men jeg har også inntrykk av at folk er borte 2-4 uker for å ordne alt det praktiske, rydde bo, etc., og det syns jeg ikke er sykemeldingsgrunn.

(Jada, alle de vanlige forbeholdene om at NOEN selvsagt blir ikke-fungerende av sorg også når det tilsynelatende er et forventet og ikke-dramatisk dødsfall, men jeg syns det er rart om det skal være normen)

Folk reagerer jo veldig forskjellig.
Jeg fikk en gang beskjed på jobb at en nær slektning var død, det var ganske overraskende og jeg reagerte jo selvsagt med sjokk. Jeg bodde da langt fra familie, jeg fikk selvsagt tilbud om å dra hjem til meg selv, men for min del var det da bedre å være på jobb og få tankene over på noe annet. Jeg var ikke borte fra jobb annet enn begravelsen og reisedager. Dette skjedde rett før jul, og jeg skulle uansett ha juleferie. Andre ville kanskje tenkt og følt et helt annerledes behov enn meg.

Jeg er litt enig med damen Heilo snakket med, det har kanskje skjedd en endring mht til sykemelding etter dødsfall i familien. Jeg tror nok man tok fri fra jobben før også, men man var ikke sykemeldt, man brukte feriedager eller avspasering o.l. Da faren min døde tok jeg en uke ferie fra jobben for å reise hjem og hjelpe til med alt det praktiske som må gjøres før en begravelse. Mens søsteren min tok en tur til legen og fikk sykemelding, og lurte på hvorfor ikke jeg også gjorde det i stedet for å bruke av ferien min.
Kanskje det er en aldersforskjell. Jeg følte meg ikke syk i den situasjonen, bare for travel til å gå på jobb rett og slett.

Vet egentlig ikke hva jeg mener om sorg-sykemeldinger. Folk har forskjellig forhold til familien sin. Og noen av oss er av den typen som har det best ved å jobbe og stå på som vanlig.

Faren min døde brått for snart fire år siden. Jeg husker jeg tok egenmeldingsdagene mine pluss at arbeidsgiver ga meg en del slækk, for jeg var eneste pårørende og måtte reise 50 mil for å ordne og fikse alt alene. Jeg husker ikke om jeg tok feriedager eller fri uten lønn etter at dagene med "slækk" var over, men jeg var i alle fall borte fra jobb i sju eller åtte dager. Jeg følte ikke noe behov for å sykemelde meg pga. sorg, og jeg synes det er uheldig dersom det skal bli en standard på dette. Sorg er indivuduelt, og der noen ikke trenger sykmelding i det hele tatt, vil andre igjen trenge lang tid.

Ja, altså, jeg mener ikke normen skal være at man blir sykemeldt, men jeg syns det er et problem at folk blir sykemeldt for et eller annet som ikke er reelt, når grunnen faktisk er sorg.
Og ja, jeg reagerer når jeg ser at folk sykemelder seg pga dødsfall, og grunnen er at det er praktiske greier som må ordnes.

-ea-: Jeg tror du har rett i at det er en generasjonsting. Det er en tendens, syns jeg, til at man bruker sykemelding til fri man har behov for, når det ikke er lystbetont.

Jeg var sykmeldt når mor døde, men ikke så mye pga sorg, som pga det psykiske stresset rundt å tvinges til samvær med mennesker som jeg ikke takler.

Vi har 10 dagers omsorgsperm som vi kan ta ut i forbindelse med dødsfall eller alvorlig sykdom i nær familie. Jeg opplevde å nesten miste en forelder i fjor høst og det var veldig traumatisk. Jeg var da borte i en uke for å være på sykehus og sammen med familien, noe arbeidsgiver var veldig forståelsesfull til.

Noen trenger vel litt mer tid enn andre, noen fungerer best ved å få jobbe, andre trenger å behandle sjokket sammen med sine nærmeste. Det hadde vært fint om leger kunne sykemelde for sorg, i de tilfeller der det var det som var fakta.
Men at 2-4 uker sykemelding blir "normalen", tenker jeg er litt unødvendig likevel.

At det er ei uke man av praktiske og emosjonelle årsaker er "ute" som Polyanna påpeker, det anser jeg som høyst normalt, men ikke nødvendigvis syk.

Jeg klarer dog ikke helt å sette meg inn i hva jeg ville tenkt, dersom jeg fikk beskjed om at min mor eller far var død nå, så ville det vært et enormt sjokk, og jeg hadde nok hatt lite å gjøre på jobb på ei lita stund. (Hodet må liksom fungere for at jeg skal få gjort jobben min, men om noen kunne satt meg til å vaske gulv, kopiere brev, lime konvolutter eller noe sånn, så kunne jeg nok gjort det altså. Bare at jeg antar at mine føringer i regnskapet som selv på vanlige dager av og til går feil vei, definitivt ville gått feil i en sådann stund)
Jeg håper jeg muligens ser annerledes på det om 20-30 år, men mine foreldre er i 50-årene enda, så det er rett og slett vanskelig å se for meg hvordan det vil være med en "normal dødsmelding".

Heilo skrev:

I forbindelse med diskusjonen om sykemelding for psykiske lidelser ble det nevnt at mange leger ønsker å kunne sykemelde for sorg. Da kom jeg på en samtale jeg hadde med en godt voksen dame her om dagen. Hun reagerte på at mange arbeidstakere nå ser det som normalt å blir sykmeldt 2-4 uker i forbindelse med egne foreldres dødsfall. Hun mente at for "normale" dødsfall i familien burde det være nok med de tariff-festede 3 dagene borte fra jobb. Hennes oppfatning var at det hadde vært en "sykeliggjøring" av sorg i samfunnet. "Selv om man sørger kan man vel gå på jobb", var hennes argument.

Er det forståelig at man trenger noen ukers sykemelding når man mister f.eks. far eller mor i voksen alder, eller er dette en "unødvendig" sykemeldingsgrunn? (Jeg regner ikke her med voldsom, traumatisk død, men det man kan regne som vanlige dødsfall i en familie.)

Jeg synes det er umulig å si noe om dette, for man kan ikke lage en standard. I forbindelse med sorg og egne reaksjoner på dødsfall, er det helt umulig, og veldig ufint, å mene noe generelt om hvordan en skal eller bør reagere.

Det er nok ingen mal på dette. Samfunnet har jo endret seg, bla. bor man mer spredt.
Jeg mistet pappa for to år siden. Jeg fikk da lønnet permison i to uker. Jeg reiste hjem til mamma, og vi trengte å være hos henne de ukene. Så døde mommo (som bodde ved siden av mamma), og jeg fikk to nye uker med lønnet permisjon. Legen ville da sykemelde meg, men jeg var jo så heldig å ha lønnet permisjon. Noen uker før lå broren min i koma pga. hjernehinnebetennelse, og vi ble tilkalt sykehuset for de visste ikke om han kom til å klare seg. Jeg hadde også da to uker lønnet permisjon. Jeg hadde ikke vært i stand til å gå på jobb gjennom desse episodene, mest pga. avstandene og behovet for å støtte familien og være sammen med de.

Njaneeei, jeg er ikke enig med Hyacinth.

Derimot er jeg enig med Polyanna som sammenfattet mitt innlegg bra:

Polyanna skrev:

-ea-: Jeg tror du har rett i at det er en generasjonsting. Det er en tendens, syns jeg, til at man bruker sykemelding til fri man har behov for, når det ikke er lystbetont.

Når jeg var barn og ungdom var det mange gamle rundt oss som døde, mammas foreldre og (barnløse) tanter, som mamma da hadde praktisk ansvar for. Hun reiste på sykebesøk og ordnet begravelser. Jeg tror aldri hun var sykemeldt, men hun jobbet deltid og tok antakelig igjen timer på jobben ved å jobbe mere når behovet for fridager var over. Men da pappa døde ble hun sykemeldt et par uker tror jeg det var.

-ea- skrev:

Njaneeei, jeg er ikke enig med Hyacinth.

Tuller du?

Jøss. Ja, vi er jammen ulike. Jeg mener at det er stor forskjell på hva slags psykiske reaksjoner man får i en slik situasjon. Det henger blant annet sammen med hvordan man har det fra før av. Jeg synes det er VELDIG feil å mene noe om hvordan andre skal reagere. Jeg synes det skinner ut fra innlegget ditt at du har en slags "mal" på hvordan det bør være. Det klinger ikke bra i mine ører.

Jeg er enig med deg, Hyacinth.

Dette vil jo variere fra person til person, og på hvilken måte og tidspunkt i livet dødsfallet skjer.

Mamma var sykemeldt en uke eller to da bestemor døde. Dette er nesten 20 år siden nå, og jeg husker det godt. Mamma ville nemlig ikke være sykmeldt, men klarte ikke å jobbe siden øynene var så fulle av tårer hele tiden. Jeg argumenterte for at det ikke var mulig å gjøre en jobb hvor du forholder deg til pasienter som er stressa med øynene fulle av tårer.

Bestemor døde av kreft og hadde vært syk et års tid, så vi hadde egentlig hatt god tid på å forberede oss og ta farvel. Allikevel ble det for mye for mamma når det skjedde. Jeg husker at jeg var på skolen hele tiden, og fikk skryt av lærerene for at jeg orket. (Jeg er delvis oppvokst hos besteforeldrene mine, så vi var spesielt tette.)

Jeg syns det er forskjell på å si at man er bekymret for en generell trend, til å si at "DU burde oppleve det sånn og sånn".

Polyanna skrev:

Jeg syns det er forskjell på å si at man er bekymret for en generell trend, til å si at "DU burde oppleve det sånn og sånn".

Klart. Det er derfor det er uheldig om det blir automatikk i sykemeldingene etter dødsfall. Men det er like uheldig dersom det blir slik at man blir uglesett dersom man føler at man trenger sykemelding.

Hyacinth skrev:

Tuller du?

Jeg ser at jeg leste veldig fort det du skrev, legg til at jeg ikke er helt våken.
Trodde du mente at vi var ufine om vi skulle diskutere om det alltid er nødvendig med sykemelding i forbindelse med dødsfall.

Jeg ser amo sier hun fikk lønnet permisjon fra jobben. Det er en fin ordning der man trenger fri, men ikke nødvendigvis trenger sykemelding. Skulle vært mulig hos flere arbeidsgivere.