Hva gjør du med fobien/angsten din?

Det er mange her som nevner ting de er redd. Hva gjør dere med dette?

Jeg har selv vært svært redd edderkopper og slanger. Jeg har hatt sprøyteskrekk og fødselsangst.

Det som slår meg er at man må møte det man frykter, ellers vokser frykten seg bare sterkere. Fødselsangsten var ikke så vanskelig å møte, barnet må jo ut, så det var jo noe som gikk over ved en positiv fødsel. Sprøyteskrekken ble kurert ved å sette sprøyter på andre, faktisk. Det var noe som skjedde der, som gjorde at når jeg klarte å gjøre det, så klarte jeg å motta. Nå kan jeg sette på meg selv, både subcutant og intramuskulært, uten de helt store problemene. Det skulle man ikke trodd, da jeg tidligere har svimt av både av pirké og rett og slett ved å tenke på at jeg skal gå gjennom noe som innebærer nåler.

Edderkoppene var også på en måte å møte de. Da jeg flyttet til England, så var beistene der enda større enn her. Ved at jeg måtte lære meg å leve med de, så ble det til at vi inngikk en slags pakt, der jeg til slutt klarte å oppføre meg både rolig og avslappet med dem i nærheten.

Så fortell om dine taklinger av angster og fobier?

Jeg har høydeskrekk.

Da jeg var liten, hemmet den meg i den grad at det var enkelte ting jeg rett og slett ikke var i stand til (som å gå opp trapper men kan se igjennom).

På dette området har jeg strukket meg bevisst litt etter litt, og høydepunktene var da jeg (etter forsøk flere år på rad) endelig kastet meg i heisen og havnet i toppen av Eiffeltårnet og den gangen jeg (etter sanseløst mye om og men) rappelerte.

Jeg har fortsatt høydeskrekk, men den er langt mindre begrensende nå enn tidligere.

Jeg har prøvd å kurere høydeskrekken med egenregissert eksponeringsterapi (aka hanggliding). Det hjalp ikke. Jeg var like redd for gardintrappa etter å ha overlevd å kaste meg utfor et stup og sveve over Rio de Janeiro.

Nå har jeg forsont meg med at jeg er sånn. Jeg kommer aldri til å hoppe i fallskjerm, men jeg er på ingen måte handikappet i hverdagen.

Tidligere var jeg forresten ganske redd for blod, stikk og smerte. To fødsler har så godt som kurert meg.

Jeg skulle ønske jeg stolt kunne si at jeg møtte frykten min og ikke lot den stoppe meg. Men, jeg ser at det egentlig ikke stemmer. Jeg møter engstelsene mine. Med det mener jeg at jeg gjennomfører de tingene jeg synes er litt ubehagelig, men ikke der hvor jeg er virkelig redd. Jeg er ikke spesielt glad i heis, og jeg blir svett i hendene når jeg tar heis, men jeg gjør det. Jeg er ikke glad i sprøyter, men jeg kan ikke si at jeg har sprøyteskrekk og derfor kan jeg ikke klappe meg stolt på brystet og si at jeg møter frykten min og bare gjennomfører det som må til av stikk.

Jeg har to store fobier. Flyskrekk og tannlegeskrekk. Jeg går ikke til tannlege og jeg tar ikke fly. Jeg innser at det eneste jeg gjør med skrekkene mine er å mate trollene slik at de kan vokse seg større og større. Det gjør jeg ved å aldri møte redslene og snakke litt for mye om de.

Jeg fikk plutselig flyskrekk. Et ganske stor problem når jobben min består i stor grad av reising pluss at vi pendler mye mellom to land. Det var så ille at jeg ikke klarte å gå på et fly på 14 mnd men til slutt var valget mellom å miste jobb og forhold eller å begynne å fly igjen.
Det var helt jævlig og det ble 7 år med et rent helvete. Men jeg bare fortsatte og fortsatte å utsette meg for disse grusomme flyturene hele tiden. Nå i dag går det mye bedre selv om jeg aldri tør å kalle meg selv for helt "kurert" igjen ...

Så jeg tror også på at den eneste måten å takle en frykt eller fobi på er å hele tiden "møte" den ved å utsette seg for den. Ikke lett men det går an.

Er heldig som ikke har noe særlig sånt. Har alltid likt å tyne meg selv litt mer enn normalt, dermed så har jeg sett frykten i hvitøyet på det meste... det gjør det mindre skummelt.

Jeg liker verken tannlegen, fly eller "prestasjonstiutasjoner" som eksamen ol, men det går jo....

Lisa skrev:

Jeg fikk plutselig flyskrekk.

Jeg også - var liksom ingen forvarsel, det kom helt plutselig. Men jeg flyr - jeg hater det, men jeg møter angsten, for jeg vil ikke at familien skal "lide" av at jeg ikke tør å fly til feks Spania, så jeg setter meg på denne store maskinen, og er så redd at jeg får pustebesvær...Og dette etter å ha bodd i Usa og flydd fram og tilbake som om det var ingenting- jeg elsket å fly før!

Jeg er livredd veps.
Og holder på å dø hver sommer



.. men det er ganske kjedelig igrunn

Jeg møter det jeg er redd for, men kamuflerer meg da. Tar på hansker, vernebriller og hjelm når jeg sjekker musefella. Er ikke så veldig redd for edderkopper, men ser jeg en så slår jeg den flat.

Face your fears.

Suksesshistorien er seff da jeg dro til reptilparken med guttene og kompis med sønn. Jeg sa på forhånd at jeg kom til å stå midt på gulvet og ikke nærme meg noen glassvinduer av noe slag, og så var det jo plutselig litt kult, og tykke glassvegger og greier, stor og sterk kompis jeg kunne gjemme meg bak og denslags. Og ikke minst skulle ikke ungene se at jeg var redd.
Ja, og så sier plutselig kompisen "aC, nå er det en løs slange her", og jeg trodde jeg skulle svime av, og så endte det med at jeg sto med beistet i armene. Etter det har jeg ikke hatt mine sedvanlige mareritt om slanger, og synes ikke tanken på å dra til Australia er kvalmende skummel.

Jeg kan ikke fordra å fly heller, men gjør det allikevel. Høyder er skummelt. Derfor må jeg alltid kikke ned. Venne meg til det.

I det hele tatt liker jeg ikke å være redd, så da er det bedre å gjøre noe med det.

Jeg var inderlig, livende redd nåler. Jeg var som HI som svimte av bare jeg kom innen en meters radius av en nål eller visste jeg måtte gjennom noe som innebar en. (Som førte til at jeg selvsagt unngikk det.) Jeg vet tom. hvorfor, det var et traume som innebar nål da jeg var liten.
Jeg klarte å få tatt blodprøvene fastlegen anbefalte sist gang jeg var gravid med hjelp av en lege jeg kjente som brukte veldig gode teknikker (psykisk, så vel som at han var god til å stikke).
Når jeg ble lagt inn i samme svangerskap fordi jeg var alvorlig syk og måtte stikkes flere ganger daglig, så ble skrekken nesten helt kurert, og noen døgn senere da barnet hadde kommet og jeg var kritisk syk og måtte stikkes hver 2. time i flere døgn så var den absolutt kurert. Det har også gjort sitt til at jeg kan stikke min MS-syke venn i lårene med medisinene han tar.

Edderkoppskrekken har jeg ikke tenkt å gjøre noe med i grunnen. Det er svært sjelden jeg møter på en, så den er virkelig ikke hemmende i dagliglivet. Jeg husker ikke engang sist jeg så en, så det er ikke noe problem. Hadde det vært det, hvis vi hadde bodd et sted de var på stadig besøk foreks., så hadde jeg nok gjort noe med det.
Og jeg blir ikke hylende hysterisk elns. hvis det skulle komme en inn, så jeg overfører ikke min redsel til ungene. Tvert om så må jeg jo, som jeg sa i den andre tråden, sette et glass over dem for å vite hvor de er hvis ikke mannen er hjemme. Er han der tar han seg av dem. Men jeg forholder meg rolig.

Jeg har fått barn.
Jeg ønsker på ingen måte å overføre min fobi til ham, så jeg har vært nødt til å forholde meg rolig når jeg treffer på åttebeinte uhyrer.
I stedet for - som før - å bli stående fastfrosset og hylende på gulvet, konstaterer jeg så rolig som mulig at det er et eddermonster i huset, og ber mannen om å sette den ut der den hører hjemme.
Det er ikke lett, men det går på et vis.

Jeg gjør ingenting med min edderkoppfobi.

Jeg skal sikkert få terapi for det en eller annen gang...

Jeg har en del ting jeg er redd for, i mer eller mindre grad.
Noe er jeg kurert for og noe er jeg langt fra kurert for.

Den verste fobien min er mørket. Jeg blir paralysert hvis det blir bekmørkt rundt meg.
Dette hemmer megmye i hverdagen da jeg kvier meg for å gå ute på kveldstid osv.
Men hvordan møte det? Jeg går jo ute på kveldstid, tar nattbussen hjem når jeg har vært på byen osv osv.. en det hjelper ikke det spøtt.

Skrekken for broer har minket litt med årene... Så noe blekner heldigvis.

Vet ikke om jeg kan kalle det angst, men jeg får fysisk ubehag bare av tanken på å kjøre bil. Jeg vet det ikke blir bedre av å kjøre mindre (har vel ikke kjørt bil siden før sommeren i fjor), men jeg klarer det ikke. Så enn så lenge bare skuler jeg på bilen når jeg går forbi.

Var livredd boxere før, men er kurert takken være naboens boxer. Tanken på å være i nærheten av en var helt umulig før, men nå klapper jeg til og med naboens hund Er litt reservert da og en smule på "vakt", men det går fint.

Musefobien min har jeg overhodet ikke tenkt å gjøre noe med. Finner det ikke naturlig å komme overens med de ekle skapningene. Har forresten tatt et skritt i riktig retning. Hestejenta er stolt eier av en dverghamster. Tenkte mus hver gang jeg så den til å begynne med, men syns nå at han er en sjarmerende fyr. Holde han gjør jeg derimot ikke. Kan derimot stikke handa ned i buret for å mate han, uten at hjertet dundrer, det kunne jeg ikke tidligere.

Face your fears, ja. Jeg har vannskrekk og flyskrekk. Vannskrekken tok jeg tak i da jeg var 20, meldte meg på stupekurs og holdt på å dø av skrekk. Jeg evner fortsatt ikke å stupe, og liker meg dårlig på dypt vann, men har lært å elske bading, så jeg gjør det en del. Jeg har dog en litt ekkel tanke om at hvis jeg faller uti vannet vil jeg ikke klare å redde meg selv, fordi jeg vil få panikk. Jeg liker å ha kontroll over vann og dybde, som i at jeg liker å gå ut i vannet til det blir dypt, og så svømme inn igjen, og ville aldri funnet på å hoppe ut i sjøen fra en båt eller noe sånt. Grøss og gru.

Flyskrekk håndterer jeg med piller, men det tok en del jobb å komme dit. Jeg liker å reise, så der har jeg hatt en god motivasjon i å jobbe med skrekken.

(Jeg har også fobi mot rosiner, og det er det eneste jeg ikke klarer å gjøre noe med. Det er vel som en slags edderkoppskrekk, jeg får panikk om jeg kommer borti en, og ville nok kastet akutt opp om jeg fikk en i munnen. Akkurat den fobien er litt flau.)

Monsoon skrev:

(Jeg har også fobi mot rosiner, og det er det eneste jeg ikke klarer å gjøre noe med. Det er vel som en slags edderkoppskrekk, jeg får panikk om jeg kommer borti en, og ville nok kastet akutt opp om jeg fikk en i munnen. Akkurat den fobien er litt flau.)

For en interessant fobi, hva tror du den startet med?

Ofte er det jo sånn at fobier starter med noe, jeg fikk en stor flyvemaursverm på meg da jeg var ett år gammel og summingen av insekter tett ved øret gjør at jeg nesten klikker når det kommer veps og andre summeinsekter i nærheten. Det er helt klart at lyden er trigger for meg.

Esme skrev:

For en interessant fobi, hva tror du den startet med?

Ofte er det jo sånn at fobier starter med noe, jeg fikk en stor flyvemaursverm på meg da jeg var ett år gammel og summingen av insekter tett ved øret gjør at jeg nesten klikker når det kommer veps og andre summeinsekter i nærheten. Det er helt klart at lyden er trigger for meg.

Jeg tror ikke bakgrunnen er så spennende. Min søster har det like ille som meg, hennes døtre også, og nå forteller min bror at hans barn er hysteriske for rosiner. Jeg antar det er lite mystikk og mye nedarvet hysteri som ligger bak. Det er nok gamlemor som er grunnleggeren, tenker jeg.

Jeg får mer og mer høydeskrekk med årene, det irriterer meg ...

Jeg pleier å tvinge meg ned "Experten", den bratte, svarte løypen i Trysil, minst en gang pr. år. Men jeg er veldig glad når jeg er ferdig, og det frister ikke til gjentak.

Edderkoppfobien min lever jeg godt med ... Vi deler landområdene mellom oss.

Telefonskrekken min - det at jeg ikke liker å ha andre folk i rommet når jeg ringer, den er jeg mer usikker på ...