Hvordan lære takt?

Hadde takt-dysleksi vært en faktisk ting ville den vært oppkalt etter meg.
Jeg har i godt voksen alder fått det for meg at jeg skal lære å spille et instrument. Men både jeg og spillelæreren finner det utfordrende at jeg ikke kan/har/føler/opplever takt. Det går fint med sanger jeg kan. Men å bladspille noter er fryktelig vanskelig.
Og jeg tenker at det må være mulig å trene?
Jeg greier altså heller ikke å telle mens jeg spiller.
Jeg har svært tett kobling mellom hjernehalvdelene og kan gjøre de fleste operasjoner med begge hender. Men jeg strever veldig med å la hendene gjøre forskjellige ting. Som å tegne sirkler med den ene og streker med den andre. Spillelærer mente det var relevant jeg har ikke peiling.
Her er det så mye flinke folk med kompetanse på pussige fagfelt så kanskje noen har noen gode tips. Og NEI jeg danser ikke. Og ja, det kan være en sammenheng

Høres ut som min tonedøve ektefelle. Kan ikke danse, klappe en takt, eller høre hvor vanvittig falskt hun synger. Og språk er vanskelig. Er visstnok en sammenheng der.

Enten så har du det, eller så har du det ikke.

Neida, er heldigvis ikke så enkelt. For noen er dette helt naturlig, resten må øve og øve og øve...

Nevnte jeg øving?

Jeg vet ikke? Øve og høre mye musikk?

Aner ikke. Har i åresvis prøvd å lære min bedre halvdel både takt og noter uten hell. Han har fryktelig lyst til å lære, men forstår det bare ikke. Han klarer ikke å høre forskjell mellom 3/4- og 4/4-takt en gang.
Språk og matematikk er han veldig god på, merkelig nok.

Øve. Metronom?
Har ikke peil, jeg er en helt udugelig dirigent fordi jeg ikke klarer å beholde takten.



Til mitt forsvar har jeg bare dirigert småttiser og da er ikke takten det viktigste.

Foresten; Med Suzuki-metoden lærer de takt med å klappe ord. Pannekake og sånn. Kan det hjelpe?
Jeg husker ikke alle ordene, desverre, men det må finnes på internettet.

Minsten har en cello lærebok som tar for seg både noter og noteverdi (pitch og rytme). Den heter I can read music av Joanne Martin og er Suzuki basert. Nå har hun kun skrevet for cello, fiolin og bratsj tror jeg, men det må da være noe liknende for fløyte? Jeg tror det er viktig å starte veldig basic når man har litt "vanskelig for det" Klapping er veldig smart, som nevnes over her også. Minsten har alltid klappet takt og en fin måte å lære rytme på

Klappe og telle, klappe og telle, klappe og telle , øve og øve sier min unge musikant. Som er helt rå på takt og telling ettrr ni år i korps og på kulturskolen. Jeg teller selv, bruker metronom, tramper takten med foten, og når takten er veldig vanskelig, leter jeg opp musikken på nett for å høre gjennom. Jeg synger, men utfordringen er jo den samme. Kan ikke telle høyt og synge samtidig.

Veldig mange fine tips altså. Vi ler litt av at jeg har begynt å spille for å hjelpe egne barn. Så suzukumetoden har jeg faktisk hørt om. Jeg har greit gehør og språkøre. Og jeg tror selv at takten finnes, om jeg bare greier å finne rett bryter og aktivere rette steder i hjernen. Jeg har metronom og kan spille etter den. Klappe takt var ingen dum ide. Jeg kan klappe takt når jeg har noen å ape etter. Men jeg kan ikke klappe takten til musikk jeg hører sånn uten videre nei. Jeg greier også å ape etter når jeg spiller. Men i går var jeg med i (junior) korpset for første gang og var alene på min stemme. Det var veldig gøy, men målet mitt bør jo være å være sånn ca på samme sted i notene som resten

Øv på å klappe takten på ord.
Så må du bare lage din egen huskeliste, kanskje?
Eplekake klappes annerledes enn kumelk. Samme hvilket ord du bruker, bare du får kjent på de forskjellige rytmene.

Som pøblis driver jeg å synger og det hender jeg sitter og holder takten med foten. Etterhvert som stykket sitter er rytmen/takten mer i kroppen, men noen ganger må foten gå. (Men bare på øving, det er strengt forbudt på konsert. ) Nå holder vi desverre på med et stykke som er et mareritt taktmessig, så der har jeg gitt opp.

Det er så irriterende. Jeg har greit gehør, liker å synge, er sånn litt over middels interessert og god i språk, men er under middels i matematikk. Jeg kan virkelig ikke danse! Takt er vanskelig for denne kroppen. Men jeg kan synge i riktig takt og hører det godt slik. Jeg strever med å lese noter da, for notelinjene bølger seg og notehodene er vanskelig å se. Jeg tror det må være beslektet med dysleksi. Jeg innbiller meg selv at jeg har dyskalkuli.

Åja, foten går hele tiden mens jeg spiller. Spesielt gøy i 14/8 takt.

Vi øvde på dette på spille time i dag. Og om du noen gang skulle se en godt voksen dame sitte og vippe på fløyta si i takt med musikken så er det ingen grunn til å le. Hun er sannsynligvis bare taktutfordret
Men det funka. Og på sikt er håpet at det også setter seg i kroppen. Da spilte spillelærer første stemmen og jeg vippa meg gjennom kompet

Dette med takt og bladlesing av noter er definitivt en av mine største utfordringer med spillingen. Men jeg har godt gehør, og klarer meg greit etter å ha øvd og lyttet noen ganger. Jeg sitter ofte med notene i fanget og hører på stykket på telefonen når det er nytt. Jeg sliter også veldig med matte. Noter er jo matematisk, så det er ikke så rart vi som sliter med matte også synes det er utfordrende med noter.

Når det er mye taktskifter og endringer i tonearter, da river jeg meg i håret. En stund.

Man får veldig mye gratis ved å høre på stykkene på Spotify, YouTube etc. Spesielt hvis man sitter med notene foran seg, men absolutt verdt å lage seg en spilleliste man kan bruke når det passer seg.

Og så synes jeg du er dritkul som har satt i gang med dette og kjører på selv når det butter litt

Jeg vet ikke om jeg er den rette til å uttale meg, for jeg synes dette er vanskelig selv.
Jeg synger, og klarer ikke så godt å telle innvendig mens jeg synger.
Så rytme i kroppen (ikke nødvendigvis så synlig/merkbar for andre) er viktig.

Og å kjenne musikken. Jeg har godt gehør, og lærer rytmikk på andre måter enn de som teller. Jeg bruker f.eks andre stemmer som referanser (veldig dumt viss de synger feil da), men etterhvert som jeg kjenner stykket godt, kan jeg bli tryggere på å klare å telle meg inn uavhengig av andre.

Så det å øve på takter til musikk man kjenner godt tror jeg er helt essensielt, slik at man forstår sammenhengen mellom noter, takt og det man hører.

Telling og takt er ganske kompliserte greier. Å telle pauser er for eksempel mye vanskeligere enn å spille, for man må jo telle i takt også.

Takt-dysleksi er absolutt en ting. Og faktisk så er det korrelert med vanlig dysleksi: mange dyslektikere har problemer med manglende takt-følelse.

Hvorvidt du faktisk mangler takt-følelse eller bare er dårlig trent, er jo vanskelig å vite. Mange kommer uansett langt med trening, men for en del (noen få?) fungerer det rett og slett ikke, uansett hva de gjør.

Teofelia skrev:

Takt-dysleksi er absolutt en ting. Og faktisk så er det korrelert med vanlig dysleksi: mange dyslektikere har problemer med manglende takt-følelse.

Hvorvidt du faktisk mangler takt-følelse eller bare er dårlig trent, er jo vanskelig å vite. Mange kommer uansett langt med trening, men for en del (noen få?) fungerer det rett og slett ikke, uansett hva de gjør.

Det er ingen tvil om at jeg responderer på trening. I går klappet jeg i takt med resten av publikum, for første gang. Det var en pussig opplevelse.
Ikke minst hjelper det å høre at flere synes dette er utfordrende. For jeg trodde dette var noe alle fiksa lett som en plett