Har du noengang sagt noe ufint om andres utseende?

Jeg tror ikke jeg har snakket stygt om andres utseende til den det gjelder og ikke noe særlig til andre heller.
Syns egentlig det er en uting å kommentere andre uansett hva det er og prøver å la være. Da mener jeg til personen, men hvis jeg skulle snakket om en person til en venninne.

At jeg har sagt noe om andre - helt garantert, men direkte til dem - ikke som jeg kan huske nei. Jeg er generelt ganske vár på det.

Minner meg forresten om en litt pinlig episode på videregående. Var i garderoben i forbindelse med gymtime og plutselig står jeg der og sutrer noe voldsomt fordi jeg mister så mye hår når jeg dusjer og/eller grer meg ...blablabla, så grusomt - tenk om jeg blir skallet!! Vel, det gikk med ett opp for meg at den jeg stod og klaget til, var en jente i klassen som mistet alt håret sitt da hun var liten og som derfor brukte parykk.

Det var jo virkelig ikke stygt ment, og faktisk så tok hun det veldig fint altså, men jeg var jo helt ulykkelig etterpå ...

Å, shit, jeg kom også på en episode - jeg var hos en hudpleier i London, en jeg ikke kjente eller hadde sett før. Hun nappet øyenbrynene mine også. Og jeg småpratet litt om forskjellig, og så snakket vi om ansiktshår, og så rant det ut av meg om at jeg ikke helt kunne forstå at folk ikke fjernet det, om de hadde det, og av en eller annen grunn så utbroderte jeg det også litt. Noen ganger så renner munnen litt av gårde. Og da jeg reiste meg og så ordentlig på henne for første gang, så så jeg at hun hadde en god del hårvekst i ansiktet. Gud, det var flaut!

Under en krangel med eksen fikk han passet påskrevet. Jentungen hadde kommet gråtende hjem og fortalt at pappa hadde kjeftet på henne fordi hun spiste for mye taco til middag. Hun hadde heller ikke fått lørdagsgodt når småbrødrene hadde fått, og da hadde faren sagt at hun var lubben og burde trene mer, og være mer lik kusinene som spilte handball. Hun var 9 år, og den kommentaren knuste henne i lang tid. I tillegg gjøv han løs på meg for å tuske til meg fin utdannelse på statens regning (jeg fikk overgangsstønad). Jeg tror aldri jeg har vært så sint verken før eller siden, og det er den eneste gangen jeg har vært usaklig og kommet med en kommentar jeg visste ville såre, nemlig at "når jenta er utvokst og valpefettet er borte, er du fremdeles bare en flintskallet tosk uten utdannelse".

Ja. Mange, mange ganger.
Jeg var ikke særlig snill i tenårene og det er nok mange som har dype arr etter mine slemme, verbale utspill. Desverre.

Jeg var ikke alltid så grei som tenåring, så det kan godt hende. Det er ikke noe jeg husker spesielt, så det er ikke noe jeg tror jeg gjorde verken mye eller med overlegg.

Eg var ingen helgen i ungdommen nei. Er vel ikkje det no heller, men eg tenkjer meir før eg snakkar.

Helt sikkert. Men kan ikke huske noen spesielle episoder, eller at det har blitt overhørt.

Polyanna skrev:

Er det et prinsipp du lærer barna dine også? At det er greit å ta igjen med samme mynt?

Jeg forstår at du tenkte sånn om det den gangen - det er jo barnelogikk - men som voksen?

Nei, jeg lærer overhode ikke barna mine det. Dette var første året på videregående, jeg var langt ifra voksen da. Jeg kunne aldri tenkt meg å svare på den måten nå. Men den gangen føltes det helt greit. Hun hånte meg, ikke bare det hun sa, men måten hun sa det på.

Ikke så de har hørt det. Men jeg har hatt en venn som klaget og rakket ned på andre veldig. Og jeg deltok i dette. Etterpå har jeg valgt å ta et oppgjør med meg selv på dette og bestemt meg for at det der ikke er noe greit.

Jeg var ikke av de greieste tenåringene, så jeg kan sikkert ha sagt noe til en eller annen. Ikke noe jeg kan huske, og neppe noe jeg gjorde til stadighet. Jeg hadde ikke så høye tanker om meg selv eller eget utseende, så jeg har nok ikke følt for å utfordre skjebnen ved å komme med ufine kommentarer om folks utseende til dem. Men kanskje i en krangel eller noe?

Jeg har ihvertfall fått nok ubehagelige kommentarer om mitt utseende, så jeg kan jo ha tatt igjen. Eller kanskje det bare er en ønskedrøm.

Det har jeg sikkert i min ungdom, men kan ikke komme på noen spesiell episode.

En bitteliten avsporing ang utseende og barnemunn, fra et barn til en voksen, med rimelig mange fregner (og føflekker muligens) på armene: <<du ser ut som en salamipølse>>

Aldri direkte til noen. Ikke til noen om noen jeg kjenner eller omgås i virkeligheten heller. Har aldri gjort det. Jeg sladrer i det hele tatt sjelden, og aldri om hvordan andre ser ut.
Jeg har dog slengt noen ekle og negative kommentarer om andres utseende, enten om noen på tv eller f.eks en modell i et blad, og det er igrunnen rimelig teit det også.

Ikkje til nokon, men har nok sagt ting om nokon. Ikkje særleg stolt over det, nei.

Det tror jeg faktisk ikke. Jeg hadde like gode sosiale antenner i tenårene som jeg har nå. Indirekte har jeg helt sikkert sagt noe stygt om andre, tror det er vanskelig å unngå gjennom et langt liv.

Jeg tror ikke det, men jeg er en rambler, så det kan jo ha kommet ut ting som har blitt oppfattet som støtende uten at jeg har fått det med meg. Baksnakking var vi fæle på i tenårene, og da ble det sagt forferdelige ting om andres utseende. Jeg håper virkelig at det ikke har kommet noen for øre.

Absolutt.

Ja, da jeg var ung og dum.

Ja, ved uhell. En rekke ganger. :sosial noldus:
Jeg har ikke MENT det vondt, men det har garantert vært kraftig fornærmende. Ikke har jeg fått unnskyldt meg heller, for jeg har ikke skjønt hvor ille det har hørtes før flere måneder etterpå.