Noen som har erfaring med undulater?

Toffskij skrev:

Oinndulata?


(Kilde: youtube.com)

Jeg tenkte å nevne at det skal finnes en bok om undulater, ja, i alle fall her i Trøndelagen.

Jeg hadde en undulat som ble 19 år!!

Døra til buret var alltid åpen, han var med på det meste og skravla som en foss!

Takk for fine råd og innspill!

Vi har bestemt oss for å skaffe oss en hann-undulat, og gleder oss veldig til å få den i hus rett før jul:)

Go\jenta skrev:

Takk for fine råd og innspill!

Vi har bestemt oss for å skaffe oss en hann-undulat, og gleder oss veldig til å få den i hus rett før jul:)

Det blir sikkert spennende. Lykke til. 🙂

Har oppdrettet undulater og hatt undulat i mange år av livet mitt.
Enig i mye av det som er sagt, ha kun en om dere vil ha den tam, og bruk mye tid på den. Hunnene kan også fint lære å snakke, men det er som regel hannene som er flinkest. Og jentene er mer irritable og bitete. Et stalltips; kjøp fra oppdretter som har holdt på mye med ungene, ikke fra dyrebutikk! Dyrebutikkfugler er ofte oppdrettet lenger ned i europa, og vokst opp uten menneskekontakt, og så vært igjennom tramatiske reiser. I tillegg sier alle dyrebutikker at ungen er "5 uker gammel", mens det ikke er uvanlig at folk kommer hjem med langt eldre fugler. I tillegg er oppdrettere flinkere til å se kjønn tidlig enn dyrebutikkene er.

Ikke la dyrebutikken pakke på deg sandpapir-rør til pinnene, og de trenger heller ikke sand å spise.

www.undulatprat.no har kjøp og salg del på forumet sitt, og ikke minst, en haug flinke fuglemennesker.:) Og for de som har lyst, søk etter Pipo på youtube. En usedvanlig snakkeglad herremann!

Tusen takk, Mamaria!:)

Vi har ikke undulat, men en Kakariki parakitt. Den griser noe helt hinsides, men den er nå kul også, da! 😉

Lykke til! Ungene går sikkert lei etter et par uker, så vær forberedt på å fikse det meste selv.

Tangina skrev:

Jeg hadde en undulat som barn som ble fjorten år gammel. Han var en fabelaktig fin liten fyr som det var masse selskap i. Han var svært tam, han kunne mange ord (god dag, flink gutt, god jul, hallo, ja, navnet sitt Sofus mm), og han var veldig glad i å leke og tulle. Favorittleken var å dytte rundt på en sånn gul kindereggkjerne på gulvet, eller løpe rundt på bordet og ta ting som lå der i nebbet og slippe det utfor kanten av bordet mens han tittet etter det og lagde masse leven. Han var veldig glad når jeg spilte piano, og kom alltid og satte seg på skulderen min - særlig likte han Bach (sikkert på grunn av mange raske løp og trillier). Han snakket også gjerne i telefonen, dvs han satt på skulderen vår og sa "god dag, god dag". Jeg husker også at han pleide å sitte på bestefars brillestang og nappe ham i øyenbrynet.

Ta bort pianoet og du har min lille Sofus. Min elsket å fly rundt, men fant tilbake til buret sitt når han var sliten og ville ha fred. En gang jeg var syk med høy feber og streptokokker, satt han på puta mi nesten hele dagen, uten å si et pip; DET var ikke likt han;) De skjønner mye og er utrolig skjønne, men akk så bråkete innimellom..

Jeg bodde alene på hybel med min og da var han en kjempevenn som ønsket meg kvitrende velkommen hjem fra skole/jobb hver dag:)
Jeg hadde også ett bittelite reisebur til han og han var med på mange togturer mellom Oslo og Otta på 90-tallet Når det ble for livat i buret under kopphåndkleet, satt folk å så seg rundt etter fugl inne i togvogna...da gikk vi en tur ut i "gangen" og skravlet og kvitret litt 😀

Savner Sofusen min jeg:(

Jeg hadde en fin hannundulat som var tam. Han ble 15 år gammel, og jeg savner han ennå. Undulater har skikkelig personlighet og Putte var ganske sosial og pratet og fant på mye rart. Vi kjøpte etterhvert en dame til han, men hun var bare bitch og hun døde etter få år. Kjøpte ei ny ei, men hun var også bitchy, og døde også etterhvert.
Men Putte ble liksom en del av familien vår, kom flyvende når vi satt og spiste middag, han skulle smake han også. Og han elsket å bade!
Vi skal aldri ha kjæledyr igjen, men om jeg skulle hatt et, så hadde det blitt undulat igjen. Herlige dyr. 😀

noen skrev:

Når det gjelder kosthold, må du ikke være gjerrig. Små undulater vil ikke ha ris hver eneste dag, for de vil heller ha Coca Cola og is.

Jeg har hørt at det er "sild" som er uønsket diett.

Vi hadde to når jeg var lita. Dvs, vi hadde mange, en som levde i ganske mange år, og den var selskapssyk og taklet ikke å være alene, den nappet fjærene sine da. så når parnteren døde, kjøpte vi ny. Tror han rakk ha tre partnere, denne levde lenge, og partnerene døde dessverre yngre enn gjennomsnittet. Da den gamle tilslutt døde hadde vi bare en frem til den døde, for den var ikke såå selskapsssyk.

De ble tamme i form av at de satt på fingrene våre og sånn, men prate lærte de aldri, vi brukte nok ikke nok tid på det. Supertamme ble de jo ikke, all den tid det var to av dem hadde de det sosialt med seg selv...

De presterte faktisk å legge egg også... enda vi etter sigende skulle ha to hannfugler... det var tomme egg da, så unger ble det ikke, men det ble hevdet at "desperate" hannfugler kunne faktisk legge (tomme) egg? Vet ikke om det stemmer, eller om vi feilaktig hadde ei jente i buret? (men det ble jo ikke unger da, så ikke vet jeg)

Jeg ønsker meg undulat igjen, men innser at jeg nok har et "barneromantisk"-syn på hvor mye jobb det var med dem (mye på samme måte som mannen nå har fått oppleve at han nok hadde det med tanke på hund også.... han trodde han hadde et mer realistisk syn på det ettersom han var ganske gammel når de hadde hund, men min antakelse om barndommens rosa blikk på ting slo nok litt til ja.. (i tillegg til at vi fikk hund på en tid i livet hvor vi slett ikke egentlig hadde kapasitet til det, og derfor ikke hadde tenkt å skaffe hund på noen år heller...)

Maverick skrev:

Jeg har hørt at det er "sild" som er uønsket diett.

Selvfølgelig. Ris er vel ikke akkurat noe å sutre over for en fugl.

Noen som vet hvordan jeg kommer i direkte kontakt med undulat-oppdrettere i Oslo?

Go\jenta skrev:

Noen som vet hvordan jeg kommer i direkte kontakt med undulat-oppdrettere i Oslo?

Prøv å annonsere ønskes kjøpt på nevnte forum. Noen er også flinke til å hjelpe med transport om de bor litt unna deg, hvis du finner en unge du gjerne vil ha.

Hadde undulat som liten og en nå som voksen - den ble syk og måtte avlives tidligere i år(vi var selvsagt til veterinær først for å se om noe kunne gjøres. Det hjalp ikke og vi måtte ta den tunge turen tilbake dit...). Den ble 10 år, mer og mer tam siste årene. Savner den virkelig. Mye rot og gris om man velger, som oss, å la den få fly fritt(så lenge vi var til stede), men det er prisen å betale for å inkludere den, ha den sosial. Altså, den fløy ikke rundt å droppa små bomber, heldigvis, men det ble mye skitt der han gikk. Frø og dun overalt, men heldigvis fikser hyppig støvsuging mye. Jeg er nok ikke proff på undulater men har sikkert tips, råd og synsinger likevel om det er noe du lurer litt på.

I dag ble det nedtur!:(

Jeg ringte tidligere i uken til nesten alle dyrebutikkene i Oslo, og fikk napp på en butikk. De hadde undulater på 7 uker. Vi dro til butikken i går, så på fuglene, og jentene plukket seg ut en fin en. Jeg synes forøvrig de så eldre ut enn 7 uker. Vi kjøpte bur og mat, men ville vente til i dag, da butikken skulle få inn flere yngre fugler i dag.

Da jeg ringte til butikken, fant jeg ut at alle fuglene de hadde var minst 10-11 uker gamle (Også de "nye" som de fikk i dag). Dermed venter vi likevel på en yngre fugl.
Barna ble selvsagt svært skuffet, så nå må vi bare vente å se. En annen zoo skulle få inn flere undulater på mandag, så skal ringe å høre da.

Uff, så kjedelig! Håper dere kan hente hjem en liten søt en på mandag:)

Husker aller best at undulatene mine griste noe voldsomt, og skulle hele tiden kvitre når jeg satt i tlf. Og den gangen, på midten av 80-tallet. Så var man stucked der hvor telefonen stod i støpselet. Ikke noe kult for en tenåringen som elsket å mase i tlf og ikke likte å rydde.
Så ikke for å være negativ, men undulater frister ikke meg. Holder med hund og fisker. 🙂
Håper forøvrig at dere får en mer positiv opplevelse!

Åhh, undulater er veldig koselige når de blir tamme. Min kunne si navnet sitt, og satt på permene når jeg leste bøker. Og så tok den seg noen biter av hvert blad hver gang jeg bladde. Jeg måtte slutte å låne bøker på bibilioteket etterhvert.

Kombinasjonen tam undulat, katt og vimsete lillebror som setter storesøsters romdør åpen er forresten ingen god idé. Det ender med forferdelse og tårer.