De uønskede mødre

I tiden etter andre verdenskrig ble det adoptert bort flere norske barn enn noen gang før eller siden. Kvinner som ble gravide utenfor ekteskap ble sviktet av barnefedre, egne foreldre og av det offentlige. Stedet er Norge, 1945-70.

Her kan og bør artikkelen leses i sin helhet. Det er sjokkerende nær vår egen tid.

Noen sitater:

Ugifte kvinner fikk generelt dårligere oppfølging og hjelp under fødselen, for eksempel ble det ikke gitt smertestillende.
Det var en utbredt oppfatning blant jordmødre og leger at «har de fått den inn, må de da også klare å få den ut».

Først i 1956 fikk man lov om gransking av arvemerker (for eksempel blodprøver) for å teste farskap, og det var derfor lett for en mann å vinne en farskapssak selv når han faktisk var far til barnet.


– Det er sjokkerende å se i hvilken grad retten dømte til mannens fordel. Jeg fant et tilfelle fra 1950 hvor en mann ble frikjent for farskap til tross for at han innrømmet å ha hatt sex med barnemoren. Mannen påstod at han hadde vært så full da samleiet fant sted, at han ikke hadde hatt sædavgang! forteller Thoring.

De kunne forlange adopsjonen opphevet ved dom dersom barnet skulle vise seg å ikke være mentalt eller fysisk friskt, og sykdommen ble antatt å stamme fra tiden før adopsjonen. Denne loven ble opphevet først i 1986, da det ble stadfestet at hensynet til barnet skal gå foran alt annet.
– Man forventet altså ikke den samme utholdenheten fra adoptivforeldre som fra andre foreldre. Og barna som ble sendt i retur, endte mest sannsynlig opp på barnehjem, sier Thoring.

Ja, sånn var det. Jentene ble sendt bort for å føde og ungene ble ofte adoptert bort mot morens vilje. Utenomekteskapelig svangerskap var noe av det mest skamfulle man kunne komme bort i. Og mennene var fratatt ethvert ansvar i godtfolks øyne. Skambyrden lå for en stor del på kvinnen. Det finnes til og med historier om kvinner som har blitt tvunget inn i ekteskap med sine egne overgripere hvis overgrepet har resultert i svangerskap. Det er bedre å leve med en voldtektsmann resten av livet fremfor å være en som har havna i uløkka. Og tenk på alle som ble lemlestet og sterile etter illegale aborter. Tenk hvor viktig det er at vi har en lov om selvbestemt abort som gir kvinner rett til å bestemme over sitt eget liv.

Og som det påpekes, så er ikke dette lenge siden, nei. Dette er Norge for ganske få år siden. Vi kvinner som lever en og to generasjoner etter dette har så inderlig mye å takke fortidens feminister for. Det har vært en enorm holdningsendring både til barn og kvinner i løpet av disse årene.

Kasia skrev:

Det har vært en enorm holdningsendring både til barn og kvinner i løpet av disse årene.

Tenk at adoptivforeldre hadde en angrefrist, og at dette ikke ble opphevet før i 1986.

Kanne skrev:

Tenk at adoptivforeldre hadde en angrefrist, og at dette ikke ble opphevet før i 1986.

1986?!?!?!? 😱

Det er nok av svarte flekker i Norsk etterkrigshistorie ja..
Det ble jo og drevet en jakt på tatere, så statlige instanser kidnappet taterbarn og satt dem på barnehjem. Lobotomi ble utført i stor grad på disse mødrene da de nektet å gi opp barnet..
Vi har heldigvis fått noen erstatningsdommer nå, men allikevel, hva mennesker kan få seg til å gjøre...

Ja, det er ille.

Men når det er sagt har jeg en far som har vært igjennom mølla der med sin førstefødte.
Altså han tok ansvar, mens mor nektet far å se datteren etter at de skilte lag. Hun trakk også min far for retten flere ganger fordi hun mente at han var far til de to sønnene hun fødte etter at de ble skilt.
Dette var tidlig/midten på 60-tallet.

Bare sånn apropos så var det også faktisk menn som tok ansvar, men som ikke fikk lov også.

Huff! Det gjør vondt å lese.

Kanne skrev:

Tenk at adoptivforeldre hadde en angrefrist, og at dette ikke ble opphevet før i 1986.

Både mental og fysisk sykdom var også ganske skambelagt. Det skulle ikke rare skavanken til før man var outcast.

Noen eldre i familien satt og underholdt Vesla med historier om gamle dager og en gutt på skolen som snakket så veldig i nesa. Historiene handlet primært om at en brannkonstabel ikke forsto hva han sa da han skulle si fra om at det brant i flisene på skoleloftet, og at vaktmesteren ikke forsto hva han sa da det lakk fra skolespringen. Til stor latter for tilhørerne over denne gutten som ikke kunne prate rent for 40-50 år siden.

Jeg og mannen min snakket om det da vi gikk hjem fra selskapet, at det sikkert var morsomt å være den gutten. Antagelig var det ikke ofte han åpnet munnen, og de gangene han var tvunget fordi det var en krisesituasjon så lo folk av han i over 50 år. Og helt uten tanke for at det antakelig var ganske kjipt å ha denne talefeilen, og at han var en gutt med følelser som alle andre. Jeg har inntrykk av at det var grei skuring å le av barn og voksne med skavanker, og at foreldrene til disse barna skammet seg over dem. De ble sett på som mindreverdige mennesker som ikke trengte å tas på alvor.

Det er et sjokkerende og trist bilde artikkelen tegner. Det er virkelig rart å tenke på hvor kort tid tilbake vi egentlig snakker om.

Obelix, jeg har ingen problemer med å forstå at det har vært vanskelig for din far, og sikkert også for resten av familien. Jeg tviler ikke på at det var mange menn som ønsket å ta ansvar, ei heller at det var mange kvinner som prøvde oppga feil barnefar av ulike årsaker. Allikevel vil jeg si at det er en annen sak. Artikkelen omhandler systemet norske kvinner møtte hvis de ble gravide utenfor ekteskap. Da er det ikke lenger på individnivå. Jeg synes det er skremmende å lese hvilke holdninger som rådet i forhold til kvinner og barn, helt opp til vår tid. I forhold til dagens debatt om foreldreskap synes jeg det er på sin plass å ha kjennskap til hvordan det har vært.

Da jeg var liten ble mora mi ved en anledning tvangsinnlagt på psykiatrisk.
Resten av oppveksten min opplevde jeg at de fleste mødre rundt omkring ikke ville at jeg skulle leke med barna deres. Jeg husker VELDIG godt hvor innmari jeg ønsket at spesielt en mamma skulle være hyggelig mot meg også sånn som hun var mot absolutt alle andre barn. Men hun ble aldri det.

Det var så trist at det enda hender jeg tenker at jeg skulle ringt på hos denne dama og sagt hva jeg mener om å oppføre seg sånn mot en liten unge. Det var ikke min skyld at mora mi var sprø. Men - jeg lar det være såklart. 🙂

Kanne skrev:

Obelix, jeg har ingen problemer med å forstå at det har vært vanskelig for din far, og sikkert også for resten av familien. Jeg tviler ikke på at det var mange menn som ønsket å ta ansvar, ei heller at det var mange kvinner som prøvde oppga feil barnefar av ulike årsaker. Allikevel vil jeg si at det er en annen sak. Artikkelen omhandler systemet norske kvinner møtte hvis de ble gravide utenfor ekteskap. Da er det ikke lenger på individnivå. Jeg synes det er skremmende å lese hvilke holdninger som rådet i forhold til kvinner og barn, helt opp til vår tid. I forhold til dagens debatt om foreldreskap synes jeg det er på sin plass å ha kjennskap til hvordan det har vært.

Jeg skjønner det,men følte bare for å si det.
Og er helt enig i det du skriver.

Kanne skrev:

Obelix, jeg har ingen problemer med å forstå at det har vært vanskelig for din far, og sikkert også for resten av familien. Jeg tviler ikke på at det var mange menn som ønsket å ta ansvar, ei heller at det var mange kvinner som prøvde oppga feil barnefar av ulike årsaker. Allikevel vil jeg si at det er en annen sak. Artikkelen omhandler systemet norske kvinner møtte hvis de ble gravide utenfor ekteskap. Da er det ikke lenger på individnivå. Jeg synes det er skremmende å lese hvilke holdninger som rådet i forhold til kvinner og barn, helt opp til vår tid. I forhold til dagens debatt om foreldreskap synes jeg det er på sin plass å ha kjennskap til hvordan det har vært.

Du bringe frem noen viktige poeng som er lite fremme i offentlighetens lys. Det er ikke så mange som er klar over det som artikkelen bringer frem. En kald gysning fra det vi skulle ønske var en helt annen tid men som en del av forumbrukerne er barn av. Ikke så veldig rart at det enda er mennesker som synes det er skammelig å få barn utenfor ekteskap selv om det er forkastelig med slike holdninger.
På åttitallet var enslige mødre og fraskilte kvinner ikke ønsket i kirkeommet der jeg vokste opp, et sted i nord norge med en prest av den litt eldre skolen.

Hvilket nedverdigende syn på kvinner! De måtte blant annet føde uten bedøvelse og med et laken over hodet 😱 Og barnefaren gikk fri. Ingen så på ham som løsaktig 😡 Det som er mest sjokkerende er at dette er snakk om bare for få år siden.

For ordens skyld så er det ikke utrolig lenge siden man ikke brukte bedøvelse når man opererte spedbarn heller siden man mente at de ikke kunne føle smerte. :grøss:

smilefjes skrev:

Da jeg var liten ble mora mi ved en anledning tvangsinnlagt på psykiatrisk.
Resten av oppveksten min opplevde jeg at de fleste mødre rundt omkring ikke ville at jeg skulle leke med barna deres. Jeg husker VELDIG godt hvor innmari jeg ønsket at spesielt en mamma skulle være hyggelig mot meg også sånn som hun var mot absolutt alle andre barn. Men hun ble aldri det.

Det var så trist at det enda hender jeg tenker at jeg skulle ringt på hos denne dama og sagt hva jeg mener om å oppføre seg sånn mot en liten unge. Det var ikke min skyld at mora mi var sprø. Men - jeg lar det være såklart. 🙂

At voksne folk kan oppføre seg sånn mot et uskylig barn! Det er så trist, Smilefjes Får helt vondt.

For oss så er det jo klart sjokkerende hvordan det var. Men man må huske på at de fleste av oss hadde nok ment det samme om man levde på den tiden. Og jeg prøver å tenke etter hva er det i nåtiden som vi kommer til å bli dømt for senere, hva er våre fordomsbriller?

Esme skrev:

For oss så er det jo klart sjokkerende hvordan det var. Men man må huske på at de fleste av oss hadde nok ment det samme om man levde på den tiden. Og jeg prøver å tenke etter hva er det i nåtiden som vi kommer til å bli dømt for senere, hva er våre fordomsbriller?

Plastisk kirurgi hvor litt eldre kvinner holde seg purunge ved hjelp av kirurgen og jevnlige injeksjoner av botox?
Behandlingen av rusmiddelavhengige?
Barnevernsbarnas behandling?

Om femti år så kommer nok etterkommerne våre til å sjokkeres av hvordan vi behandlet narkomane i 2009. Og jeg tipper at også innvandreres stilling i samfunnet kommer til endres mye. Særlig i forhold til deltakelse i arbeidslivet. Psykisk syke er også en gruppe som blir dårlig ivaretatt.

Jada, vi har absolutt våre svin på skogen i dag også.

For å si det sånn: Hvor mange på FP kan si med hånden på hjertet at de ikke ønsker å trekke seg tusen mil tilbake hvis de finner ut at ungen deres har en venn hvor det er vold i hjemmet?

Hvor mange varsler når det kommer til stykket, uten å tenke en million ganger over at den voldelige kan komme hjem til dem?

Jeg har ikke de beste erfaringer med at alt er vel nå for tiden heller dessverre. Men jeg skjønner med årene bedre at foreldre tenker sånn. De er seg og sine egne nærmest. Det er ikke greit og ikke vakkert, men det blir lett sånn. Hun mora som var kjip mot meg var jo ikke ute etter å plage meg, det var et resultat av at hun ville ha meg og min verden vekk fra barnet sitt.

Men jeg er ikke imponert over henne likevel da. Det skal sies. Og jeg prøver å huske det og gjøre bedre selv.