Lesesirkeldiskusjon: "Stoner" (John Williams)

Skilpadda skrev:

Han tar jo ansvar for det veldig begrensede området der han faktisk engasjerer seg, som er faget hans. Han tar grundig stilling i forhold til den svindlerske eleven til Lomax, og nekter å fire på prinsippene sine og integriteten sin der, også i forhold til Lomax selv senere.

Joda, men det er kun i forhold til fag han viser et snev av ansvar, og når Lomax straffer ham for greia med svindlerstudenten, går det evigheter før han setter ned foten.

Tallulah skrev:

Joda, men det er kun i forhold til fag han viser et snev av ansvar, og når Lomax straffer ham for greia med svindlerstudenten, går det evigheter før han setter ned foten.

Absolutt. Han er en ekstremt fatalistisk og passiv person.

Jeg mener at han ikke tar ansvar for faget sitt heller. Mye, mye mindre enn det som burde vært konsekvensen av den dype kjærligheten han har for det.

Skilpadda skrev:

Hvor raseriet mot faren kommer fra, er det ikke godt å si. Kanskje hun føler seg sviktet av ham, fordi han har overbeskyttet henne gjennom hele oppveksten, og så plutselig sluppet taket i henne og latt henne inngå dette katastrofale ekteskapet - og så til slutt sviktet igjen ved å først tape formuen sin og ta livet av seg?

Samtidig er det jo hun som krever at det skal skje fort, jeg oppfatter at hun ser på ekteskapet som en redning vekk fra familien. Og hun blir verken lei seg, fortvilet eller egentlig forundret når faren tar livet av seg.

Vi diskuterte dette heftig på bokklubben, og det var ganske delt, men jeg synes personlig det er nokså åpenbart at hun er seksuelt og emosjonelt så forskrudd at at det må ligge et eller annet traume i bunn - og misbruk er mer enn hintet om. Hvorfor skulle hun i det hele tatt ønske å gifte seg med Stoner i utgangspunktet - det er åpenbart ingen varme følelser, det er en mesalliance, hun bare benytter anledningen til å bryte med faren gjennom en person som fremstår som hans rake motsetning.

Jeg synes en av de sterkeste personopplevelsene var Stoners far, som bare tok i steget at alt de hadde ofret for at hans sønn skulle studere agronomi og redde gården, bare ble brukt til hans egen selvrealisering - det var jo nærmest deres dødsdom (om det enn tok litt tid). Og når han som den eneste virkelig ser både sin sønn og Edith i bryllupet, og får henne til å love at hun skal være snill med ham.

Tallulah skrev:

Samtidig er det jo hun som krever at det skal skje fort, jeg oppfatter at hun ser på ekteskapet som en redning vekk fra familien. Og hun blir verken lei seg, fortvilet eller egentlig forundret når faren tar livet av seg.

Ja, jeg tenker ikke på at hun er sint fordi hun fikk lov til å gifte seg, men at hun ble sviktet og sluppet taket i - at hun gikk fra å være totalt beskyttet, som en pyntedukke, og inn i en tilværelse hun overhodet ikke var forberedt på.

Jeg synes det er vanskelig å si hva hun føler når faren dør, men hun reagerer i alle fall veldig sterkt på ett eller annet, ettersom hun så systematisk brenner alt som minner henne om ham. Om det er fortvilelse eller bitterhet eller sorg eller hat er umulig å si fra utsiden.

Jeg synes for øvrig er en veldig fascinerende bok, med hovedpersoner jeg ikke kan fordra i en skrivestil jeg ikke liker. Og som jeg er veldig glad jeg leste.

Candy Darling skrev:

med hovedpersoner jeg ikke kan fordra i en skrivestil jeg ikke liker.

Dette er jeg enig i, i allefall.

Jeg er enig med Tallulah - jeg opplever Stoner som en tafatt dott. Jeg tenkte flere ganger igjennom boken "men ta deg sammen da kis!" Jeg hadde håpet han skulle gi Edith motstand - både i ekteskapet og oppdragelsen av Grace - istedenfor luter han avgårde til en elskerinne og flykter fra problemene han har hjemme. Jeg lurer på hvordan livet hans hadde fortonet seg om han hadde en vilje og en mening - eneste han ville med livet var litteraturen og joda, han hadde et snev av yrkesstolthet, eneste kampen jeg kan se han fightet iløpet av livet var om Walker skulle bestå sin eksamen eller ikke.

Han innfant seg med absolutt alt, han sa aldri i mot, selv ikke når han fikk nye undervisningstider, Lomax nedgraderte han ved å undervise 1. års studenter og jeg tenker at har du et snev av yrkesstolthet så yter du motstand i slike situasjoner. Han lar livet seile avgårde, hans livsmotto må ha vært c´est la vie. Jeg opplever han som en person som går igjennom livet nærmest i koma. Og fordi han er en slik person lar han andre mennesker manipulere han, som hans kone Edith og Lomax. Han er en kjedelig og ensporet person, en som kun interesserer seg for sitt fag, men like fordømt klarer han ikke å holde på den ene personen han får kjærlighet fra og som deler hans interesse, neida, han dalter tilbake til helvetes port - Edith. BUT WHY????

Jeg likte boken, jeg irriterer meg grønn over tafatte personer, men likte den likevel godt. Jeg håpet på ett eller annet tidspunkt at han skulle slå neven i bordet og stå opp for seg selv, dessverre så skjedde ikke det, jeg burde jo ha forstått det ut fra innledningen.

Jeg skjønte ikke hvorfor Lomax på død og liv skulle ha Walker til å bestå - var det pga deres felles skjebne med et handicap?

Nei, det var ikke enkelt å forstå. Det ble diskutert om de hadde et forhold, det var i hvert fall nokså pussig, det hele.

Lomax beskyldte jo Stoner for å være fordomsfull overfor Walker på grunn av handicapet. Jeg tenkte han ville se på det som en personlig beskyldning om hans student ikke gjorde det bra.

Candy Darling skrev:

Jeg synes for øvrig er en veldig fascinerende bok, med hovedpersoner jeg ikke kan fordra i en skrivestil jeg ikke liker. Og som jeg er veldig glad jeg leste.

Ja, ikke sant? Der er jeg også.

Edith - Jeg opplever at hun har psykopatiske trekk, hun ønsker å fremstå som en vellykket person, en i litt høyere klasse, hun gifter seg med en person som er langt under hennes rang, med foreldrenes samtykke, hun hadde kanskje håpet at foreldrene motsatte seg ekteskapet, mens faren godtok det pga han visste hvilken økonomisk katastrofe som snart ville komme? Det står ikke skrevet i boken, men jeg kan tenke meg at hu opplever farens selvmord som en skam, han etterlot seg kun et dårlig rykte. Kanskje det er derfor hun brenner alt som kan minne om han - og skifter stil fullstendig. Vil vise at hun er mye bedre enn sin far?

Før hun reiser til St. Louis er hun innelåst på rommet sitt, syk og svak. For så etter å ha vært borte i lang lang tid, så kommer hun hjem som et nytt menneske, både i klesstil, språk, utseende og interesser. Og plutselig er hun den perfekte vertinne. Hun må da ha en personlighetsforstyrrelse.

Jeg tenkte at hun endelig var fri, jeg. Ingen kontrollerene far, lenger.

Tallulah skrev:

Jeg tenkte at hun endelig var fri, jeg. Ingen kontrollerene far, lenger.

Men opplever man han som kontrollerende da? Stoner møtte Edith når hun bodde hos sin tante, de skulle reise Europa rundt sammen, det var sikkert overklasse-aktivitet på den tiden. Det er mye "hemlighold" rundt familien til Edith. Jeg syntes tanten, moren og Edith virker som kvinner av samme slag. Jeg ser for meg faren som en avmålt bankdirektør, liten og litt brysk, men opplever han ikke som slem. Disse damene opplever jeg som mer syke, svake, men akk så manipulerende.

Jeg synes det i det minste er klart at Edith er svært forstyrret som menneske (aka splitter pine gal).

Og jeg også blir så forbannet på at Stoner lar Edith ta fra ham og Grace det forholdet de har. På et vis blir jo alle hans store offer for Grace; han lar Edith få viljen sin i ett og alt for at hun ikke skal ta med seg Grace og flytte fra ham. Det er vel også mye av grunnen til at han lar elskerinnen reise?

Også svikter han jo så fullstendig. 🙁

Dette mener jeg med at faren visste at han satt på en tikkende økonomisk bombe:

Bostwick sa "Og du har ingen - midler - utover stillingen din?" "Nei, sir" sa Stoner. Hr B ristet sørgmodig på hodet "Edith har hatt - fordeler, forstår du. Et pent hjem, tjenere, de beste skolene. Jeg lurer på - jeg er bekymret ofr at den lavere standard som vil være uungåelig med din - eh, situasjon - vil...." stemmen hans døde ut..... masse tanker hos Stoner..... "... hvis du mener Ediths ikke vil bli lykkelig med meg, da må jeg..." han stoppet opp, lette etter ordene..... "Nei" sa Harance Bostwick fort, og ansikttsuttrykket forsvant. "Du misforstår. Jeg prøvde bare å legge fram visse - vanskeligheter - som kan dukke opp i framtiden."

Jeg tror Mr Bostwick har hatt de samme problemene med sin kone, som Stoner opplever med Edith. De to damene er rett og slett bortskjemte og ønkser å være i en klasse de overhodet ikke hører hjemme i økonomisk. Moren til Edith stod jo å hulkegråt på bryllupsdagen, så jeg tror ikke faren er den gale her, heller moren.

Fløyel, det tror jeg også. Tror at faren skjønte hva som kom i forhold til økonomien, eller i alle fall hadde en sterk anelse. Mor og datter, altså Edith, synes jeg ligner litt på hverandre i forhold til hva de forventer. Stoner irriterter meg veldig. Jeg synes han burde stått opp for seg selv, og han framstår som passiv, men jeg ser hva Skilpadda og Toffen har skrevet og det passer veldig godt.