Slutter man å være glad i noen?

Startet av Kirsebær 67 svar 8,9k visninger

Kirsebær

43k innlegg

Kanskje jeg egentlig mener at "glad i" kan gå over, men at det ikke påvirkes av ytre saker?
Kanskje man kan slutte å være glad i, men at det da er følelsen/tilstanden i seg selv som går over?

Er det mange som har sluttet å være glad i uten noen spesiell grunn? Der det bare har gått over?

26. feb. 2009, 15:36 #41
Kirsebær

43k innlegg

Nå er jeg litt lei av å tenke på dette og er ganske sulten. Men nå er jeg liksom i gang.
Jeg liker å være syk og kunne være her inne hele dagen. :glad:

26. feb. 2009, 15:38 #42
Ukjent

[
Inagh skrev:
Den ene eksen min sluttet jeg å være glad i lenge før jeg dumpet ham. Jeg har ikke engang vurdert å være glad i ham etter det.

Tror jeg husker ham, ja. Det er vel neppe ham du skal oppsøke i helgen, antar jeg.

Jeg tror forresten at det er fullt mulig å slutte å være glad i noen man har vært ordentlig glad i. Enkelte går så hardt inn for det at de bare må lykkes til slutt. Eller så er det bare det at jeg er feberfri akkurat nå. :dukker:

Sorry, måtte bare. Skyld på Vimsen.

26. feb. 2009, 15:38 #43
Kirsebær

43k innlegg

Jeg er jo bare for kjærlighet, blomster og fred og sånn, så slike sleivete kommentarer lar jeg bare passere.

26. feb. 2009, 15:49 #44
Anne C

28k innlegg

Hvis jeg og mannen min skilte oss så kom jeg nok alltid til å bry meg om han på en eller annen måte. Jeg har vært sammen med fyren i nesten 20 år, over halve livet mitt og vi har to barn sammen. Han måtte gjøre noe grusomt mot meg eller ungene for at jeg ikke ville bry meg mer om han.

26. feb. 2009, 15:52 #45
Maverick

88k innlegg

Skal Inagh oppsøke en eks i helgen? :nysgjerrig:

26. feb. 2009, 15:55 #46
Kirsebær

43k innlegg

Sidestiller dere "glad i" og "å bry seg om"?
Jeg ser at det er lett å gjøre det, men for meg er "glad i" et mer abstrakt begrep enn det "å bry seg om" er.
Men om jeg skulle beskrevet det å være glad i noen så ville jeg jo brukt "bryr meg om" inni den beskrivelsen også.

26. feb. 2009, 16:15 #47
Ukjent

Jeg sidestiller ikke de to, tror jeg, men glad i må nødvendigvis inneholde begge deler. Jeg kan godt bry meg om min gamle nabo og stille opp for henne og bekymre meg om hennes situasjon, men er ikke glad i henne for det. Glad i er et veldig nært begrep for meg.

26. feb. 2009, 19:10 #48
Go\jenta

4,3k innlegg

Noen mennesker har en evne til å drepe de følelsene man har hatt for de....:(

26. feb. 2009, 19:14 #49
jane

3,9k innlegg

Selvsagt kan man slutte å være glad i noen.

26. feb. 2009, 19:16 #50
Gremli Skremli

10k innlegg

Jeg har opplevd å slutte å være glad i venner. Det har skjedd ved noen få tilfeller, når de ikke har støttet meg i tilfeller hvor jeg virkelig har trengt støtte. Ved sånne tilfeller føler jeg at jeg får se deres sanne side, og at de viser seg å ikke være så gode venner likevel. Jeg har rett og slett forandret syn på dem.

26. feb. 2009, 19:41 #51
Kirsebær

43k innlegg

Som nevnt i min andre tråd så forteller min mor meg at jeg tar feil, så dere må ikke høre på meg. Hør på Jane, for eksempel.

Jeg grubler fremdeles på hva jeg egentlig mener og tror. Og jeg vet at jeg aldri har sluttet å være glad i noen i hvertfall.

26. feb. 2009, 19:51 #52
Kirsebær

43k innlegg

Gremli Skremli skrev:
Jeg har opplevd å slutte å være glad i venner. Det har skjedd ved noen få tilfeller, når de ikke har støttet meg i tilfeller hvor jeg virkelig har trengt støtte. Ved sånne tilfeller føler jeg at jeg får se deres sanne side, og at de viser seg å ikke være så gode venner likevel. Jeg har rett og slett forandret syn på dem.

Slike venner er ikkke venner i det hele tatt.

26. feb. 2009, 19:52 #53
Ukjent

Kirsebær skrev:
Jeg grubler fremdeles på hva jeg egentlig mener og tror.

Dette er vel også et eksistensielt, filosofisk spørsmål som det er umulig å finne helt sikkert svar på også, kanskje? Ihvertfall ingen fasit.

26. feb. 2009, 20:03 #54
Ukjent

jane skrev:
Selvsagt kan man slutte å være glad i noen.

Det er ikke selvsagt for alle.

26. feb. 2009, 20:04 #55
Kirsebær

43k innlegg

Frøken Rattata skrev:
Dette er vel også et eksistensielt, filosofisk spørsmål som det er umulig å finne helt sikkert svar på også, kanskje? Ihvertfall ingen fasit.

Selvsagt kommer jeg ikke til å finne noe svar. Det er vel umulig.
Svar er kjedelig. Da er det jo ferdig.

26. feb. 2009, 20:26 #56
Sundae

1,8k innlegg

LilleRosin skrev:
Frankly, my dear, I don't give a damn.
Nettopp. En av filmhistoriens mest kjente replikk av en som sluttet å være glad i?
Kirsebær skrev:
Men jeg tenker på alle typer forhold til alle typer personer her altså.
Om man oppriktig er glad i noen så påvirkes ikke dette av at man blir såret, sint, forbannet eller om man hater personen det gjelder eller noe. Min teori er at en "glad i" alltid vil ligge der. Man trenger ikke føle på den, og man kan kun føle sinne i perioder, men dypt der inne så er man litt glad i likevel.

Og egentlig så tror jeg det kan skape litt irritasjoner å mene det. Bare ikke les det som om jeg merer at dette er en sannhet for meg eller alle. For det er tanker og funderinger jeg gjør meg bare. Og jeg tror at for min del så stemmer det ganske bra. Jeg slutter ikke å være glad i folk om jeg er oppriktig glad i dem. Men det er altså funderinger og teorier. Jeg har ikke opplevd å bli torturert, eller ydmyket på det verste, eller andre ekstreme saker, så jeg vet ikke om det vill gjort ting annerledes i meg.
For jeg mener jo da at om min ex hadde denget meg oppetter veggen, kutte av meg en finger og solgt gutten vår til fremmedlegionen, så hadde noe i meg fremdeles vært glad i ham. Jeg hadde ikke blitt kvitt det om jeg ønsket det aldri så mye.
Men selvsagt ville de følelsene som dominerte mitt forhold til ham være av en helt annen karakter. Og jeg ville nok helt sikkert ikke skrevet under på dissse ordene etter en slik hendelse.
Men likevel så tror jeg altså at det er slik.
Man kan godt være oppriktig glad i noen og så oppleve at de kanskje ikke var så glad i en selv som man trodde. Når man etterhvert blir skuffet over tingenes tilstand (at kjærligheten ikke er så mye verd som man kanskje i utgangspunktet trodde (love makes blind)) og bli sviktet ('denget opp etter veggen' eller hva det nå måtte være) så blir man likgyldig ("Frankly, my dear, I don't give a damn") og da slutter man å være glad i vedkommende. Det skjer så absolutt.

Hva vi opplever og hvordan vi tar det vil forme oss i forhold til hvordan vi opplever det å være glad i noen. Samtidig er det mulig å ha noen "dårlige" erfaringer uten at de for den saks skyld er veiledende for alle relationer.

26. feb. 2009, 20:48 #57
ullmor

3,1k innlegg

Jeg slutter aldri å ha følelser for folk som har vært meg nær, men om jeg kan bruke uttrykket "glad i" vet jeg ikke.

26. feb. 2009, 20:48 #58
Inka

1,1k innlegg

Jeg er litt der Kirsebær er. Jeg tror ikke at kjærlighet slutter å eksistere. Det er som jeg lærte om energi; den er konstant. den kan deles, sendes videre, og kun forsterkes.
Man kan i mitt hode heller ikke måle kjærlighet. Man kan gradere etter hvor mye man bryr seg om noen, hvor viktige de er for en og hva de betyr, og dermed si at jeg elsker den og den mer enn den og den.

Dessuten mener jeg det er himmelvid forskjell på å elske/være glad i og å like.
Jeg kan fint være glad i noen jeg ikke liker lenger. Og jeg kan også helt fint don't give a damn about noen jeg er glad i.

27. feb. 2009, 02:25 #59
Ukjent

Jeg har sluttet å være glad i en person som jeg trodde stod meg veldig nær.
Det har en lang svart grunn også.
Likevel, sånn generellt er det nok vanskelig og ikke være glad i en person, litt som i "Uansett hva som skjer, husk at jeg er glad i deg" eller "uansett hva som skjer så vil jeg alltid være glad i deg." Er det sånn? No matter what, liksom. Jeg tror jeg er litt delt, og litt sliten i huet. Dette ble bare rot.

7 minutter gjenstår av batteriet på macen og laderen ligger for langt unna, så jeg får se over hva jeg skrev i morgen.

27. feb. 2009, 03:17 #60

Logg inn for å svare i denne tråden.