Babyer i barnehagen?

Irma skrev:

Denne skjønte jeg ikke helt. Du skjønner det dersom man sender barnet i barnehagen hvis man har lite å rutte med? For barnet vil jo ikke foreldrenes økonomi spille noen rolle i så måte?

Jeg skjønner det, og jeg er enig i at det kanskje var litt dumt skrevet for barnet vil jo ikke merke noen forskjell på grunnlaget det blir sendt i barnehagen for.

Signerer Skremmerns innlegg over meg her :-)

Jeg synes det er pussig at det ikke er forsket på dette. Da de fleste her inne ble født var det vel 3 måneders betalt fødselspermisjon? Og hvis man ser til andre land i Europa så er det de færreste som har våre permisjonsordninger.

Da jeg fikk min eldste sønn for 22 år siden var permisjonen på 18 uker. Mange babyer ble levert hos dagmammaer som passet en diger flokk barn alene, gjerne flere babyer. Og mange sluttet i jobben (inkl. meg) fordi det føltes riv ruskende galt å plassere en fire måneder gammel baby (100% morsmelkernært) bort til andre. Det gjør det fortsatt for meg, uansett hvor bra barnehagetilbudet måtte være.

Min yngste begynte 50% i barnehage da han var 10 måneder. Jeg syns han var veldig liten, og ideelt sett ville jeg vært hjemme med ham noen måneder til. Jeg tror det hadde vært bedre for ham å være hjemme hos meg, men jeg jobbet frilans og hadde ikke fast jobb da, og dermed ikke anledning til å ta mer permisjon.

annemede skrev:

For de som har fødselsdepresjon må det være en velsignelse at bhg har åpning for å ta i mot så små barn.

Dette er jeg helt enig i! Jeg har ikke erfaring med fødselsdepresjon selv, men har sett det fra annet hold. I noen tilfeller er det bedre at barnet er hos trygge voksenpersoner i en barnehage enn hjemme med en sliten deprimert mor som ikke klarer å skape en tilknytning til barnet. Mor kan da bruke tiden barnet er i barnehage til å få hjelp og gjøre "andre ting", komme seg på beina igjen og forhåpentligvis være en mye bedre mor når barnet kommer hjem.

Men viktigst av alt tror jeg det er å huske at det finnes ikke en universalløsning for alle barn og foreldre. Så å synse for mye om hva som passer andre vil jeg ikke gjøre.

Min første begynte da han var 10 mnd, og min andre da hun var 14 mnd. Det var deilig syns jeg, samtidig som jeg også savnet dem. Ungene selv har trivdes fra dag en i barnehagen. Det bekrefter personalet, andre foreldre som ser dem og ungene selv via oppførsel og reaksjoner.

Inagh skrev:

Men - som barnehageansatt - er jeg likevel skeptisk til å ta i mot så små barn. Dette barnet tok opp en voksenressurs på fulltid. Vi kunne jo ikke bare putte h*n i en krok og la barnet ligge der alene.

Ideelt sett tar babyen opp en voksenressurs. Det kommer an på barnehagen. Jeg liker ikke utviklingen vi ser nå hvor det bygges barnehager i fleng, og med alle de ledige stillingene varierer kvaliteten på de ansatte. Jeg har sett med egne øyne at små babyer blir overlatt mye til seg selv, og det skyldes sikkert lite bemanning, at de store barna prioriteres, holdninger hos de ansatte (gjør ikke noe om de skriker litt, lære seg å vente osv.), samt dårlig planlegging av barnehagedagen til de aller minste.

Skremmern skrev:

Men helt, helt seriøst. Blir du sur og grinete av å ha permisjon ett år?

Det er ganske naivt spørsmål dette her skremmern? Har du virkelig aldri kjent at det er slitsomt å være småbarnsmor?? Jeg syns det var deilig når jeg skulle begynne i jobb igjen og kunne få fri fra barna noen timer. Gjøre voksenting og få fokus over på andre områder i livet. Det betyr IKKE at jeg ikke er glad i ungene mine og er en dårlig mor. Jeg savner dem også, og tenker på dem når jeg er på jobb. Og minuttene før jeg skal hente dem i bhg er uendelig lange...

Når jeg tenker på hvor mye oppmerksomhet mine barn har trengt som babyer, kan jeg ikke forstå hvordan de skal få dekket det i bhg, der mange unger sloss om oppmerksomhet?

Jeg håper de som benytter seg av bhgplass til babyene sine gjør det av tungtveiende grunner til beste for barnet....

Hadde jeg måttet ha barnepass til en så liten unge, ville jeg heller hatt en dagmamma som kunne gitt barnet mye oppmerksomhet.

Jeg synes barn burde slippe å gå i bhg før de er minst to år... men det er ikke alltid man har valget.

Mine to eldste begynte begge i park da de var to år og bhg da de var tre. Da jeg fikk nr. 3 synes jeg det var tidlig å sende henne i bhg når hun var 2 år...

Så fikk jeg nr. 4, litt uplanlagt, men så klart velkommen. Dessverre er vi i en situasjon som gjorde at pappan måtte ta hele permisjonen (jeg er under utdanning og kan ikke forlenge det mer)... vi har ikke råd til at han skal ha ulønnet permisjon, så da måtte vår lille tass begynne i bhg da han nettopp hadde blitt 8 mnd.

Vi har hatt lang tilvenning, og vi bestreber oss på at han skal ha kortest mulig dag der - men mannen jobber i motsatt ende (5 mil unna) og har firmabil med to seter, og airbag. dermed blir det jeg som må bringe/hente - og dvs at lillegutt faktisk må være i bhg når jeg har forelesninger.

Han ser ut til å trives godt, tilvenningen har vært ganske myk og lang, han blir bært mye og blir kost og dullet mye med. Bhg hans (en studentbhg) er delt i to - en småbarnsavdeling (0-2 år) og en storbarnsavdeling (3-6 år). Så når det er slik at vi må sende en så liten tass i bhg så synes jeg det er godt å se hvor bra tilpasset det er i denne bhg.

Go\jenta skrev:

Hadde jeg måttet ha barnepass til en så liten unge, ville jeg heller hatt en dagmamma som kunne gitt barnet mye oppmerksomhet.

Dette synes ikke jeg var noe alternativ for oss - storesøs har gått i bhg i to år, og jeg kjenner alle som jobber der. I tillegg har jeg fulgt nøye med en annen liten snuppe som begynte der når hun var 8 mnd og synes hun hadde det veldig bra.

Skulle jeg hatt dagmamma så måtte jeg hatt en jeg ikke kjenner, det synes jeg ikke noe om. I tillegg føler jeg det sikrere i bhg, på alle områder.

Go\jenta skrev:

Hadde jeg måttet ha barnepass til en så liten unge, ville jeg heller hatt en dagmamma som kunne gitt barnet mye oppmerksomhet.

Det forutsetter at dagmamma ikke har så mange barn hun passer og at hun er en god dagmamma. Er ikke noen selvfølge dette.

Mitt argument for barnehage versus dagmamma er alltid at kvalitetssikringen er større i barnehage.

Jeg lurer på om de finner diskusjonen komisk i andre land, der det er babyer ned i 6 ukers alder i day care.
Uansett, det er har jo vært vanlig i andre land og her i mange år at barna begynte tidlig nettopp pga dårlige permisjonsordninger og økonomi, og det burde ha vært forsket mye mer på, spesielt i andre land der det er utbredt.
Min første tanke er jo at det er tidlig å begynne før året, men samtidig er det jo utrolig mange her i verden som gjør dette, og jeg vil også tro det har med lengde på dagen og kvalitet på stedet hvor skadelig det er.

Vi valgte å ha første hos dagmamma, han var eneste barn hos henne og fikk mye oppmerksomhet og kos. Han var 11 mnd, og jeg følte på meg at det var for tidlig og kjente avskjedene som tortur. Samtidig, jeg som hadde vært deprimert og sliten hele året, kjente det også som fritid å gå på jobb. Han begynte i barnehage da han var 2,5 år. Vår siste begynte da hun var 16 mnd, jeg tok forlenget ulønnet permisjon og all ferie. Hun kunne nok ha ventet enda lengre, men heldigvis hadde vi et fantastisk personale i barnehagen vi kjente fra før, som bar og bar på henne rundt og tok spesielle hensyn utifra hennes personlighet.

Hattifnatten skrev:

Jeg vet med sikkerhet at de jeg kjenner i USA som har små barn ikke finner diskusjonen komisk i det hele tatt. Hvis det er noe som diskuteres ivrig i venneflokken deres er det nettopp tilvenning til day care og valg av barnepass. Det å ha mulighet til å være hjemme til barnet er 1 år er en drømmesituasjon for mange og er forbeholdt folk med veldig god økonomi.

Jeg vet med sikkerhet at svært mange føler det veldig problematisk å levere barna så tidlig til daycare til tross for at mange har daycare som er bedre tilpasset babyer enn norske barnehager er.

Komisk var feil ord. 😉 Jeg har også skjønt at det å være hjemme er forbeholdt til med høy lønn, og min bekjent forteller at de gjerne da slutter i jobben og går hjemme uten lønn (partner jobber) til de skal jobbe igjen.
Det jeg lurte på var egentlig om det var så integrert i samfunnet, dette med kort permisjon og små babyer i day care, at det faktisk ikke var så store diskusjoner rundt det i mange land. Men jeg ser jo det at de sikkert er like bekymret for overgang til barnehage etc som vi er, tross forskjeller.

Jeg hadde aldri satt et barn under et år i barnehagen, jeg mener at når man skal ha barn, bør man tenke igjennom hva det innebærer, altså å ha tid til å få barn.
Og for meg innebærer det bla. å være hjemme med barna ut permisjonstiden, bli kjent, finne rutiner og skape at godt forhold mellom mor og barn, noe jeg tror man mister en del av, ved å sette babyer i barnehage, og masse andre små øyeblikk som jeg ikke vie vært foruten, som første steg, første gang med å si mamma og masse annet.
Kjenner ei som hadde barnet hos dagmamma og der tok hun sitt første skritt.

Permisjonen er 41 uker etter fødsel. Den er ikke et år. *opplyser*

Skremmern skrev:

Men helt, helt seriøst. Blir du sur og grinete av å ha permisjon ett år?

Her var vel poenget at hun får lengre enn ett års permisjon, pga gradert uttak?

For min egen del er jeg glad for å være tilbake i jobb nå, nesten 8 mnd etter at jeg gikk ut i permisjon. Men her er altså pappaen i permisjon til Hassel er over et år.

Blomst skrev:

Jeg hadde aldri satt et barn under et år i barnehagen, jeg mener at når man skal ha barn, bør man tenke igjennom hva det innebærer, altså å ha tid til å få barn.
Og for meg innebærer det bla. å være hjemme med barna ut permisjonstiden, bli kjent, finne rutiner og skape at godt forhold mellom mor og barn, noe jeg tror man mister en del av, ved å sette babyer i barnehage, og masse andre små øyeblikk som jeg ikke vie vært foruten, som første steg, første gang med å si mamma og masse annet.
Kjenner ei som hadde barnet hos dagmamma og der tok hun sitt første skritt.

Til opplysning: om man tar permisjon med 100% lønn, noe mange er nødt til for å få endene til å møtes, så er ikke permisjonen på et år.

Om man da i tillegg har stilt seg slik at pappan må ta hele permisjonen faller i tillegg de 6 ukene med pappaperm bort... dermed blir barnet 8 mnd når permisjonen er over. (egentlig bare 7 da, men med betalt ferie blir det 8 mnd).

Jeg har også vært like bastant som deg en gang i tiden... og nå sitter jeg her, uten sjans til å gjøre annet enn å putte en 8 mnd gammel baby i bhg.

Babe skrev:

Til opplysning: om man tar permisjon med 100% lønn, noe mange er nødt til for å få endene til å møtes, så er ikke permisjonen på et år.

Om man da i tillegg har stilt seg slik at pappan må ta hele permisjonen faller i tillegg de 6 ukene med pappaperm bort... dermed blir barnet 8 mnd når permisjonen er over. (egentlig bare 7 da, men med betalt ferie blir det 8 mnd).

Jeg har også vært like bastant som deg en gang i tiden... og nå sitter jeg her, uten sjans til å gjøre annet enn å putte en 8 mnd gammel baby i bhg.

Jeg tok permisjon med 80% pluss 5 uker for tvillinger, men jeg synes ikke det heller var nok jeg da, så jeg tok fri ett år.
Og jeg er like fast på det neste gang,(tar nok ikke fri et år ekstra hvis det er ett barn) at jeg skal være hjemme 1 år (eller de ukene du får med 80% lønn)

Blomst skrev:

Jeg hadde aldri satt et barn under et år i barnehagen, jeg mener at når man skal ha barn, bør man tenke igjennom hva det innebærer, altså å ha tid til å få barn.
Og for meg innebærer det bla. å være hjemme med barna ut permisjonstiden, bli kjent, finne rutiner og skape at godt forhold mellom mor og barn, noe jeg tror man mister en del av, ved å sette babyer i barnehage, og masse andre små øyeblikk som jeg ikke vie vært foruten, som første steg, første gang med å si mamma og masse annet.
Kjenner ei som hadde barnet hos dagmamma og der tok hun sitt første skritt.

Jo, jo, men det er jo ikke alle som har muligheten til å være hjemme et helt år, sånn er det jo bare.

Peder er 7 mnd nå, og jeg kunne aldri tenkt meg og sende han fra meg/oss i barnehage. Men jeg har også tatt imot 7-8 mnd gamle babyer, og som Inagh nevner, så går det jo som regel veldig bra. Barnet sover 2-3 ganger iløpet av en dag, og får ellers oppmerksomhet fra både barn og voksne. Men om den for nok oppmerksomhet, omsorg og kos - det er vanskelig å si.

Jeg kan ikke se for meg hvordan man skal kunne forske på dette på en skikkelig måte, og få svar. Barna er jo veldig forskjellige, og takler ting ulikt - og barnehagetilbudet er veldig varierende. Om jeg skulle hatt en baby i bhg skulle det iallefall vært på en avdeling med barn fra 0-2 år. Ikke en 0-6 års avdeling.

Uansett, det er sånn at noen barn har det bedre i bhg enn hjemme. Også som babyer. Om det er rett eller galt går det ikke an å si. Om det er skadelig. Jeg tviler, men samtidig så vet man aldri, for noen barn er mer sårbare enn andre. Og noen barnehager er dårligere enn andre.

Blomst skrev:

Jeg tok permisjon med 80% pluss 5 uker for tvillinger, men jeg synes ikke det heller var nok jeg da, så jeg tok fri ett år.
Og jeg er like fast på det neste gang,(tar nok ikke fri et år ekstra hvis det er ett barn) at jeg skal være hjemme 1 år (eller de ukene du får med 80% lønn)

Jeg har tatt fri tre år med nr. 1, tre år med nr. 2 og samboern tok et år ekstra med nr. 3 så hun var hjemme i to år.

Men denne gangen er det ikke mulig, ei heller var det mulig for oss med 80 % lønn - da hadde vi ikke overlevd økonomisk.

Noen ganger tar livet andre vendinger enn det man i utgangspunktet ser for seg.