Bare meg som er streng?

Jeg gir også ski utenom. Ingen av ungene liker ski (men må på skitur likevel), så det syns jeg ikke de skal få i julegave. Men minste har for eksempel fått skøyter i julegave (og rulleskøyter i bursdagsgave), fordi det er noe hun ønsker seg og blir glad for. Jeg tror nok ikke hun hadde begynt å grine av ski, men hun hadde nok syns det var litt stusselig.

Det er jo litt som om mannen ga meg fotballkamp-billetter til jul - jeg hadde ikke blitt så glad for det, selvom jeg godt kan bli med på en kamp eller tre hvis han vil at jeg skal være med. Bare ikke som julegave.

Nei, likt blir det ikke her heller. 12-åringen vil få klokke, sirkusungen vil få enhjulssykkel. Hvordan i all verden skal de kunne vite at klokka koster mer enn sykkelen (som var på halv pris)? Tredje får trolig ny mobil, som ved nykjøp i vanlig butikk vil koste flere tusen, men som mannen, på grunn av sin jobb, får skaffet uten at det koster særlig mye.

Det har blitt gitt både ski og skøyter i julegave her, men det har de også ønsket seg. Eldste ønsket seg skøyteski et år, og siden hun ikke trente aktivt langrenn, og hadde vanlige klassiske/allroundski fra før, så hadde det vært uaktuelt å kjøpe dette utenom. Så da fikk hun det til jul. I fjor ønsket hun seg, og fikk, nye skøyter. De har også fått andre bruksting som de har hatt behov for, og som vi uansett ville kjøpt om de ikke hadde fått det i gave, men det har vært sånt som det har vært stas å få. Jeg hadde vel heller ikke blitt kjempeglad over å få en sekk med doruller, eller en kasse med vaskemiddel, selv om dette er ting jeg trenger mer enn et fint skjerf eller et par stilige øredobber.

Neket skrev:

Det er jo litt som om mannen ga meg fotballkamp-billetter til jul - jeg hadde ikke blitt så glad for det, selvom jeg godt kan bli med på en kamp eller tre hvis han vil at jeg skal være med. Bare ikke som julegave.

Veldig bra sammenlikning.

Sønnen vår ble femten for et par dager siden, og siden det er så tett mellom, ser vi alltid på jule- og bursdagsgavene samlet. Han ønsker seg sjelden så mye, men var veldig fornøyd med å ha greid å skrape sammen en ønskeliste i år. To av tingene på listen var «ny stol» og «ny lampe», begge deler til rommet hans, og begge deler ting han «trenger» (altså, han har både lampe og stol, men stolen er egentlig for liten, og lampen er veldig skranglete og dessuten i veien). Så nå fikk han lovnad om stol i bursdagsgave, og ble glad for det. Den vil sannsynligvis koste en god del mer enn en typisk bursdagsgave, men samtidig kunne vi fint funnet på å kjøpe ham en ny stol i mars bare fordi vi innså at han trengte det, så jeg synes ikke det er en for luksuriøs gave.

Eldste min har også bursdag snart. Han har i romjulen men det har aldri vært noe problem med å kjøpe gaver til begge dagene.
Etter at han har blitt tenåring med slutt på leker og mer opptatt av (dyre) klær så har han fått klær til jul og penger i bursdagsgave så kan han kjøpe noe selv.

I år ønsker han seg Guccibelte og et dyrt merkeskjerf til 2000,- . Haha, vi ler av det da. Han vet jo at han ikke får det men har skrevet det på ønskelisten for det er lov å ønske seg. 🙂

Lille*My skrev:

Jeg hadde vel heller ikke blitt kjempeglad over å få en sekk med doruller, eller en kasse med vaskemiddel, selv om dette er ting jeg trenger mer enn et fint skjerf eller et par stilige øredobber.

I fjor var sønnen min på julegaveshopping. Han kom tilbake med en nokså tung firkantet presang til meg som han hadde kjøpt på Elkjøp. Lurte veldig på hva dette var siden de har et nokså begrenset budsjett på 200 kroner tilsammen til alle de vil kjøpe til. Det viste seg å være en boks vaskepulver og det ble god humor på julaften.

zinatara skrev:

I fjor var sønnen min på julegaveshopping. Han kom tilbake med en nokså tung firkantet presang til meg som han hadde kjøpt på Elkjøp. Lurte veldig på hva dette var siden de har et nokså begrenset budsjett på 200 kroner tilsammen til alle de vil kjøpe til. Det viste seg å være en boks vaskepulver og det ble god humor på julaften.

Ja, gjort med humor kan det selvsagt funke bra. Husker mamma ett år fikk et bilbatteri i bursdagsgave fra mannen sin.

Carrera skrev:

Hvor mye gavene ungene får har kostet, det har jeg aldri refletert over. Viktigste er at det er noe giver ønsker å gi, og som barna liker. Selv har vi gitt både dyre og billige gaver, alt ut fra ønske og behov. Vi har gitt dyre gaver når det har vært ting som er et behov, og en utgift som uansett ville komme. Da har vi valgt å gi det som gave.

Jeg er enig i at dyre gaver fort kan føre til bortskjemte unger, samtidig som jeg synes at det blit litt feil å måle gaver i kroner og ører. Spesielt fra andre givere enn oss selv. Jeg tenker det er innholdet og ikke summen som teller.

Copy paste. Enkelt og greit.

Lille*My skrev:

Ja, gjort med humor kan det selvsagt funke bra. Husker mamma ett år fikk et bilbatteri i bursdagsgave fra mannen sin.

For mange år siden forsvant plutselig min bror rett etter middagen og sa han hadde glemt gavene hjemme. Det var det året vi fikk spennende ting som slepetau, isskrapevott og annet gøy kjøpt på bensinstasjonen. Så var tydelig at han faktisk hadde glemt av hele greiene. Det er også en sånn historie som vi ler godt av.

zinatara skrev:

For mange år siden forsvant plutselig min bror rett etter middagen og sa han hadde glemt gavene hjemme. Det var det året vi fikk spennende ting som slepetau, isskrapevott og annet gøy kjøpt på bensinstasjonen. Så var tydelig at han faktisk hadde glemt av hele greiene. Det er også en sånn historie som vi ler godt av.

Au da.

Det med bilbatteriet var i grunnen planlagt. Bilen til mamma trengte nytt batteri, hun hadde veldig dårlig råd, og sa til mannen sin at han kunne kjøpe et nytt batteri til bilen, i stedet for å gi bursdagsgave. Han så selvsagt ikke motsetningen i bursdagsgave og sponsing av bilbatteri, og pakket det derfor pent inn som gave, som ble overrakt på senga sammen med kaffe og nybakt rullekake med krem, som han hadde stått ekstra tidlig opp for å lage. Så man skal i alle fall ikke komme å si at mannen ikke har omtanke.

Mamma er ellers en slik som ikke bare vil ha fornuftige, nyttige gaver, ønskelister, gavekort og penger. Hun blir barnslig lykkelig over en lekker, håndlaget kaffekopp, selv om hun har 100 fra før og denne ikke matcher noen av de andre, bare fordi den er så fiiiin, og hun tenker på, og snakker om personen hun fikk den fra, hver gang hun bruker den. Hun stråler av enda en nydelig engel til å henge i vinduet, eller enda et skjerf i samlingen, fordi akkurat det skjerfet har en litt annen fargenyanse enn de andre 34 hun har, og heeeelt annen kvalitet. Sokker med et festlig mønster, en enkel telysholder, eller bare en bok med vakre naturbilder, hva som helst blir satt pris på, og til og med pen innpakning nyyytes før gaven kan pakkes opp. Det er bare så deilig å kjøpe gave til slike folk. Den holdningen har selvsagt påvirket meg også, i oppveksten, og jeg ble oppriktig overrasket (og trist) da jeg for første gang feiret jul med en familie der detaljerte ønskelister ble byttet på forhånd (med trussel om ingen ønskeliste = ingen gave), gavekjøp ble avtalt, overraskelser ble unngått for enhver pris, og det som avvek fra ønskelistene glatt ble byttet inn igjen uten skrupler, fordi det ikke var akkurat riktig farge, eller det var noe man ikke hadde bruk for.

Hos oss kan alt skje, dvs at det kan variere fra år til år hvor dyre gavene er, og hvor "praktiske" de er. Det at det varierer er med på å senke lista litt også, sånn at man ikke nødvendigvis forventer veldig dyre gaver. Det er også poeng at det ikke MÅ være likt, i fjor fikk f.eks en av sønnene mine en konsert+tur til København av meg (sammen med meg) og det ble jo mye dyrere enn det de andre barna fikk. Men det vil bli deres tur en annen gang.

Hvis jeg må si noen beløp, så tenker jeg ca 1000 til egne barn og egen mann, og ca 300 til tantebarn. Egne foreldre og egne søsken kan variere veldig, noen ganger hjemmelagde greier som er nesten gratis, andre ganger finere ting. Surprise!

Her er det bittesmå familier på begge sider, så ingen risk for stort antall gaver. Hvor mye hver slektning kjøper gave for, legger jeg meg selvsagt ikke oppi.

Selv varierer det veldig hvor dyre gaver hun får fra oss. Alt etter hva hun trenger/ønsker seg. Fra 1000 og oppover. I og med at vi bare har et barn, trenger vi ikke tenke på at det skal være sånn noenlunde likt. Hun kan gjerne få bruksting (ridehjelm, slalomski), men ikke av typen hun egentlig ikke vil ha (langrennski).

Vi kan kjøpe dyre gaver, billige gaver og brukte gaver. Men vi snakker ikke om verdi. Vi har 1:1 forhold til ting. Det er ikke alltid at gavene er like mye verd heller. Ungene synes bare det er gøy med mange ting, og gjerne leker. I år blir det akematter på salg og brukte Kapla klosser.

Gaia skrev:

Jeg syns foreldre skal holde seg langt unna hva besteforeldre, tanter og onkler ønsker å gi. Man kan selvfølgelig ønske noe, på vegne av barna, eller videreformidle ønskelister, men det å mene noe om hvor mye en gave bør koste tenker jeg er helt feil, på alle plan. Det man derimot kan gjøre, er å lære barna å sette pris på det de får, lære dem å se forbi prislappen og se tanken som ligger bak. Det verste som fins er utakknemlige mennesker. Men det handler ikke om prisen, men evnen til å verdsette. Tenker jeg.

Jeg er veldig enig, men av og til trenger besteforeldrene litt veiledning. Hos oss f.eks gir det ene settet besteforeldrene litt mer ettersom ungene blir eldre. Det er fem år mellom min søster sine så det passer nok bra der. Her er det under to år, og ble da litt unaturlig at de ville gi 4. klassingen for 800 kroner og 6 klassingen for 1000 kroner, (de annonserte summene og ønsket tips til hva de kunne kjøpe) så jeg spurte fint om de ikke bare kunne gi for 900 til begge. Sånn ellers er jeg ikke så opptatt av at det skal være likt, men nå var det veldig PLANLAGT, og da nevnte jeg at det kanskje ble litt feil.

Føler behov for å poengtere at jeg selvsagt ikke sier til folk hvor mye de skal gi!!! Jeg snakker om hva jeg selv synes er innafor.

Jeg tenker som flere her at det ikke er det de får på julaften (eller bursdag) som gjør barn bortskjemte. Vi har ikke noen nedre eller øvre sum på julegaver, men jeg tilstreber å gi ungene noe de ønsker seg til jul, så sum er vel underordnet, men det finnes en smertegrense ett sted. Som blant annet 007 sa får også mine unger fint lite leker utenom jul og bursdag, og det er fremdeles leker de ønsker seg. Så da er sjansen stor for at det ligger en gigapakke med akkurat det Lego Star Wars-romskipet de to eldste har ønsket seg . Besteforeldre gir nesten like flotte gaver som oss, og helt ærlig synes jeg bare det er fint og hyggelig. Vi hadde ikke all verdens med penger da jeg var barn og jeg tror faktisk foreldrene mine koser seg med å kjøpe flotte gaver til barnebarna nå som de har veldig romslig økonomi.

Når det kommer til bortskjemt tenker jeg på at man får et slepphendt forhold til å ta vare på tingene sine eller forventer ditt og datt og blir sure om det ikke blir slik. Der opplever jeg ikke at eldstemann er. De to yngste er litt små enda og særlig minste har fått så lite nytt i sitt liv at han skjelver (på ordentlig) om han får noe som er bare til ham .

Vår eldste har i stort sett fått ting som klær, ski, skøyter og sykkel utenfor bursdag og jul også, dette er ting som har blitt kjøpt inn etter behov, og her ser jeg faktisk at det er lett å ta sånne ting for gitt- det blir en del av standardutrustningen. Men når en sykkel blir stjålet, eller klassen skal ha fire skidager i januar/februar og det han hadde er blitt for lite (eller de skal ha utegym på skøyter), da kjøper vi inn når behovet melder seg. De to yngste trenger da ikke å ønske seg slikt fordi de kan arve komplette sett av pent brukt utstyr etter eldstemann. (Også kan vi jo godt diskutere skole med "utstyrskrav" og gratisprinsippet, vår skole har tydeligvis vintersportsprofil og selv om de ikke krever at vi har utstyret, tar de det for gitt at alle ungene har akebrett, ski og skøyter+ hjelm tilgjengelig til x antall aktivitetsdager i vintersesongen). Jeg tipper uansett at dette gir barna mine et noe bevisstløst forhold til hva sånt faktisk koster så jeg er bevisst på å kommuniserer dette ut til eldstemann. Men, han hadde f.eks. aldri kommet til å synes han var bortskjemt fordi han får vintersko til 1000kr, for han har alltid hatt sånne sko og som regel har han ikke vært særlig involvert i prosessen med innkjøp heller (litt mer nå som han er blitt så stor at han gjerne har en mening), og dette blir jo mitt (og mannen) sitt ansvar å faktisk si noe om eller poengtere, noe jeg også gjør når vi er ute å handler. Jeg synes jo det er latterlig dyrt med barnesko, og brenner altså av 3-4000+ i løpet av en sesong på sko til banden min. Det er mange penger og det tror jeg kanskje han har begynt å få en forståelse for.

Vianne Rocher skrev:

Vår eldste har i stort sett fått ting som klær, ski, skøyter og sykkel utenfor bursdag og jul også, dette er ting som har blitt kjøpt inn etter behov, og her ser jeg faktisk at det er lett å ta sånne ting for gitt- det blir en del av standardutrustningen. Men når en sykkel blir stjålet, eller klassen skal ha fire skidager i januar/februar og det han hadde er blitt for lite (eller de skal ha utegym på skøyter), da kjøper vi inn når behovet melder seg. De to yngste trenger da ikke å ønske seg slikt fordi de kan arve komplette sett av pent brukt utstyr etter eldstemann. (Også kan vi jo godt diskutere skole med "utstyrskrav" og gratisprinsippet, vår skole har tydeligvis vintersportsprofil og selv om de ikke krever at vi har utstyret, tar de det for gitt at alle ungene har akebrett, ski og skøyter+ hjelm tilgjengelig til x antall aktivitetsdager i vintersesongen). Jeg tipper uansett at dette gir barna mine et noe bevisstløst forhold til hva sånt faktisk koster så jeg er bevisst på å kommuniserer dette ut til eldstemann. Men, han hadde f.eks. aldri kommet til å synes han var bortskjemt fordi han får vintersko til 1000kr, for han har alltid hatt sånne sko og som regel har han ikke vært særlig involvert i prosessen med innkjøp heller (litt mer nå som han er blitt så stor at han gjerne har en mening), og dette blir jo mitt (og mannen) sitt ansvar å faktisk si noe om eller poengtere, noe jeg også gjør når vi er ute å handler. Jeg synes jo det er latterlig dyrt med barnesko, og brenner altså av 3-4000+ i løpet av en sesong på sko til banden min. Det er mange penger og det tror jeg kanskje han har begynt å få en forståelse for.

Kan vel nevne at jentungen her også tidligere har hatt sko i den prisklassen, men har bare ikke vært klar over det selv, og har aldri tenkt over hva sånt koster. Det var først i år at hun var med ut og kjøpte, og la merke til prislappen. Men det er jo greit at hun har en liten bevissthet rundt det også (selv om vi riktignok endte opp med et annet par, nedsatt til 699). Men jeg har ikke noen intensjoner om å gi henne dårlig samvittighet fordi hun har dyre sko, så jeg hadde ikke sagt noe om hun ikke la merke til det selv, med mindre hun behandlet dem usedvanlig hardt.

Men når jeg finner 12-åringens flere tusen kroner dyre briller liggende og slenge, nærmest usynlig, i lenestolen, eller på badegulvet, og bare venter på at noen skal sette seg eller tråkke på dem, eller en jakke til 700 kroner blir liggende igjen på fotballbanen, da får hun seg ei lekse om hva ting koster, og beskjed om at det ikke blir kjøpt ny om det forsvinner (det vil si nye briller måtte hun jo få da, men da hadde det ikke blitt fritt valg blant de dyreste og kuleste innfatningene). Hun rota vekk sin elskede Adidas-hettegenser tidlig i høst, og har fått beskjed om at hun enten får spare og kjøpe ny for egne penger, eller ønske seg ny til jul (det siste har hun gjort, og hun får en også, fra bestefaren). Så noen trenger litt mer oppdragelse på området. Det er jo heller ikke det at hun ikke verdsetter disse tingene, hun er bare veldig skjødesløs, og har alltid hodet et annet sted enn der hun virkelig er.

Jentene mine får hvert sitt hodelag, stalljakke, saltrekk og litt småknæsk som film, sokker, bok. Gavene er fra meg, katten, hunden og hestene 😊. Får rimelige gaver fra resten av slekten. Max 200 kr år gave regner jeg med.

Eldste blir 30 i dag og mellombror ble 20 på mandag.Runde dager, der mellombror fikk 1000 til mobiltilskudd, og storesøs fikk et armbånd.
Julegaver ligger rundt 500 pr. barn, men de får mye ellers i året og får være med på mange opplevelser som vi betaler.(Konserter,reiser ol).

Cumulus skrev:

Føler behov for å poengtere at jeg selvsagt ikke sier til folk hvor mye de skal gi!!! Jeg snakker om hva jeg selv synes er innafor.

Alle har jo forskjellige grenser, vi er lite opptatt av hva det koster, det viktigste er noe de ønsker/har bruk for.