Fjellturer med barn

Jeg elsker fjellet og ski. Men å ha med barna synes jeg er utrolig slitsomt. Koselig men slitsomt. Vi tok dem med i fjor i påsken og i vinterferien i år. Jeg er fullstendig utslitt når vi kommer hjem, etter å hjelpe dem når de faller, tråkke rundt i masse snø store deler av dagen og aktivisere innendrøsaktiviteter i en trang hytte. Men jeg gir ikke opp, for jeg ønsker at barna skal bli glade i fjellet og bli mer selvhjulpne etterhvert.

Er dere på fjellturer med barn? Hva er deres erfaringer?

HAHAHAHA!

Nei. Vi kommer noen få km før tålmodigheten min tar slutt. Dette hjelper jo ikke, da.

Vi reiser mye på hytta på fjellet, men vi driver med svært enkle og lavterskel type aktiviteter. Ungene er fortsatt relativt små, og langturer utgår med høye kneløft. Både fordi jeg ikke orker å drive oppmuntring/pep-talk/løfting/draing/ skubbing fra og med 300 meter, og fordi jeg husker med skrekk turene fra da jeg var liten da det var om å gjøre å gå lengst mulig. Oppover. Det gjorde ikke akkurat underverker for skigleden.

Vi går typisk på ski fra parkeringen og bort til skileik bakken hvor vi benker oss med niste og kos.
Ellers er vi mye rett rundt hytta. Aker og koser oss. Og ser på film inne.

Vi bruker også hytta mye på sommer og høst, og det er nesten enda finere enn vinteren synes jeg. Vi kommer oss litt lenger på tur uten ski for å si det slik.

Når vi er på hytta går vi ikke så langt på ski. Målet er å komme seg ut, ikke å gå lengst mulig i løpet av påsken. Så vi tusler litt rundt, det hender jeg tar med eldste på en litt lengre tur, så er vi litt i bakken osv.

Det hjelper veldig at "hytta" er på et hotell. Svømmebasseng og barneshow er genialt. Det er også barnekino hver kveld, så det er bare å lempe dem i seng når de er ferdige for kvelden. Anbefales veldig.

Vi har alltid tatt med barna på ski og til fots i fjellet. I mange år var det akkurat slik du beskriver, men det kommer bedre tider Nå høster vi fruktene av barn som har utviklet turglede!

Eneste aber er at de ikke lenger syns det er så stas med mindre turer, så "hverdagsturene" er mindre populære enn før. Hvorfor gå på Frænavarden (type 600 høydemeter) når man kan gå på Skålatårnet (1850 moh), liksom?? :ilandsproblem:

Du får bite tenna sammen og tenke på fremtiden!! Småbarnstiden har sin sjarm den også, det er en tid for 200 metersturer og pølsegrilling og det er en tid for toppturer.

Jeg har to forskjellige unger på dette. Snuppa (9 år) går gjerne og langt. Det har hun alltid gjort. Å gå skitur med henne er trening for meg. Det sier litt om min form også, men hun går godt over mila uten sutring.

Knerten (6 år) er ikke sånn. Han skravler og styrer. Ting tar en evighet og vi må forhandle mye underveis. Jeg er mentalt utslitt når vi er ferdige med turen, men ikke akkurat fysisk sliten.

Tjorven skrev:

Knerten (6 år) er ikke sånn. Han skravler og styrer. Ting tar en evighet og vi må forhandle mye underveis. Jeg er mentalt utslitt når vi er ferdige med turen, men ikke akkurat fysisk sliten.

Sånn er det hos oss også.
Men etter 1-2 km på tur med ungene, er jeg faktisk nesten like sliten fysisk som om jeg hadde gått 10 km alene. Mulig det sier mer om min fysiske form enn noe annet.

Tjorven skrev:

Jeg har to forskjellige unger på dette. Snuppa (9 år) går gjerne og langt. Det har hun alltid gjort. Å gå skitur med henne er trening for meg. Det sier litt om min form også, men hun går godt over mila uten sutring.

Knerten (6 år) er ikke sånn. Han skravler og styrer. Ting tar en evighet og vi må forhandle mye underveis. Jeg er mentalt utslitt når vi er ferdige med turen, men ikke akkurat fysisk sliten.

9-åringen er en engelsk setter, altså, han går gjerne langt og lenger enn langt. Men hun på snart 7...