Renhold

Jeg er vel en av få som faktisk liker å støvsuge og vaske. Det er litt terapi på en måte. Så jeg har ingen gode tips egentlig, annet enn å bare gjøre det. Jeg støvsuger og tørker støv hver uke. Bad og do tas når jeg er der og jeg ser det trengs, samme med kjøkken. På den måten samler det seg aldri opp. Vi kan alltid få uanmeldt besøk uten at jeg føler det ubehagelig på noen som helst måte. Sengetøy byttes en gang i uka (som regel i helgen). Barna sitt litt sjeldnere. Vasker det når de reiser til faren (de er her 14 dager av gangen). Vi bor i leilighet på 100 kvm, to etasjer. Et tips er forresten å ha en støvsuger i hver etasje. Det er gull!

Jeg har en venninne som også liker å gjøre rent. Hun støvsuger 3 ganger om dagen og mener helt oppriktig at det trengs. Men så lenge det er en aktivitet hun liker, så får hun bare holde på.

Jeg synes det fungerer når familien gjør en avtale og vi jobber alle sammen samtidig. Og da har vi alltid avtalt hvor lenge vi skal jobbe slik at vi vet at det tar slutt om ikke så altfor lenge (på en time får vi 4 gjort ganske så mye). Ungene har fått/måttet bidra fra de var ganske små, men med alderstilpassede oppgaver (sokkesortering/-bretting, støvsuging, gå ut med søppel). Og etterhvert har de blitt relativt kapable til å gjøre det aller meste.

Jeg liker også å gjøre rent. Ikke absolutt alle ting, da, det er ikke superspennende å vaske do. Men jeg elsker følelsen av skinnende flater, så jeg gjør det likevel. Trives bedre da. Mannen gjør mye av grovrengjøringen, som støvsuging og evt gulvvask (sistnevnte skjer sjelden). Jeg synes strengt tatt at støvsuging trengs temmelig ofte, men tre ganger til dagen er til og med langt over min fatteevne. Hvordan er det mulig? Tre ganger i uka er passe for min standard. I praksis er det en til to. Jeg har en støvmopp på kjøkkenet som brukes veldig ofre, men det er jo bare et par drag over kjøkkengolvet, liksom.

Mamma sier også at hun vasket gulvene to ganger hver dag da jeg og søstrene mine var små. Helt gåtefullt for meg at vi deler genmateriale. Ja, for du vet, vi kravlet jo rundt og lekte på gulvet, og gud forby at klærne våre skulle få merker eller flekker.

Jeg liker på en måte å gjøre rent, men jeg er litt perfeksjonist og blir stresset av at det aldri blir rent nok.

Jeg ser, og kanskje særlig når jeg er på besøk hos andre, at det er forskjell på hvordan folk lever livene sine. Vi lever nok på en måte som genererer lite møkk. Ikke bare tørker vi opp kontinuerlig, men vi søler generelt lite og er nok ubevisst veldig påpasselige. Jeg registrerer jo at mange andre vi kjenner er nokså «grisete» (og da mener jeg ikke som i noe negativt, men i at de ikke er så nøye. De søler, tråkker gjerne inn på sko og er generelt lite nøye på hvilke aktiviteter de gjør hvor. Og det er jo helt greit, jeg er sikker på at det ikke går ut over trivselen deres, men det blir jo fort mer behov for rengjøring enn for eksempel hos oss, hvor vi liksom «følger mer med», eller hva jeg skal kalle det. Og det er bare sånn jeg er, jeg mener ikke at det er bedre enn noe annet.

Svart, ruglete kjøkkenbenk er forøvrig djevelens verk.

Ja, det er helt klart forskjell på folk, Hyacinth. Jeg er også nokså påpasselig, men har barn som definitivt ikke er det.

Det tenker jeg er litt viktig å jobbe med frukt. For det er helt sikkert alltid noe man kan gjøre noe mer med. Men man må tillate seg selv å slappe av.

Les 50 talls klassikeren Støv på hjernen, som er en morsom parodi om superhusmødre som ofrer alt på det rene hjemmets alter.

Jeg mener på ingen måte at man skal vaske seg ihjel. Men for noen år siden oppdaget jeg at jeg måtte godta at jeg ER en person som liker å ha det rent og ryddig (spesielt ryddig), og at jeg var lei av å føle at jeg burde vært annerledes. For selv om folk ikke ha sagt det direkte til meg, så er jo matraet absolutt alle steder at man ikke skal være opptatt av sånt, og jeg har fått dårlig samvittighet over å være som jeg er. Å «tillate seg å slappe av» handler ikke om å la være å rydde for meg, snarere tvert imot. Og folk bruker dette uttrykket kun på én måte. Folk latterliggjør den ene ytterligheten, men aldri den andre. Dette jobber jeg nå med å løsrive meg fra, og jeg jobber med å like å være på den måten jeg er. For det er meg, og slik trives jeg. Jeg regelrett driter i hvordan andre har det i sitt hus, selv om noen later til å tro det motsatte.

Men dette var en stor digresjon. Sorry.

Hyacinth: Jeg er helt enig i at folk skal få ha det ryddig rundt seg hvis de ønsker det, men man må se på hva det koster også. Hvis det er "rent/ryddig nok" og man allikevel bruker masse energi på å tenke på at man burde gjort mer, så er det kanskje den følelsen man bør jobbe med. Heller enn å rydde mer.

Og så kan man ikke forvente at resten av familien skal holde tritt hvis man ønsker en svært høy standard for ryddig og renhold. Da blir det den som ønsker det sånn som "eier problemet", og som bør stå for en større del av jobben.

Ja, selvsagt. Enig. Og det gjelder jo også motsatt vei. Det glemmer veldig mange, føler jeg. Og egentlig er det litt av poenget mitt.

Jeg hadde gifta meg med deg på flekken, Hyacinth!

Maverick skrev:

Jeg hadde gifta meg med deg på flekken, Hyacinth!

(Tror stengt tatt det er mannen min du vil ha, ikke meg. )

Jeg har en mann som er som deg, Hyacinth, og det er 90 % blessing og 10 % curse.

Candy Darling skrev:

Jeg har en mann som er som deg, Hyacinth, og det er 90 % blessing og 10 % curse.

Jeg har vokst opp med følelsen av at jeg er «feil», så jeg sitter med en kronisk dårlig samvittighet for å være sånn. Nesten på grensen til skam. Moren min sa en gang at gulvene mine er så reine at man kunne spist på dem (og jeg oppfattet det ikke som et kompliment). Det er de ikke. De blir ytterst sjelden vasket, men de ser nok reine ut fordi det ellers er ryddig og fordi vi ikke lager så mye flekker på golvene. (Pluss at de har ujevn overflate og matt lakk. Det hjelper.)

Jeg har hatt en sånn mor, og det er sikkert derfor jeg ikke er sånn.

Da jeg flyttet på hybel som 19-åring så visste jeg ikke hva en hybelkanin var og jeg var vant til at trusene mine ble strøket med strykejern før de ble lagt i skapet. Knerten var ca 5 år da han skapte mye latter på Elkjøp da han utbrøt: "HÆ? HVA I ALL VERDEN BRUKER MAN DETTE TIL?" og pekte på et strykejern.

Men det er ikke så ille hos oss. Jeg har dog klart høyere standard enn mann og barn, men særlig førstnevnte innser at det kan være lurt å høre på meg når jeg sier at det trengs en vask av hjemmet. Selvfølgelig er jeg enig i at det bør være en respekt begge veier.

Mulig jeg uttrykte meg klønete, men moren min er altså omvendt av meg.

Men jeg stryker ikke. Det skal jeg ha. Aldri.

Jeg stryker bare Hamaperler.