Fra Språkrådet, om smiley-bruk og tegnsetting

Jeg vil svare ved først å komme med en allmenn refleksjon over hva slags tegn smiletegnet er, og så trekke en konklusjon på grunnlag av det.

Smiletegnet kan ikke regnes som et vanlig skilletegn, og det kan dermed ikke være noe språktegn i vanlig forstand. Skilletegn er jo slike som behandles i bøker som Finn-Erik Vinje: ”Skriveregler” (Aschehoug 2005), og deres antall er endelig (punktum, komma, utropstegn osv.), og bruken er fast definert (jamfør kommareglene o.l.). På denne bakgrunnen vil jeg si at det ikke kan være riktig å sette smiletegnet foran det avsluttende skilletegnet. Ved å gjøre det ville en jo bygge tegnet inn i setningen, så å si, og det gjør en normalt ikke med ikke-språklige tegn. Det er mer nærliggende å anse smiletegnet som en slags ”illustrasjon”, og da bør det settes som en tilføyelse til slutt, i prinsippet etter det avsluttende skilletegnet og med et mellomrom imellom.


Så vidt jeg forstår, brukes smiletegn ofte i stedet for avsluttende skilletegn. Det kan sikkert anføres både psykologiske argumenter (at det virker tyngre og/eller mindre personlig å avslutte med skilletegn i tillegg) og tekniske grunner (i programmer som Word spretter det automatisk fram ved to bestemte tastetrykk) for å sløyfe smiletegnet eller for å sette det foran det siste skilletegnet, men ut fra de generelle prinsippene som rettskrivningen bygger på, mener jeg at konklusjonen må bli slik jeg her har skissert.

Elinblu skrev:

Jeg tror nesten jeg betrakter smileyer som ord i noen sammenhenger, og kjenner at jeg blir litt hvis de bare skal kunne plasseres etter punktumet.

Skilpadda skrev:

Jeg synes det er langt mindre problematisk å bruke dem som ord - midt inne i setningen - enn å bruke dem som skilletegn. Skilletegn har en sånn helt klart definert formell bruk, og jeg synes det blir helt feil å bytte dem ut med smileyer.