Hender det av og til at du...

ber du om unnskyldning til tross for at du egentlig kunne tenkt deg å...

Nei, det ser jeg ingen grunn til.

Atte ... hæ?

Det er ikke så ofte jeg trenger å be om unnskyldning, og når jeg gjør det, så mener jeg det.

En spesiell hendelse du tenker på kanskje? Som du kanskje vil dele?

Desembermamma skrev:

Atte ... hæ?

Det er ikke så ofte jeg trenger å be om unnskyldning, og når jeg gjør det, så mener jeg det.

En spesiell hendelse du tenker på kanskje? Som du kanskje vil dele?

Hehe, så gjennomsiktig var altså det... Jeg har altså en svigerfar som har furtet og nektet å snakke til meg i over to mnd nå, etter en episode da jeg i en ytterst høflig tone ba han om ikke å forskjellsbehandle barnebarna sine. Det jeg nå innser er at eneste måte å rydde opp i dette er å ta en telefon, til tross for at jeg egentlig mener han skylder meg en unnskyldning... Men dette begynner å ligne en storm i et vannglass og går på bekostning av andre rundt meg og jeg orker rett og slett ikke å prøve å nå fram til han... (gubbementalitet...) Men kjenner samtidig at det koster meg dyrt... Men på den annen side: Man må bruke vettet den som har det...

Nope.

Det hadde ikke jeg gjort.

Aldri i verden.

"Den klokeste gir seg", er det noe som heter. Om det er det riktige å gjøre i ditt tilfelle aner jeg ikke. Du risikerer jo mest sannsynlig at han fortsetter med forskjellsbehandlingen av barnebarna om du ber om unnskyldning.

Er det ingen i familien som kan ta en alvorsprat med mannen?

Nei. Jeg er litt i samme situasjon som deg, dvs. svigerfaren min er helt bananas, men ikke pokker'n at jeg sier unnskyld.

Jeg er enig med de andre.

Omd u sier unnskyld til han så sier du jo også inndirekte at det er greit at han forskjellsbehandler barna.....
Om han lager bråk for andre pgs dette, bør jammen de andre (om de er voksne) klare å si den mannen noen alvorsord.

Synes faktisk ikke at en unnskyldning fra deg er på sin plass i denne saken.
(men hadde ikke krev en av han heller, kun at han sluttet å forskjellsbehandle)

Jeg tror grunnen til at han furter er at han ble flau og følte seg tatt på senga. En følelse han ikke greier å deale med (voksne mannen... ) Men at han kommer til å fortsette å forskjellsbehandle tviler jeg faktisk på, uavhengig om jeg sier unnskyld eller ei. Det hele begynner jo å bli ganske pinlig, for alle involverte på alle kanter. Jeg tror ikke det er mulig å "snakke fornuft" med han, verken for meg eller noen andre, dessverre...

Jeg tror kanskje jeg bare hadde unnskyldt meg...så kanskje han hadde skjerpet seg.. 😉
Som du sier så føler han seg nok litt tatt på senga...og vet ikke helt åssen han skal gripe det ann... Når du da ber om unnskyldning, så inviterer du han inn i "varmen" igjen.. Noen ganger er det ikke mer enn det som skal til..
Håper det order seg og at han ikke fortsetter å forskjellsbehandle..

Det hadde sittet svært langt inne hos meg... men jeg har vært i situasjoner hvor jeg har lett med lys og lykt etter ting jeg kunne si for å strekke ut en hånd... altså tatt litt av skylden i håp om å møtes på halvveien.

Å ta en prat synes jeg er på sin plass, men jeg har nok ikke akkurat bedt om tilgivelse, i og med at du faktisk mener det - men å godsnakke med noen i en slik situasjon har jeg nok kommet til å gjøre. Uvennskap og vannglass-stormer er ikke noe særlig det heller.

Eg hadde aldri bedt om unnskyldning i den situasjonen.

Jeg er sinnsykt sta av natur, så det faller seg ikke altfor lett å be om unnskyldning. Vel.....det gjelder faktisk mest når det er snakk om mannen min. Men jeg har lært meg en ting som jeg merker jeg har kommet langt ved å praktisere; "den kloke gir seg". Det virker!

Jeg hadde ikke bedt om unnskyldning, men jeg hadde nok invitert til en ny prat om saken. Nå kjenner jeg jo ikke din svigerfar, ergo vet jeg ikke om det vil ha noen hensikt eller ei i forhold til forskjellsbehandlingen. Men er det en mulighet til å få en dialog om det og kanskje få svigerfar til å oppføre seg annerledes fremover, ville jeg absolutt svelget egen stolthet og tatt kontakt. For ungenes skyld.

Ja, til min mann. Vi ender gjerne med å krype til korset og be om unnskyldning begge to, for husfredens skyld. Selv om vi egentlig vet at vi selv har rett, og ikke den andre.

Jeg tar ofte ting til meg som min skyld helt unødig. En overlevelsesteknikk som er fastkjørt fra barndommen. Jeg synes noen ganger det er bedre å bli ferdig med ting, enn å ha rett.