Hvor ofte kjeder du deg?

Jeg er veldig på linje med Bluen og Floksa her ser jeg.

Kjeder meg aldri og nyter hvert minutt jeg kan sitte uforstyrret å strikke/høre på lydbok/ligge på sofaen og se film/annet håndarbeid.

Aldri. Jeg har alltid noe å lese, strikke eller se på. Eller noe å vaske eller rydde. Eller noen å ringe til eller besøke når sånt er lov. Jeg har for lite tid, ikke for mye.

Veldig sjelden, jeg liker å ha det stille og rolig. Å være alene hjemme er helt topp.

Stompa skrev:

Langdryge, meningsløse møter. Ellers kan jeg ikke huske sist jeg kjedet meg.

Samme her. Møter der jeg må følge med, men ikke egentlig oppfatter innholdet som relevant, er derimot drepen.

Magica skrev:

Men hva mener dere med å kjede seg da?

For meg er det en helt spesifikk følelse, akkurat som å være sint eller glad. Jeg har ikke nødvendigvis den følelsen selv om jeg gjør kjedelige ting, så lenge jeg kan la tankene vandre fritt kan jeg underholde meg selv i timevis.

Veldig sjelden.

Men jeg husker fremdeles hvor utrolig kjedelig det kunne være å gå hjem fra barnehagen med små barn som skulle utforske alt mulig, balansere på alt mulig, ogsåvidere. Søtt selvsagt, men også veldig kjedelig. Og min aller beste samvittighet som mor er alle de gangene jeg likevel lot dem gjøre det, selv om jeg kjedet meg.

Sånne ting - å leke på lekeplasser eller gjete veldig små barn kjedet meg noe voldsomt. Det samme gjør de aller fleste møter.

Åh, jeg synes gåturene hjem fra barnehagen var helt magiske! Er faktisk lei meg for at lillesøster har fått barnehageplass tjue meter fra blokka vår.

Derimot synes jeg det å lese for ungene er nesten øverst på lista over kjedelige ting. Særlig Karsten og Petra. Jeg gjør det, fordi det "må" man jo, men jeg er litt flau over hvor mye jeg misliker det. Det er som et langdrygt, meningsløst møte.

Input skrev:

Åh, jeg synes gåturene hjem fra barnehagen var helt magiske! Er faktisk lei meg for at lillesøster har fått barnehageplass tjue meter fra blokka vår.

Derimot synes jeg det å lese for ungene er nesten øverst på lista over kjedelige ting. Særlig Karsten og Petra. Jeg gjør det, fordi det "må" man jo, men jeg er litt flau over hvor mye jeg misliker det. Det er som et langdrygt, meningsløst møte.

Haha, Input - jeg har alltid vært bastant på at jeg bare leser ting for barn som jeg selv synes er gøy. Der er jeg fortsatt nå som jeg er blitt mormor. I går leste jeg ""De tre bukkene bruse i badeland" for barnebarnet, og koste meg stort. "Hasta la vista, trollet" er en av replikkene der. Jeg lo høyt. Jeg gidder ikke lese ting som jeg synes er dumme eller kjedelige. :badmom:
Jeg har lest mye Roald Dahl for mine barn.

Men selv det som er morsomt å lese for meg selv, f.eks. Kurt-bøkene, synes jeg det er kjedelig å lese for ungen.
Jeg later som om jeg koser meg, men jeg gjør det ikke. Og er veldig, veldig glad for at mannen min liker det.

Input skrev:

Men selv det som er morsomt å lese for meg selv, f.eks. Kurt-bøkene, synes jeg det er kjedelig å lese for ungen.
Jeg later som om jeg koser meg, men jeg gjør det ikke. Og er veldig, veldig glad for at mannen min liker det.

Oki, skjønner. Jeg synes det er sykt gøy å lese morsomme bøker for barn. Så da er jeg nok mer som mannen din. Da pøbelprinsessen og jeg leste Kurt koker hodet, måtte hun avbryte lesingen min for å fortelle pappaen at jeg hadde litt syk sans for humor. OG da jeg leste "Bukkene B badeland for barnebarnet og lo av "Hasta la vista, trollet", adopterte hun replikken, og hun er bare skjønn når hun sier "Hasta va lista, trollet!"

Jeg synes det har vært gøy å lese for ungene når det jeg leser treffer dem. Vi har fått mange gode prater da og da jeg leste om Ludde for mellomste og han lo så fælt at han datt ut av senga, da kan man jo ikke annet enn å nyte.

Jeg kjedet meg aldri før, men etter et år med kronisk utmattelse gjør jeg ikke annet enn å kjede meg. Å ikke orke annet enn å ligge på sofaen når det er så utrolig mye jeg hat lyst til å gjøre er kjeeeedelig og ikke minst utrolig frustrerende.

Unicorn skrev:

Jeg kjedet meg aldri før, men etter et år med kronisk utmattelse gjør jeg ikke annet enn å kjede meg. Å ikke orke annet enn å ligge på sofaen når det er så utrolig mye jeg hat lyst til å gjøre er kjeeeedelig og ikke minst utrolig frustrerende.

Det kan jeg faktisk forstå. Hvis jeg ligger på sofaen og gjør "ingenting", så er det fordi det er det jeg vil gjøre. Hvis jeg ville gjort noe annet, så hadde jeg gjort det. (Akkurat nå er det riktignok veldig mange ting jeg har lyst til som jeg ikke får gjort på grunn av koronarestriksjoner, men det finnes fremdeles alternativer.) Når man ligger der fordi det er det eneste man kan, så er det mye verre.

Nenne skrev:

Jeg synes det har vært gøy å lese for ungene når det jeg leser treffer dem. Vi har fått mange gode prater da og da jeg leste om Ludde for mellomste og han lo så fælt at han datt ut av senga, da kan man jo ikke annet enn å nyte.

Åhh Ludde elsket begge mine også.
Mini lo så han prompet, noe som medførte enda mer latter.

Fløyel skrev:

Åhh Ludde elsket begge mine også.
Mini lo så han prompet, noe som medførte enda mer latter.

Ludde alle mine 3 har ledd hjertelig av den ene luddeboken vi hadde. Han puttet agurk i trompeten og poteter i lommene .

Når jeg ikke har valgt alenetid selv. Nå har jeg barnefri og kjæresten skulle komme i kveld og sove her. Og kommer ikke likevel. Da går jeg litt rundt meg selv.

Nå skulle jeg skrive at jeg omtrent aldri kjeder meg, men etter å ha lest de siste innleggene kom jeg på at jeg ofte kjeder meg i rollelek med ungen. Trikset er forsåvidt å gå veldig inn i opplegget, men det sitter langt inne.

Og uinteressante møter, selvsagt, for ikke å snakke om uinteressante, langvarige konferanser. Gjesp. Dessverre har jeg et ærlig kroppsspråk, så jeg må i tillegg ta meg enormt sammen for ikke å se ut som en fjortis på bakerste benk.

Da jeg prøvde å gå en tur i skogen uten noe på øret, fant jeg også ut at jeg kjedet meg så mye at jeg faktisk måtte snu etter 100 meter. Føttene veide to hundre kilo og jeg kjedet meg så intenst at jeg bare måtte innse at dette går ikke, og få med meg noen.

Men, det er altså veldig sjelden.

Ærlig kroppsspråk.