Dugnad og jobb - hvor mye kan man regne med at andre tar hensyn?

Jeg jobber som kjent som lege på et sykehus og har et lite kobbel med unger. Jeg er (heldigvis ) gift med en som ikke går vakter, ellers fatter jeg ikke hvordan vi skulle fått hverdagen til å gå opp. Men det finnes familier med to som har turnusjobber/vakt, det finnes aleneforeldre og folk med partneren på nordsjøen.

Når man er i en slik livssituasjon som er varig (jeg tenker altså ikke på sykdom som går over eller partner som er bortreist en kortere periode), hvor mye kan man regne med at kollegaene/de andre foreldrene i klassen tar på seg ekstra fordi man selv sliter med å få hverdagen til å gå opp? Ofte forventes det at "ikke barnevakt pga partner borte" er et gyldig argument for at andre må gjøre jobben om dette gjelder 1, 10 eller 365 dager i året. Jeg mener vel kanskje at det ikke burde være kollegaenes/de andre foreldrenes problem at man selv har valgt å organisere livet sitt slik at det er knapt med tid. Selvfølgelig strekker man seg for hverandre, men jeg finner det litt snodig at man tar det for gitt at familiesituasjonen skal tas hensyn til når dette gir merbelastning på alle de andre kollegaene. Og at man forventer at barna skal kunne være med på dugnadstunge aktiviteter selv om man selv har jobber som gjør at man ikke kan stille opp.

Hva mener dere?

Jeg mener at man bør ta en seriøs runde med seg selv på om det nå egentlig er så lurt å la de håpefulle være med på fotball, korps og ishockey hvis man ikke har dugnadskapasitet, at man ellers på de "obligatoriske" bør gjøre en innsats for å finne barnevakt hvis mulig, og at hvis man har gjort sitt, bør tenke at det da er greit. Plutselig en dag er det du som kan gjøre en innsats når andre ikke har kapasitet.

:overtidsjobbende alenemor:

Katta skrev:

Jeg mener vel kanskje at det ikke burde være kollegaenes/de andre foreldrenes problem at man selv har valgt å organisere livet sitt slik at det er knapt med tid.

Ble litt provosert her kjenner jeg. Jeg har ikke valgt det livet jeg lever for øyeblikket.
Og ja, det satt langt inne egentlig at eldste skulle begynne på fotball for jeg vet det er mye dugnad. Hvordan jeg skulle løst det forrige helg når det var cup hvis jeg hadde fått et dugnadsverv aner jeg ikke. Alene med to hvorav den som skulle spille kamp ikke slipper meg av synet.
Er det feil for meg da å melde han på? Jeg vil jo stille på det jeg kan for all del og forhåpentligvis stiller pappan, men likevel.

Jeg er litt ja og tja. Det er veldig mye aktiviteter som er avhengig av nettopp dugnadsarbeid og at alle bidrar, og jeg syns ikke det er riktig at noen få blir stående med hele greia fordi noen andre aldri har tid. På den andre siden så er det jo reelt at noen faktisk ikke har tid, og jeg vet ikke hvor riktig jeg syns det er at det skal gå ut over barna deres igjen.

Jeg har bare ett barn, og føler ofte at jeg får den "ja, du har jo bare ett barn, så du har jo tid". Men det er jo nettopp et valg det også.

Sånn generelt, så syns jeg nok det er fler som forventer at andre skal ta jobben, enn det er de som faktisk ikke har mulighet til å delta. Og da tar jeg høyde for alle som er alene/har dårlig råd/sosial angst og alt det andre som alltid blir trukket frem når vi diskuterer dette.

Jeg ser at i praksis så ender det som regel med at ikke bare de som virkelig ikke kan, men også de som igrunnen ikke gidder, faktisk overlater alt til de som gidder. Og sånn går alt sin gang slik det har gjort til alle tider.

Jeg hadde en periode ikke mulighet til å stille på dugnad fordi jeg var syk og i en krise. Jeg sa fra, og ble tatt hensyn til - alle andre der ute gjorde min del også. Nå som jeg er frisk og ikke i en krise så passer jeg på å rette opp balansen igjen. Det mener jeg at er rimelig.

Men når det er sagt så er det jo en grense da. Jeg har store problemer med en del av dugnadene jeg kalles inn på altså. Noen fordi jeg mener jeg allerede har betalt for å få jobben utført av andre. (Vedlikehold på kommunal eiendom feks.) Andre fordi jeg mener at den jeg egentlig hjelper ikke er idrettslaget, men heller den lokale kjøpmannen - som jeg ikke har fnugg av interesse å spandere en fridag på.

Jeg tar hensyn. Da mellomste ville begynne i korps tok jeg en sjekk av dugnadsbelastningen og sa nei. Fritidsaktiviteter velges omhyggelig ut fra ressurskrav, både i forhold til foreldrebidrag og kjøring. Det er jeg nødt til.

Man kan si at jeg ikke har valgt situasjonen selv, men de som påføres ekstraarbeid ved at jeg melder barna mine inn i korps uten å stille opp med tilsvarende arbeid selv har ihvertfall ikke valgt det.

Når det er umulig å være med på dugnad spør jeg om jeg kan bidra med noe som kan gjøres hjemmefra. Jeg har laget naturstioppgaver og bakt veldig mange kaker.

star skrev:

Ble litt provosert her kjenner jeg. Jeg har ikke valgt det livet jeg lever for øyeblikket.
Og ja, det satt langt inne egentlig at eldste skulle begynne på fotball for jeg vet det er mye dugnad. Hvordan jeg skulle løst det forrige helg når det var cup hvis jeg hadde fått et dugnadsverv aner jeg ikke. Alene med to hvorav den som skulle spille kamp ikke slipper meg av synet.
Er det feil for meg da å melde han på? Jeg vil jo stille på det jeg kan for all del og forhåpentligvis stiller pappan, men likevel.

Jeg tenker at det alltid må være mulighet for å ikke kunne endel ganger. Men jeg mener at hvis man aldri kan stille, kan man heller ikke være med. Med mindre man har fått avklart at dette er greit på forhånd, og det kan det jo godt hende man får. På samme måte som man ikke kan regne med at man ikke kan melde seg på dyre aktiviteter når man ikke har penger, kan man ikke melde seg på tidkrevende aktiviteter når man ikke har tid.

Dog har sånne dugnadsdrevne barneopplegg en vei å gå når det gjelder dialog med foreldrene. Mye hadde vært meget lettere hvis det ikke var kort varsel og dårlig timing i samme grad som idag. Jeg er jo også i en situasjon hvor dugnad på helg er komplett umulig enkelte ganger, og hvis jeg da får beskjed om at vi må stille på aktivitet som ikke lar seg gjøre med barn på slep ei helg, er dette faktisk ikke mulig. Jeg var mange ganger irritert på idrettslaget som hadde kort varsel som hovedregel. Så jeg er i grunnen happy med at ingen av mine unger nå er med på noe som krever dugnad.

Ofte er jo dugnadskrevende aktiviteter lagt opp slik for at det skal samles inn penger sånn at det ikke skal koste så mye penger å være med. Dersom det skal legges opp såpass tilpasset til de som ikke har god råd, så mener jeg faktisk at det bør være et alternativ å betale mer og slippe dugnader også.

Jeg jobber ikke skift, men har pendlermann så jeg er mye alene med ungene. Eldste ymtet frempå om korps, men det ble ikke aktuellt. Ellers tar jeg med ungene - yngste blir 5 i høst, så nå går det an, hvis jeg må. Foreldremøter og sånt har jeg barnevakt til.

Jeg baker gjerne en ekstra kake hvis noen ikke har mulighet til det. Jeg velger bevisst fritidsaktiviteter med lite dugnad, men jeg syns man må ha forståelse for at ting kan endre seg, og da må man stille opp der man kan. Jeg syns for eksempel ikke et barn skal måtte slutte i korps fordi en av foreldrene flytter til en annen kant av landet og den andre tilfeldigvis jobber skift. I sånne tilfeller syns jeg alle som har overskudd skal ta hensyn og hjelpe de som har det vanskelig.

Jeg er også tilhenger av å ta hensyn til folk som har det ekstra vanskelig en periode. Men det er det med å legge opp livet sitt slik at det ikke går opp og så regne med at andre strekker seg enda litt til for å dekke over. Det gjelder på jobb også. Hvis man har en jobb med kvelder og helger, og forventer (ikke spør, men forventer) at kollegaene skal dekke opp fordi det ikke går opp på hjemmebane. Det synes ikke jeg blir helt riktig hvis det medfører stor medbelastning på kollegaene.

På jobb vil jeg faktisk være langt mer tilbøyelig til å nekte sånt kjenner jeg. Jeg er litt sær på det der.

Det er jo litt det samme med yrket ditt, det Katta, ikke sant? Har man en privatsituasjon som gjør at man ikke kan gå vakter så velger man en annen spesialitet eller stilling - man tar ikke jobben og går etterpå til sjef og kollegaer og forklarer at det går ikke for akkurat deg.

Mine unger har heller ikke fått gå i korps; alt for mye ekstraarbeid utenom som ville krevd barnevakt. Nå er eldstemann stor nok til å ha oppsyn i heimen noen timer om vi er i nærheten så nå kunne det gått hvis de hadde villet.

Jeg er alene med barna, og tenker selvsagt at barna skal få være med på fritidsaktiviteter på lik linje med de andre. Så satser jeg på at dersom det dukker opp en dugnad(som det jo helt sikkert gjør) så prøver jeg å finne barnevakt, evt ta barna med dersom det er en dugnad de kan være med på.
Jeg har lite lyst til å være den som aldri stiller opp, så det skal jeg prøve å unngå.

Jeg vet ikke helt? Vi har lagt opp aktiviteter til ungene slik at det "passer" for oss, men samtidig: Vi har lette barn (de har flere interesser og er greie å styre), de er jenter (jeg har inntrykk av at det er lettere for jenter å velge aktiviteter. For gutter synes jeg at det å velge vekk fotball sitter langt inne, men det kan være en misforståelse) og vi har greit med både tid og penger. Vi har selvfølgelig ikek all verden med tid, men vi har ikke turnus og mulighet til selv å planlegge overtid. Og nogenlunde greit med penger - klart man skulle alltid hatt mer.

Men hvis jeg hadde vært alenemor (etter dødsfall, jeg liker litt ekstreme caser), med fem barn, dårlig råd og jobb som innebar mye "rare" arbeidstider (det holder å jobbe i butikk for å ha det ...) og lite slekt. Skulle da ikke mine barn få gå å på fotball som "alle andre"? Jeg synes det blir litt vel tøfft.

him - vi har sånne unger rundt oss de fleste. Og de går på fotballen, de sendes ikke regning for klubbmedlemsskap eller så gjør man ikke noe ut av det om den ikke betales. De settes ikke opp på dugnader og man bare stille og rolig sørger for at ungen har det fint, og at det alltid er en eller annen som passer på å tilby transport.

smilefjes skrev:

him - vi har sånne unger rundt oss de fleste.

Er det ikke sånne unger som det var meningen å diskutere? Er litt usikker på om jeg har misset litt av settingen?

him skrev:

Er det ikke sånne unger som det var meningen å diskutere? Er litt usikker på om jeg har misset litt av settingen?

Jeg tror det var de vi ikke skulle diskutere - at vi skulle diskutere de som rett og slett har lagt opp livet sitt sånn at de aldri kan bidra til noe, men som kunne (ihvertfall teoretisk) valgt annerledes.

Jeg synes aleneforeldre med dårlig økonomi og fem unger blir en helt egen ekstremkategori. Unger som har det vanskelig håper jeg vi alle ønsker å stille opp for så godt det lar seg gjøre.

Katta; da jeg leste den første setningen din, leste jeg: Jeg jobber som en kjent lege på et sykehus, og i et tiendedels sekund tenkte jeg; skryt litt mindre, da...
:har tydeligvis sett for mye på Greys:
Dugnad gidder jeg ikke diskutere så mye nå, men kanskje en annen dag. :stikker:

Katta skrev:

Jeg synes aleneforeldre med dårlig økonomi og fem unger blir en helt egen ekstremkategori. Unger som har det vanskelig håper jeg vi alle ønsker å stille opp for så godt det lar seg gjøre.

Jepp. Det er sjelden noen gnåler over at en forelder som nesten drukner ikke stiller på dugnad.

Men når jeg står og jobber såpass gravid som jeg er mens voksne menn (som også har blitt bedt om å delta på dugnaden) sitter ved siden av og ser på - da blir jeg ikke så skrekkelig imponert. Ikke at jeg skal slippe altså - men det ble litt drøyt.