Når noen du kjenner mister en av sine aller nærmeste ...

Jeg vil veldig gjerne ta kontakt og være en god venn, men ofte tør jeg ikke. Er redd for å gjøre noe feil eller virke invaderende. Så jeg er dessverre ingen påle for vennene mine i slike situasjoner. Skulle gjerne ha vært det, og prøver å bli et bedre menneske på dette området.

Jeg tar kontakt og viser at jeg bryr meg, men jeg lar det være litt opp til vedkommende hvor mye han/hun vil snakke om dette.

Jeg opplevde en gang at broren til ei jeg jobba med tok livet av seg(han hadde også vært vikar hos oss) Kollegaen min ringte jobb dagen etter at det hadde skjedd og tilfeldigvis var det jeg som tok telefonen. Det jeg sa til henne var at jeg rett og slett ikke visste hva jeg skulle si, men at jeg selvsagt tenkte på henne og familien, og at hun måtte si i fra om det var noe jeg/jobben kunne gjøre for dem. I ettertid har hun sagt at hun var veldig glad for at jeg sa det fordi det viktigste for henne var å vite at vi tenkte på henne.

Tar kontakt, for ikke så lenge siden mistet en kamerat moren sin, da sendte vi blomster m/kort og deltok i begravelsen.

Min første reaksjon hadde nok vært å sende blomster, for så å ta kontakt med noen som står de pårørende nær for å høre litt hvordan de har det. Jeg hadde nok ikke tørt å ta direkte kontakt, men nå har jeg fått en tankevekker.

Jeg vet av erfaring hvor godt det gjør at folk våger å ta kontakt og spørre hvordan det går, om det er noe de kan gjøre etc.
Derfor forsøker jeg så godt jeg kan å være like raus selv. Kjenner jeg vedkommende godt, tar jeg kontakt direkte. Er det en mer fjern bekjent, sender jeg blomster.

Jeg forsøker også så godt jeg kan å stille opp i begravelser, dersom det er en "åpen" begravelse, fordi jeg personlig syns det var så godt å se mange mennesker i begravelsen til min mor. Det ble en så verdig avskjed. Da vi mistet jentungen holdt vi en "lukket" begravelse, bare for nærmeste familie. Det gjorde likevel godt at venner, kolleger og naboer kom med blomster og stilte opp for oss i den tiden.

En veldig god venninne mistet moren sin for 3 mnd siden. Jeg har vært der hele tiden for henne, og latt henne få vite at jeg er her, til enhver tid uansett...Men nå er dette en veldig god venninne, så det blir ikke det samme vil jeg tro. Men jeg er uansett ikke typen til å trekke meg unna, å skyve ting bort. Det skal så lite til for å hjelpe litt til i en vanskelig periode av livet...