Jeg er så utrolig flink! :D

Hvor ofte forteller du deg selv at du virkelig er dyktig eller flink? Hvor ofte tør du å si til andre at "jo, jeg er virkelig dyktig på dette feltet", eller "jo, på dette prosjektet gjorde jeg en kjempebra jobb!"?

For noen år siden slo det meg at jeg stadig vekk aksepterte tankene i hodet mitt de gangene jeg hadde mislyktes med noe, ikke fikk ting helt til osv. Tankene som sa at jeg ikke var flink nok, dyktig nok, erfaren nok. Og ovenfor andre hadde jeg ingen problemer med å innrømme at "jo, jeg kunne kanskje gjort det litt annerledes her", eller "nei, dette prosjektet lyktes jeg vel ikke helt med..."

Samtidig fikk jeg med sjelden og aldri til å si, ikke engang til meg selv, at "jo, jeg er kjempeflink", eller "dette var kjempevanskelig, og jeg fikset det". Og når jeg fikk ros og positive tilbakemeldinger var det litt for enkelt å slå det bort med en kommentar om at det var da ingenting, eller dette prosjektet ble enklere enn forventet osv...

Vel, da bestemte jeg meg for at det skulle det være slutt på! Ikke slik at jeg løper rundt i gangene på jobb og roper om hvor dyktig og flink jeg er, men jeg har lært meg å tørre å si at "jo, jeg er dyktig. Jeg er flink i jobben min, jeg har mange sterke sider, og jeg takler utfordringer på en god måte!". Jeg har arbeidskollegaer som er fantastiske i så måte, som heller ikke selv er redd for å tenke om seg selv at de faktisk er flinke, og som tar det med et smil dersom jeg gledestrålende kommer inn på pauserommet, strekker armene i været og utbryter "æ e så flink!!!" 😀 Heldigvis, får man si. Og de vet at de kan gjøre det selv også, ingen tenker skrytepave av den grunn...Og vi kan være stolte over gode resultater, uten at det er ansett som en dårlig ting.

Men fremdeles har jeg venninner som aldri ville gjort noe lignende, og som hele tiden sier at man skal være forsiktig med å fortelle at man er flink, for det kan føre til at andre ser negativt på en...

Hvorfor er mange så redd for å vedkjenne seg sin egen dyktighet, sine sterke sider? Tør du å stå for at du er god til noe, uten å være redd for å bli ansett som en "skrytepave"?

🙂

Jeg er en sånn som bare føyser vekk skryt fra andre.

Nå skal jeg skryte av meg selv. Jeg har gått fra 2 i matte til 5/6. Er godt fornøyd med meg selv. For ikke å snakke om alle 5+ jeg har fått på skrivingen min i år.

Jeg er blitt ganske flink til å fortelle hva jeg er bra på.

Jeg kan dessuten nevne at jeg har laget hjemmelagede invitasjoner til Snuppas bursdag i Photoshop, og de ble ganske så fine. Og personlige, som hun likte - det er det viktigste, så klart.

Jeg også bare føyser bort skryt, dog er jeg bittelittegranne flinkere en før til ikke å føyse så veldig hardt.
Å skryte av meg selv er jeg hvertfall ikke flink til

Med årene har jeg lært å si "tusen takk, det var hyggelig sagt", eller noe i den duren, hvis noen skryter av meg. Ellers skryter jeg av meg selv inni meg, går ikke rundt og forteller til andre hva jeg synes Men, tenker gjerne "dette fikset du bra, Isbjørn" og klapper meg selv på skulderen.

Jeg er ganske god på å ta i mot det som kommer av skryt. Nikker og smiler og sier takk, og tenker på det ei stund etterpå.

Burde sikkert vært flinkere til å ta det fram i tunge stunder, det er jo da det trengs et lager av ros og positive opplevelser som man kan tære på.

Når jeg er fornøyd med meg selv, skryter jeg gjerne av det. Men gjemmer det bak en litt barnslig tøysete måte å gjøre det på. Viser gjerne for resten av verden hva jeg strever med og når jeg klarer det. Men helst på enkle litt overflatiske ting da.

Men det er sjelden jeg sier til meg selv: Nå var jeg UTROLIG flink. Den sitter litt inne.