Ditt Jahn Teigen-moment

En stor kunstner har gått bort. Jeg gjetter at de fleste her inne har hatt musikkens hans med seg gjennom livet og nå ønsker jeg meg mange fine Teigen-historier.

Han minnet meg alltid om faren min, de var fra samme by. Pappa pleide å dra en "Teigen-sviske" for å erte oss barna og koste seg stort med det beklemte publikummet. Da pappa døde for 19 år siden, ble låtene viktige minne-knagger og det er de fortsatt.

Det første minnet jeg kan huske er fra 80-tallet en gang. Friendly var nok ikke nyutgitt, dette må ha vært senere, men jeg husker vi satt og spolte tilbake og tilbake på kassetten for å høre denne om og om igjen, den var liksom definisjonen på kjærlighet var nok opplevelsen vi hadde.

Første konserten jeg husker at jeg har vært på var en konsert med Jahn Teigen og Anita Skorgan. Husker jeg satt på skuldrene til min far og sang med av full hals på Do-re-mi.

Definitivt live utekonsert med Jahn på Presthaugen i Lom, i forbindelse med "Stafetten for alle" (sier kanskje ikke så mange andre enn Lhi-My så veldig mye), vi hadde klart å snike oss inn ved å klatre over gjerdet, og hadde drukket oss opp på hjemmebrent som min bestevenninne hadde stjålet hjemmefra. Oh the memories!

Bestevenninna mi på barneskolen som hørte sangene hans om igjen og om igjen på kassett i en rød kassettspiller. Spille. Spole. Spille. Fixe båndsalat. Spille. Spole. De fleste kjærlighetssangene hans minner meg om gutter hun var forelska i.

Adieu ble sunget under begravelsen til pappa. Så når jeg så Sara sang den i går strigråt jeg. Jeg kan ikke høre på den sangen uten at tårene triller.

Når jeg syntes jeg har fått mye "dritt" setter jeg stereoen i bilen på full guffe med Optimist og synger med for full hals. Det hjelper!

Jeg husker vi fikk kort med bilde etter bryllupet til Jahn og Anita, jeg vet faktisk ikke hvorfor, mamma har det enda, så det må jeg huske å spørre om. Det hang en stund på kjøleskapsdøren vår sammen med mye annet. For meg var de 2 vanlige folk, pappa kjente mange. Jeg husker bare at jeg syntes Anita var så innmari pen og at Jahn så gammel ut.. Og de kortene vi hadde fra før så stod brudeparet pent stilt opp. Disse to hadde noe helt annet.

"Min første kjærlighet" var sangen til min første skikkelige kjæreste og meg. Herregud,så mye klining det var til den sangen.

Så morsomt, jeg har tenkt på å starte en liknende tråd!

Jahn Teigen minner meg om barndommen, kanskje særlig perioden da jeg var 8-9 år og veldig aktiv med mitt lille, oransje miniorgel. Jeg elsket sangen «Adieu» og gikk ikke av veien for å opptre med den foran hele nabolaget på sanktshansfesten i gata - med sang og nevnte instrument. Ei venninne var med, og det ergret unge perfeksjonist Blu at hun uttalte tittelen «hadjø». Også Do-re-mi opptrådte vi med. Det er gode minner, og bittelitt såre fordi de er fra perioden da jeg hadde selvtillit til ufortrødent å opptre med ymse instrumenter og være synlig. Det skulle forandre seg.

«Sala Palmer» husker jeg veldig godt fra tidligere barndom, og så oppdaget jeg først som student at Teigen også hadde vært en respektert prog-rocker. Det er en artist som liksom alltid har vært der i bakgrunnen og er en del av soundtracket til våre liv - selv om jeg vel ikke har vært noen stor fan etter 10-årsalderen.

Fløyel skrev:

Adieu ble sunget under begravelsen til pappa. Så når jeg så Sara sang den i går strigråt jeg. Jeg kan ikke høre på den sangen uten at tårene triller.

Det var en veldig rørende fremførelse. For en stemme hun har - det er jo en del å slekte på der.

Sala Palmer, ja! På Jahn Teigen-tribute her i byen i fjor/forfjor var vi en gjeng som sausa oss langt ned i et stygt antall flasker med bobler og stemningen var så i taket at jeg, som har fritatt meg selv for dans livet, på et tidspunkt sto foran scena og sang og danset (!) til nettopp Sala Palmer.

Mine moments er med Jahn Teigen i Prima Vera. Jeg var utrolig fascinert av hvor gale de var.

'Min første kjærlighet' er nydelig, men enda finere synes jeg 'Det vakreste som fins' er.

Jeg kommer heller aldri til å glemme filmopplevelsen med Prima Veras 'Sagaen om Olav den hellige'. Den var stor.

Slottsfjellet i Tønsberg en sommerkveld i 1990 og Jahn Teigen som the executioner i Which Witch. Det var faktisk en av mine første store musikkopplevelser.

Mine første Jahn Teigen-minner er fra den perioden man fikk seg CD-spiller i stedet for kassett-spiller. Jeg kjøpte CD-er på postordre, og i første bestilling skulle jeg kjøpe 4 stk. Jeg hadde jo ikke peiling på musikk, så det ble Mariah Carey og Whitney Houston som jeg hadde hørt om, en eller annen samle-cd (MrMusic eller lignende), og helt tilfeldig en Prima Vera-cd bare fordi coveret så gøy ut. Og da hadde jeg jo bare disse 4 cd-ene en god stund, da. Jeg var ikke nok bevandret i musikk-verdenen til at jeg hadde hørt originalene til endel av parodiene, så jeg har mang en gang blitt forundret senere i livet når jeg har hørt originalene.

Noen av de største hitene alltid har fulgt meg og betydd mye, så jeg husker for mange situasjoner og klarer ikke å velge. Optimist, min første kjærlighet og det vakreste som finnes. Det er sanger jeg har som førstevalg når/hvis jeg synger karaoke, og absolutt ikke klarer å la være å synge med på når de kommer på radioen. Hvis jeg får styre musikk på fest velger jeg alltid å sette på optimist, til gubbens store fortvilelse.

Hadde min egen lille minnestund her hjemme i går, da kikket jeg på mange av klippene fra begravelsen, kikket på bilder og snørret og gråt. Skulle gjerne fulgt hele begravelsen på tv, men var på jobb.

Nextlife skrev:

Mine moments er med Jahn Teigen i Prima Vera. Jeg var utrolig fascinert av hvor gale de var.

Prima Vera hadde jeg nesten glemt i denne sammenhengen. Husker vi hadde en dobbel samlekassett med dem i bilen, kjæresten og jeg, tidlig på 90-tallet. Det var en periode da det ble utgitt veldig mange slike kassetter: Gasolin, The Doors, ABBA, Rolling Stones - og Prima Vera. Vi elsket den absurditeten. «Jau då, eg kan tråle. Eg kan tråle dagen lang» og «Det er en fin dag».

«Jau då, er er fiskar, men eg dansar disco og vil gjerne inn.»

vi satt i Trysilfjellet i påsken i en "grufse" og spilte "Svenskefaen" for full guffe for svenskene som kjørte på ski forbi med blågule bobledresser. Sånn ca slutten av 1970-tallet.

Prima Vera, ja! Første jeg tenker på da er "her kommer jeg og jeg er den sinte Festuuus", med Tom Mathisen på vokal.
Svenskefaen var selvsagt allsang, og særlig hvis man var og kjørte i Sverige. Med åpne vinduer.

Pappalille skrev:

Slottsfjellet i Tønsberg en sommerkveld i 1990 og Jahn Teigen som the executioner i Which Witch. Det var faktisk en av mine første store musikkopplevelser.

Åja! Hadde den bare på cd, og spilte høyt(!) hver gang mann og barn var ute av huset. 😛

Pappalille skrev:

Slottsfjellet i Tønsberg en sommerkveld i 1990 og Jahn Teigen som the executioner i Which Witch. Det var faktisk en av mine første store musikkopplevelser.

Der sang jeg i koret (og flere andre steder) Så det er mine minner fra Jahn Teigen.