Jeg har to hanner og en hunn. En hann og en hunn er kastrert/sterilisert. Den andre hannen er bare 13 uker og har nettopp kommet i hus, men den skal under kniven før den fyller 6 mnd.
Jeg har hatt 10-12 katter før også. Jeg har absolutt best erfaring med tidlig kastrerte hanner. Hunner blir gjerne litt småsære også når de er tidlig steriliserte (mange veterinærer vil heller ikke sterilisere før ett års alder). Hunnen vi har nå, streifer veldig og kan fint være borte en uke av gangen. Hun kommer hjem, sover et døgn, spiser noe voldsomt og drar av sted igjen. Ikke er hun glad i kos heller. Dette er selvsagt personlighetsavhengig, men jeg synes å ha sett disse trekkene oftere hos hunner enn hos hanner. Her i huset er forøvrig hunnkatten størst.
Min voksne kastrerte hann er en koseklump uten sidestykke. Han går knapt utenfor hagegjerdet, er en suverent god jeger og elsker barna i huset. Han vet merkelig nok alltid når det er tid for lørdagsgodt og sitter da pent ved siden av ungene og venter på sine tilmålte chips eller ostepop! Det aller aller beste han vet er nemlig ostepop og pils! Han blir helt salig når han får lov til å slikke tuten på en tom ølflaske eller på en åpnet ølkork!

Han brakk forresten foten sin i vår, og i følge dyrlegen var dette den eneste katten han hadde sett som lot veterinærene få skifte gipsbandasje uten å bli dopet først. Han satt rolig på fanget mitt og lot de holde på (det var etter at bruddet var såpass grodd at det var tilnærmet smertefritt).
Den nye kattungen ser forøvrig ut til å bli samme koseklump og han skal definitivt kastreres såpass tidlig at han ikke rekker å utvikle hannkattatferd han også, dvs rundt 5-6 mnd alder.