Folk som opptar seter med bagasjen sin på smekkfulle tog og barn som tar bomba i offentlige boblebad (der jeg sitter) er blant tingene jeg gidder å ta. Et velplassert "Unnskyld meg, men hva gjorde/sa/mente du nå?" pleier også å gjøre susen. Jeg sier alltid fra veldig blidt, ellers er prisen for å si fra for høy for meg.
(Jeg har også ved noen anledninger blitt så RystetTM at hele kroppsspråket har sagt hva jeg mener om ulike ting, men det tilhører heldigvis sjeldenhetene. Sist det skjedde var da noen brukte tid på et FAU-møte til å diskutere om vi skulle melde skolen på Åndenes makt fordi det spøkte der. Jeg sa ingenting, men antakelig sa fjeset mitt
, for det ble kommentert av noen andre, slik at samtalen ble parkert. 
)
Han er den siste jeg kan forestille meg bli med på noe sånt. 
Heldigvis skjedde det lenge etter at han sluttet.
Da hadde nok jeg sett rimelig himmelfallen ut også.
"Karen" er vel mer den som gir voksenkjeft og ber om å få snakke med sjefen, hvis jeg har forstått det rett (i tillegg til at den amerikanskje varianten gjerne også er av typen "jeg er ikke rasist, men ...", som kanskje ikke passer helt med stereotypen her). Men henger meg ikke opp i det, og leser heller innholdet i HI. Der oppfordres det jo eksplisitt til å si fra med et smil, i stedet for å snipe, så da tok jeg det med "Karen" med en klype salt og velvilje, og tenkte at det var mer flåsete og ikke så høytidelig ment.