Har du blitt hersket med/trakassert på grunnlag av kjønn, i arbeidslivet?

Nei, det tror jeg ikke.

Jeg svarte "før, men ikke nå". "Før" er da jeg jobbet på anlegg. Nå jobber jeg i akademia og opplever ikke noen forskjellsbehandling fordi jeg er kvinne.

Jeg søkte på en deltidsjobb på en bensinstasjon en gang, hvor når jeg ringte for å spørre hvordan ting lå an, fikk beskjed om at jeg ikke kom med i betraktning fordi jeg var kvinne med små barn.

Om det jeg har opplevd er "hersking" eller trakassering" er jeg ikke sikker på, men jeg har mange episoder der jeg mener at kjønn har noe med saken å gjøre.

I min forrige jobb, der jeg jobbet med menn som var 50+, var jeg den som alltid ble bedt om å hente kaffe (til opplysning: jeg drikker ikke en gang kaffe selv...), "kan du gå å ta en kopi av denne", og andre "sekretæroppgaver" som jeg ikke så noen logisk grunn til at jeg skulle utføre. (Jeg hadde da en rådgiverstilling, og var stillingsmessig på linje med de jeg jobbet med.) Til å begynne med var jeg usikker i jobben og ble så paff at jeg hentet kaffe og kopierte i vei, men så bestemte jeg meg for å sette ned foten. "Det klarer du sikkert selv," svarte jeg med hyggelig stemme. Og da stoppet det etter hvert. Jeg så aldri unge menn med tilsvarende stillinger som meg oppleve noe liknende.

Jeg har dessuten kommet tilbake fra fødselspermisjon og fått nye oppgaver som ikke står i forhold til oppgavene jeg hadde før permisjonen og som ikke er en naturlig del av stillingen min.

Mannen min har også opplevd denne "kjønnsdiskrimineringen". Med begge barna våre har han tatt ut ca 14 uker perm, og selv om dette er en lovfestet rett, har han fått merke på sin jobb (lite firma, privat næringsliv) at det er upopulært.

En sak litt på siden:
Når det gjelder opplevelser utenfor arbeidslivet, synes jeg menn og kvinner er omtrent like når det gjelder kommentarer, både når det gjelder å gi og få. Svogeren min, som tar sin del av oppgavene i hjemmet, får høre at han er "flink til å hjelpe til på kjøkkenet". Både han og søsteren min reiser litt i jobbene sine. Hvis søsteren min er borte, blir han invitert på middag til foreldrene mine og tilbudt hjelp til barnepass (han er jo alene med barna, stakkar), men slike tilbud får aldri søsteren min. Mine gamle tanter er opprørt over at jeg ikke har middagen klar til min kjære når han kommer hjem fra jobb, ja at han til og med må lage middagen av og til (nå jobber vi begge to). Hvis jeg tar i en øks (har hogget ved siden jeg var liten), kommer svigerfar løpende og tar den ut av hånda mi så jeg ikke ødelegger meg... Jordmor var så negativ til hvordan jeg og mannen skulle fordele permisjonen med førstemann ("har dere tenkt på ammingen da?!") at vi byttet jordmor. Vi har gått sammen på alle kontroller hos jordmor og på helsestasjon, og det er mange på min alder, både menn og kvinner, som ler litt av mannen min for det.

Jeg har tusen sånne små eksempler på hvordan vi i hverdagen møter motstand når vi prøver å ikke tenke kjønn (men logikk?) når vi fordeler oppgaver i heimen. Og her finnes det ikke noe lovverk eller klageinstans.

At noen her på FP ikke opplever slik enten på jobb eller privat, forundrer meg. For å si det mildt...

Nei, men det er ikke fritt for at folk har forsøkt.

På min nåværende arbeidsplass - aldri.

Men jeg har opplevd å ikke få en stilling fordi jeg var ung, gift og ikke hadde barn. Jeg vet at det er årsaken fordi jeg valgte å ikke føre opp sivilstatus på CVen, kom på intervjuet og ble vist rundt og introdusert som den nye kollegaen. På slutten av intervjuet sa intervjueren at han antok at jeg var singel siden jeg ikke hadde oppgitt noe på CVen. Jeg svarte at det var jeg ikke, jeg var gift, men hadde valgt å ikke si noe om det da jeg ikke anså det som relevant siden jeg var nyutdannet og skulle satse på karriære fremfor familie de nærmeste årene (noe som var helt sant, og dette var dessuten ikke en stilling man har muligheten til å være i mer enn to år). Jeg ble da skjelt ut for å ha vært uærlig og å ha ført ham bak lyset. Jeg ble så paff og satt ut av hele situasjonen at jeg ble helt stum. Det jeg selvfølgelig burde ha svart var at han nettopp hadde vist at mine fordommer mot middelaldrene menn stemte, at han trakk konklusjoner på feil grunnlag og at det derfor var helt riktig av meg å ikke skrive dette på CVen. Deretter burde jeg ha forfulgt saken. Det gjorde jeg dessverre ikke (men jeg hadde jammen ikke takket ja hvis han plutselig hadde ombestemt seg og tilbudt meg jobben likevel). I ettertid har jeg sjekket og det viser seg at det er mange i min situasjon som unnlater å oppføre sivilstatus i samme situasjon som den jeg var i, da det er veldig mange (middelaldrende) menn på mitt felt som umiddelbart trekker konklusjonen gift jente = snart barn og evig lang fødselspermisjon. (Heldigvis gjelder ikke det alle).

Embs skrev:

At noen her på FP ikke opplever slik enten på jobb eller privat, forundrer meg. For å si det mildt...

Jeg regner med at det har litt med hvilken yrkesbakgrunn man har og litt med hvor "flink" man er til å gjennomskue forskjellsbehandling og hersketeknikker for hva det er, og dessuten hvor dyktig man er til å hev(d)e seg over dem. Det er jo ikke så merkelig om en (kvinnelig) førskolepedagog aldri har opplevd å få sin kompetanse trukket i tvil på bakgrunn av kjønn, for eksempel.

Og det er jo ikke nødvendigvis så lett å kjenne igjen hersketeknikkene som medførte at dine forslag ble ignorert i et møte, eller at du fikk jobben med å ordne kaffe før møtet igjen. Kanskje var ikke forslagene dine gode nok? Og det er selvsagt hyggelig at de andre legger merke til at du aldri glemmer å ordne kaffe og gjøre det hyggelig på møterommet. Og grunnen til at du ikke fikk like høyt lønnsopprykk var vel at de andre oppnådde bedre resultater enn deg, for hadde dine resultater vær like gode, hadde du selvsagt blitt tilbudt den samme lønnen du også.

Også er det ikke helt stuerent blant karrierekvinner å innrømme at man blir eller har blitt utsatt for hersketeknikker eller forskjellsbehandling. For de dyktige kvinnene, de vellykkede og høyt ansette kvinnene, de blir selvsagt ikke det. Min erfaring er at en del yrkeskvinner gjerne innrømmer at forskjellsbehandling finnes, men at de selvsagt ikke blir utsatt for dem. Jeg mener ikke at alle kvinner blir utsatt for forskjellsbehandling og at alle som sier noe annet lyver, for all del, men min oppfatning er at det finnes holdninger som tilsier at hvis du opplever trakassering og hersketeknikker, så er det (litt) din egen skyld. Hadde du vært flinkere/tøffere/mer rappkjeftet, så hadde du sluppet dem.

Teofelia skrev:

Jeg mener ikke at alle kvinner blir utsatt for forskjellsbehandling og at alle som sier noe annet lyver, for all del, men min oppfatning er at det finnes holdninger som tilsier at hvis du opplever trakassering og hersketeknikker, så er det (litt) din egen skyld. Hadde du vært flinkere/tøffere/mer rappkjeftet, så hadde du sluppet dem.

Jeg dilter etter Teofelia i dag. Det du sier har jeg også opplevd.

Og nå må ingen oppfatte det sånn at jeg mener at om man ikke har opplevd trakassering så mener jeg at man er for dum til å oppdage det.

Men: det kreves faktisk en form for tøffhet det også, å tørre å innrømme ovenfor seg selv og omgivelsene at man blir behandlet dårligere enn sine kollegaer.

Ikke pga kjønn, men pga en usedvanlig herskesyk sjef.
Men hun fant fort ut hvem hun kunne tøffe seg på og ikke. :tøffing:

Esme skrev:

Men: det kreves faktisk en form for tøffhet det også, å tørre å innrømme ovenfor seg selv og omgivelsene at man blir behandlet dårligere enn sine kollegaer.

Ja, det tror jeg er et viktig poeng!

Et annet selvopplevd eksempel som jeg ble minnet om da jeg leste Teofelias innlegg: Jeg har opplevd noen ganger at jeg har sagt noe i et møte som har blitt mer eller mindre ignorert, for så å oppleve at det blir gjentatt av en mann litt senere og rost som et godt innspill/forslag. Hersketeknikk? Dårlig muntlig formuleringsevne? Tja...

"Ikke nevneverdig"

Det eneste jeg har fått høre, var "hva skal jeg gjøre på kontoret uten deg? Jaja, det er straffen jeg må ta når jeg ansetter kvinner i fruktbar alder".

Esme skrev:

Å være i min spesialitet er som å leve på 60-tallet.

Husker kirurgen i turnus, der var det helt fryktelig. Jeg personlig ble ikke "rammet", men holdningene der var jo helt sinnsyke.

Og hvis noen klaget, så var det rå latter og den vante "Stakkars pyser, det var n ganger verre da VI var i turnus... bla bla bla..."

Husker noen av ortopedene laget "Eeehøøøy!"-lyder hver gang de så på lungerøntgen der det var obvious at den kvinnelige pasienen hadde relativt store silikoninnlegg i puppene. For eksempel.

Miss Norway skrev:

Husker kirurgen i turnus, der var det helt fryktelig. Jeg personlig ble ikke "rammet", men holdningene der var jo helt sinnsyke.

Og hvis noen klaget, så var det rå latter og den vante "Stakkars pyser, det var n ganger verre da VI var i turnus... bla bla bla..."

Husker noen av ortopedene laget "Eeehøøøy!"-lyder hver gang de så på lungerøntgen der det var obvious at den kvinnelige pasienen hadde relativt store silikoninnlegg i puppene. For eksempel.

Jepp, miljøet er så barnslig at mannen min blir helt himmelfallen når jeg forteller forskjellige episoder.

Jeg har opplevd å bli trakkasert av eldre, mannlige leger da jeg var ny i jobben min. Det var kommmentarer både på alder, mangel på erfaring, kjeft og munnbruk. Heldigvis hadde jeg blitt advart og hadde replikkene nærmest øvd inn på forhånd. Det virket !
De siste 7 årene har det ikke vært et eneste problem i så måte. I dag har de gamle grinebiterene sluttet og de yngre har en helt annen holdning overfor sykepleiere. Vi skal jo tross alt samarbeide, ikke konkurrere.

Jeg jobber også ved et fastlegekontor hvor jeg har sykepleiepoliklinikk. Der opplever jeg heller aldri å bli herset eller trakkasert. Tvert imot 🙂
En annen arbeidsplass av samme sort som jeg var innom oppførte legen (kvinnelig spesialist sådan)seg særdeles ufint og nedlatende mot sekretærene sine !

Jeg ble tatt på puppen av en som hadde vært no slibrig i tillegg, jeg løste saken på en usedvanlig lite diplomatisk måte, jeg snudde meg rundt og dro til han alt jeg kunne.

Sjefen kom og lurte på hva som sto på, og jeg så på han som gjorde det og lurte på om vi hadde ordnet opp, "ja" sa han før han lusket ut døra.

Orker ikke å forsøke å dra skillet mellom hersketeknikker og trakassering grunding, men det er klart at jeg har hatt mange opplevelser i forbindelse med arbeidslivet fordi jeg er kvinne, og som jeg nok ikke vil hatt som mann.

1). Jeg har blitt spurt på intervju om jeg skulle ha flere barn. Jeg svarte at det var for tidlig å si, jeg fikk jobben, begynte, og ble gravid noen få måneder etterpå. Så ble jeg sykemeldt, og jeg fikk en attest som brukte bl.a. ett avsnitt på å beskrive når Knøtto ble født, at jeg var sykemeldt pga svangerskapet++. Den avsluttet med "I den tiden Anda fungerte her viste hun bla-bla positive ting". Hører selvsagt ikke hjemme noe sted.

2) Tidlig i karrieren i forhandlingsmøte med motpart; "Hvor lenge har du jobbet, da, jenta mi?" (Dårlig forsøk på hersketeknikk). "Lengre enn du har trent", svarte jeg, til middelaldrende halvtjukk fyr. Det ble forlik.

3) Særlig i en type jobb jeg har hatt har jeg opplevd pussige historier pga en helt klar forventning om kjønn, og hvordan den type rolle "skal" se ut. Som kvinne på 29 var jeg laaangt unna de fordommene.

Jeg jobber nå i noe som var et rent mannsdominert yrke, men nå er det fler og fler kvinner. Hos min nåværende arbeidsgiver har jeg ikke oppfattet slik bruk, men så er jeg fersk her og, da.

Hmh, når jeg tenker meg om så måtte jeg for kun en halvtimes tid siden fortelle en fyr at jeg ikke er sekretær. Han ba om unnskyldning.

Anda skrev:

1). Jeg har blitt spurt på intervju om jeg skulle ha flere barn. Jeg svarte at det var for tidlig å si, jeg fikk jobben, begynte, og ble gravid noen få måneder etterpå. Så ble jeg sykemeldt, og jeg fikk en attest som brukte bl.a. ett avsnitt på å beskrive når Knøtto ble født, at jeg var sykemeldt pga svangerskapet++. Den avsluttet med "I den tiden Anda fungerte her viste hun bla-bla positive ting". Hører selvsagt ikke hjemme noe sted.

Jeg har den samme attesten. Verdiløs. 🙄

I en av mine første jobber opplevde jeg helt klart at en godt voksen mann åpenlyst mente at jeg burde fungere som hans sekretær og selv om jeg ikke kan bevise det så er jeg overbevist om at en mann på min alder og i min stilling, ikke ville blitt bedt om de samme tingene. Der og da syntes jeg at dette var en veldig vanskelig situasjon på grunn av måten ting ble krevd av meg.

Etter dette har jeg aldri opplevd noe slikt.

Åh, det er sant. Jeg har opptil flere ganger fått skrevet inn "koke kaffe og gjøre i stand møterom" i stillingsbeskrivelsen min, selv om det ikke var relevant for resten av jobben i det hele tatt. Det tok en stund før jeg tok et oppgjør med det.