Synes du det er slitsomt å ha barn?

Nooria skrev:

Jeg må innrømme at når jeg leste et av de første innleggene tenkte jeg "ja men du har jo to jenter til vanlig og de er sikkert rolige og/eller selvstendige".

Iben er vel alt annet enn rolig, det skjer ting hele tiden. MEN; hun bråker ikke. Jeg takler ikke bråk, jeg blir sur. Så ja, om jeg hadde hatt barn som hadde ropt hele tiden, så hadde jeg vært mer sliten. Eller, det vil si at jeg blir mer sliten NÅ som jeg ikke er vant til å ha et ropebarn med meg hele tiden lenger. Jørgen har nå bodd hos sin far i ett år. Før den tid så virket ørene mine annerledes og jeg klarte mer å stenge ute all ropingen.

Fruktflua skrev:

Jeg blir egentlig sjeldent veldig sliten av ungene, men heller av alt ansvaret rundt å sørge for at alt hele tiden er i orden (klær, mat, og alt som hører med),

Det er kanskje den biten jeg egentlig blir lei/sliten av også. Ansvar.

Barn er en gave, og jeg er ganske sikker på at de er selve meningen med livet.

Poengterer for deg at det er meningen med DITT liv, før noen kommer og beskylder deg for å si at de som ikke har barn ikke har noe å leve for.


:har vært på FP for lenge:

Mandarin skrev:

Jeg tror kanskje det har litt med når man ble mor jeg.
Jeg har levd et voksen liv, singleliv, karriere, og bare tatt hensyn til meg selv i mange mange år. Da jeg ble mor tror jeg det kom som et lite sjokk hvor mye arbeid osv som ligger i dette. Jeg tror det var en tøff omstilling og plutselig ta hensyn, ikke bare til en mann , men også til en liten hovedperson som krevde meg dag og natt. Og JEG (!) ble satt til side. 😀

Min søster gjorde noe ganske anderledes, hun fikk barn som 20 åring. Og jeg tror det var ganske anderledes for henne å bli mor enn det var for meg. Ikke at det ikke var tøffere, men helt anderledes vil jeg tro.

Du har gjerne et poeng der, mandarin. Vi var begge 23 da eldstejenta ble født og opplevde det ikke som særlig omveltning.

Mandarin skrev:

Jeg tror kanskje det har litt med når man ble mor jeg.

Det der lurte jeg akkurat på. Om det oppleves som mer slitsomt å få barn i slutten av 20-årene og 30-årene enn de som får tidligere. Jeg fikk min første like før jeg ble 23 og hadde levd de siste 4 årene av livet med festing og moro.

Jeg testet positivt med den første på min 32-årsdag... med andre ord ganske sent i livet. Jeg kan ikke huske noe med livet før jeg fikk barn som får meg til å lengte tilbake dit.

Jeg elsker å være mamma... og å være en del av en familie!

Jeg synes ikke det er slitsomt å være mor til tre. Det er bare veldig hektisk til tider.

Vi fikk barn i slutten av 20 årene. Vi festet ikke så mye, så det var egentlig ikke noen stor omveltning å få barn.

Vi rangler selv om vi har barn, men deler på hvem som skal sove lenge i helgene.

Slitsomt og slitsomt. Nei, det er ikke barna som sliter meg ut, men hvor hektisk det kan bli iblant for å få timene til å strekke til. Hektisk ville jeg vel brukt fremfor slitsomt. For meg er det et negativt begrep og litt upassende om mine følelser om å ha barn.

De gangene jeg virkelig er drittlei er når begge skriker og maser samtidig, men det gjør de heldigvis ganske sjeldent sånn alt i alt sett.

Det er likevel et bevisst valg å bare ha to barn, og jeg føler ikke at jeg har tid og overskudd til å ha et til. Jeg er sikker på at jeg ville hatt en langt mere hektisk og slitsom hverdag med flere barn.

Jeg fikk forresten mitt første barn rett før jeg fylte 24, og det passet oss ypperlig. Vi hadde ikke levd et liv med masse fritid og god råd i mange år, så sånn sett har ikke forandringen fra null til ett barn vært særlig stort.

Maximillia skrev:

Jeg syns ikke det er så veldig slitsomt egentlig, ikke sånn til vanlig. Men det er klart det er slitsomt iblant.

Slik er det her også. 🙂

Heldigvis har vi delt på alt som angår ungene fra starten. Det er alfa og omega for meg. Pappaen i huset rydder, vasker, handler barneklær, har oversikt over store og små ting. Vi diller heller ikke mye med ungene, det er ikke aktuelt å lage flere middager, skifte antrekk to ganger før vi drar i barnehagen og sånt. Vi bruker også mindre tid enn de fleste andre på husarbeid, tror jeg. Nå begynner ungene å få stor glede av hverandre, og det er så koselig å se. 🙂

Nei, jeg synes ikke det er slitsomt egentlig.
Det jeg kan bli sliten av er å ha alt av bekymringer og slikt alene, ikke ha noen å dele sånne ting/tanker/følelser med.
Det er mer en psykisk slitsomhet, som i perioder hvor avkommet er ordentlig dårlig, da kan jeg bli sliten fordi det er veldig tøfft å kjenne den redselen på kroppen alene.

Jeg prøver så godt jeg kan å gjøre ting som gir meg energi også, uten barn.
Jeg trener, synger (sangoppdrag, og øving i små ensembler og kor), er på teater, konserter, utstillinger, en kinotur ol. så ofte jeg kan. Slike ting jeg elsker, sammen med gode venner, og får ofte besøk av venner. Det er ting som gir meg masse energi, overskudd og glede i hverdagen, og det trenger jeg.

Det eneste jeg synes er "slitsomt" er at det tar så lang tid å komme seg av gårde når vi skal kjøre bil med barn enn uten. Spesielt de få gangene jeg har levert barnet om morgenen fordi mannen har vært på reise. Gudsåsynddetharværtpåmegda. (Spesielt den morgenen det hadde kommet 20 cm snø og jeg måtte måke i tillegg.) Ellers synes jeg ikke det er slitsomt med barn så lenge jeg får lov til å sove lenge 1 helgedag i uken (har et barn som ikke har behov for mye søvn).

Ja, til en viss grad, men ikke på langt nær så slitsomt nå som det var tidligere da de var yngre. Jeg liker godt å være sammen med dem, men kan bli litt sliten av støynivået til mellombror. Han hører litt dårlig, så han snakker alltid høyt, og i tillegg snakker han om alt han tenker på, som han vil ha repsons på. Han snakker sammenhengende fra han slår opp øynene til han er i seng igjen om kvelden. (Det første spørsmålet han kommer med før han står opp kan gjerne være "Hvordan klarer flodbølgen å rive ned hus?")

Jeg savner å kunne gjøre ting vi gjorde før barna ble født, som å trene sammen, gå på kafé i ro og mak og kunne rusle rundt på IKEA uten å ha med barna på slep. Det krever alltid organisering hver gang vi skal gjøre noe, bare vi to, og det synes jeg er slitsomt. Det er ikke slitsom å være sammen med barna.

Sitron skrev:

Nei, jeg syns ikke det er spesielt slitsomt.

Det vil alltid være forskjell på folk. Jeg synes heller ikke det er spesielt slitsomt å ha barn, på tross av at jeg stort sett er alene med dem. Det er noe med hva man er innstilt på tror jeg - i hvert fall er det sånn for meg.
Men andre igjen kan sikkert oppleve det lite slitsomt å gjøre andre ting, som jeg finner slitsomt.

Jeg skjønner hva du mener HI, og tanken har streifet meg og. Nå har jeg ganske store barn som er 7, 13 og 15 år.

Da mine to eldste var små var vi begge i full jobb og vi måtte jobbe en del overtid. Da var det slitsomt å ha barn, mest slitsomt å ha jobb egentlig. Men vi måtte jo ha inntekt. Da minste var 3 år fikk jeg kreft. Da var det veldig slitsomt å ha barn, samtidig måtte jeg ta meg sammen for deres skyld selv om at hele kroppen slet for å klare det....

Nå er jeg frisk. Barna er ganske store. Ny utfordring er at min mann og jeg ikke har noe privatliv lenger. Det er slitsomt, men på annet vis enn da barna var små.

MEN jeg vil aldri være foruten mine barn. De gir meg glede og en god grunn til å kjempe for dagen og livet.....

Jeg syns det var mest slitsomt da de eldste var små. Det tok tid før jeg innså at jeg måtte legge meg selv litt til side for en periode. Barna gikk foran meg.... Vi kan ikke få i pose og sekk hele tiden.

Når man har har et eller flere barn med ADHD eller ADD eller andre diagnoser ,eller de har kolikk som spebarn eller de er syke av andre grunner,har man barn som ikke er helt "normale" så er det slitsomt fordi man må sloss med systemet for at barnet skal få den hjelpen det trenger.
Ja det er til tider tøfft å oppdra barn.Det at man må ta vare på et lite liv,man må sette barnets behov foran sitt eget.Det er mye gleder men det er mye strev det har jeg erfaring med.
Nå er mi jente 16 1\2 år ho har ADD og veien har vert knalltøff til hit jeg er i dag. Den tøffeste jobben man har det er å oppdra barn.

cora skrev:

Jeg savner å kunne gjøre ting vi gjorde før barna ble født, som å trene sammen, gå på kafé i ro og mak og kunne rusle rundt på IKEA uten å ha med barna på slep. Det krever alltid organisering hver gang vi skal gjøre noe, bare vi to, og det synes jeg er slitsomt. Det er ikke slitsom å være sammen med barna.

Mannen og jeg trener sammen. Når ungene er sure og grinete leverer vi alle tre i barnepassen og trener til det er dags for kveldsmat og legging:D

Ikea er jo det minste problemet, der elsker ungene å være i lekerommet.

Når det gjelder å gå på kafé tar vi en gang i blandt å avspaserer noen time før vi henter ungene i barnehage og skole. Ellers så har du jo kjøpesenter med barnepass også;)

NEi, syns ikke det er så slitsomt egentlig. MEn i perioder er jeg litt lei av at jeg har ansvar for både bringing, henting, middagslaging og alle de andre kjedelige rutinetingene.. Men samtidig så vet jeg jo at det bare er for en periode mens mannen er student.

Sitron skrev:

Hvorfor er det slitsomt? Hva er det dere gjør som får dere til å bli slitne av det å ha barn? For store krav til dere selv? Lar ungene regjere? Hva? Jeg må ærlig talt si at jeg ikke helt forstår hvordan to voksne mennesker kan bli sliten, ofte eller hele tiden, av å ha et barn eller to.

Jeg kjenner at jeg blir provosert av dette, Sitron. Det er en fin ting å kunne sette seg inn i andres sted selv om man ikke opplever det på samme måten selv. Jeg syns det er et vanvittig slit. Akkurat nå har jeg mer enn nok med meg selv og jobb/studiesituasjon. I tillegg har jeg mer enn to timers reisevei hver dag, med tre ulike befordringsmiddel. Jeg står opp senest kl 0600 og kommer hjem omtrent elleve timer senere. Da er det middag, rydding og leksehjelping som står på planen. Så skal man følge dem til aktiviteter og følge dem opp på andre måter. De skal ha hjelp til personlig hygiene og oppmerksomhet. Jeg er ikke av typen som gjør ting halvveis eller lar ungene gå på selvstyr. DETTE TAR DERFOR TID OG ENERGI. Jeg har liten energi fra før.

Det er et blodslit å ha barn!

Siw skrev:

(..) eller de er syke av andre grunner,har man barn som ikke er helt "normale" så er det slitsomt fordi man må sloss med systemet for at barnet skal få den hjelpen det trenger.

Jo, men det er jo ikke barnet/barna som er slitsomme, det er jo systemet som ikke fungerer.
Og jeg synes det er mest frustrerende, så mye at jeg kan bli fullstendig sprø omtrent, men ikke så slitsomt. Jeg kan dog bli rimelig sint og lei det systemet ja.

safran skrev:

Jeg kjenner at jeg blir provosert av dette, Sitron. Det er en fin ting å kunne sette seg inn i andres sted selv om man ikke opplever det på samme måten selv. Jeg syns det er et vanvittig slit. Akkurat nå har jeg mer enn nok med meg selv og jobb/studiesituasjon. I tillegg har jeg mer enn to timers reisevei hver dag, med tre ulike befordringsmiddel. Jeg står opp senest kl 0600 og kommer hjem omtrent elleve timer senere. Da er det middag, rydding og leksehjelping som står på planen. Så skal man følge dem til aktiviteter og følge dem opp på andre måter. De skal ha hjelp til personlig hygiene og oppmerksomhet. Jeg er ikke av typen som gjør ting halvveis eller lar ungene gå på selvstyr. DETTE TAR DERFOR TID OG ENERGI. Jeg har liten energi fra før.

Det er et blodslit å ha barn!

Den reiseveien hadde tatt knekken på meg. Men du sier det jo selv, du er ikke typen som gjør ting halvveis (ikke noe galt i det 🙂), og da blir man jo mer sliten enn om man greier å la rot være rot, tar noen lettvinte løsninger innemellom og slikt.

Det er tungt og herlig på samme gang. Jeg er jo den heldige vinner av to spinnville gutter på henhodsvis 3 år og 16 måneder. Det er MYE støy i Lenamheimen kan jeg love og ingen er så glad som hu mor når 2 gutter sover søtt i hversin seng, men på samme gang så er det ingenting som er så herlig som når minstemann våkner med et smil og titter på meg med yrvåkne øyner, eller når eldstemann kommer og spør pent om han kan få ligge i min seng for å så krype under dyna mi og utbryte " Eg elsk no deg mamman min"

Så joda jeg blir mange ganger kjempesliten, å visst hender det at jeg brøler i sinne så veggerne skaker. Men det blir heldigvis lengre mellom brølende og gledestundere er i sånn overvekt at jeg kan leve med 5 timers søvn per natt.