Synes du det er slitsomt å ha barn?

Og så er det STOR forskjell på å ha ett versus to barn. Og det er også STOR forskjell på hvor mye oppfølging hvert enkelt barn trenger. Alderen spiller også inn, jeg syns det var mye enklere da de var mindre. MYE enklere.

Koser meg 99% av tiden. Men klart det kan være slitsomt også innimellom.

safran skrev:

Og så er det STOR forskjell på å ha ett versus to barn. Og det er også STOR forskjell på hvor mye oppfølging hvert enkelt barn trenger. Alderen spiller også inn, jeg syns det var mye enklere da de var mindre. MYE enklere.

Nå har du ganske store barn, og mine er mye mindre, men jeg synes det er sååå mye lettere å ha en fireåring enn enn ett-toåring. Det blir lettere for hver dag som går.

Olympia skrev:

Nå har du ganske store barn, og mine er mye mindre, men jeg synes det er sååå mye lettere å ha en fireåring enn enn ett-toåring. Det blir lettere for hver dag som går.

Bare vent til de blir litt eldre og skal følges opp på skole og fritidsaktiviteter, du.

Noen ganger er det slitsomt og andre ganger er det ikke det.

Jeg synes forøvrig at det som regel er mye mer slitsomt med en av gangen enn når de er flere.

safran skrev:

Bare vent til de blir litt eldre og skal følges opp på skole og fritidsaktiviteter, du.

Ja, det går nok mye tid da også. Men likevel så tror jeg at jeg kommer til å foretrekke den tiden. Det jeg synes er vanskeligst nå er det at Champion trenger hjelp til alt. Det å kle på de om morningen, finne frem alle klær, smøre matpakker og frokost, kle av de når de kommer i barnehagen, ikke minst mate minsten- you name it. Middagene er blitt så mye mindre hektiske nå som han spiser all maten selv og ikke trenger hjelp mer, bare det har vært en utrolig positiv forandring.

Det er blitt livet mitt.Jeg har vært mamma i 20 år nå, og husker egentlig ikke hvordan det var før vi fikk barn.:o

Sitron skrev:

Nei, jeg syns ikke det er spesielt slitsomt.

Signerer.

Vi har 3 stk en med Ad/hd diagnose.
Det som er slitsomt med gutten vår med diagnose det er alle møtene og kampen med skolen og det offentlige.
Gutten i seg selv er ikke slitsom, vi er vant til ham, men andre som ikke er vant med han kan bli sliten av å ha ham.

Guttene leker mye sammen og bare det er avlastning i seg selv, samt at de er sammen med venner.

Vi praktiserer "åpent hus" så her renner det unger inn og ut hele tiden.

Nå har eldste besøk av 4 gutter og er på rommet å bygger lego.
Mellomste forsvant ut til en kamerat, minsten leker med tog å hører på smurfene på rommet sitt og vil være ifred, så da har jeg tid til å sitte her.

Har ei venninne som har en gutt og hun sier hun ikke skal ha flere og skjønner ikke at jeg orker å ha 3 + ønske meg en til.

Man er forskjellig. Noen orker ett-to barn, andre orker 2+++

Jeg hadde kjedet meg litt om jeg bare hadde ett barn tror jeg..
Ønsket meg fort et barn til etter nr en var født, han var vel knappe 3 mnd før vi snakket om å få en til.
Da han var 10 mnd var vi gravide igjen.
Ønsker meg en stor barneflokk, men det ser ut som det stopper på 3 gitt.


Ønsket meg barn veldig tidlig og jeg savner ingenting.
Vil jeg ta meg en fest så gjør jeg det uten problemer, gubben verken fester eller drikker så det gjør jeg med venninner og han er barnevakt.

Barna og gubben er livet mitt og storkoser meg.


Men må si at det er stor forskjell på barna og.
Noen barn er veldig krevende andre ikke og så har det litt å si hvordan en takler et krevende eller flere krevende barn og hvor flinke foreldrene er til å samarbeide..

Noen synes at småbarnsperioden er et slit, mens andre koser seg og noen sverger til når de er eldre at det er enklest.

Stort sett synes jeg det er mer hektisk enn slitsomt, men det er klart at enkelte dager innimellom er slitsomme. Når 2-åringen bobler over av sjalusi, minstemann krabber rundt reiser seg overalt, går på trynet og griner annethvert minutt. Eller når en har syk 2-åring, time på helsestasjonen med mini og en dundrende hodepine. Eller brukket fot på eldstemann, kombinert med vannkopper og en nyfødt baby med RS-virus.

Men ungene er min største lykke og stolthet, og jeg ville ikke vært dem foruten for alt i verden.

Det er kjempesitsomt å være mamma. Når snuppa trasser på morgenen, slenger seg på gulvet fordi skoene ikke står der hun satte de fra seg dagen før, ikke vil ha på ytterklær, vil ikke i barnehagen osv. Ettermiddagene er et kapittel de også, men da går vi somregel ut for å frese litt fra oss på lekeplassen.
Nå har jeg akkurat vært sjuk, nå er det snuppa som er syk, det skal sies at det har ikke vært bare, bare. Måtte vekke snuppa for at jeg skulle til legevakten, når vi kom hjem, var selvsagt ikke hun intressert i å sove. Heldigvis er vi ikke syke hele tiden

safran skrev:

Og så er det STOR forskjell på å ha ett versus to barn. Og det er også STOR forskjell på hvor mye oppfølging hvert enkelt barn trenger. Alderen spiller også inn, jeg syns det var mye enklere da de var mindre. MYE enklere.

Jeg har vært "reserve" mor for mine 2 yngre søsken, da mamma var alene med oss og hun jobbet mye så jeg har litt erfaring der også. Greit det er lekselesning, aktiviteter osv osv, men du slipper bleieskift, våkennetter,unger som våkner klokken 6 (våkner de så tidlig så klarer de seg fint alene noen timer) de kan spise selv. For min del så ville mye av slitet i hverdagen min blitt borte om jeg bare hadde fått litt normalt med søvn.

Jeg er godt voksen mamma, og nei jeg er ikke spesielt sliten av å ha barn. Det er ofte tvert imot barnet er en energinsprøytning.

Noen ganger er ting slitsomt. Barn kan være krevende de, men det hanler jo litt om hvordan en legger det opp.

Barn er jo også forskjellig. Tirsdag denne uken hadde jeg en ekstra 4 åring. Da var jeg sliten, hun var langt mere slitsom enn min 4 åring.

Det er slitsomt innimellom å ha tre barn,- men mest kos og hygge. Lekser og fritidsaktiviteter skal følges opp,- + alt med klær og husarbeid som kommer i kjølvannet av å være flere. Innimellom krangler søsknene endel, og det tapper litt. Av og til er de vanskelige å få i seng om kveldene. Har underskudd på søvn i perioder, og det kan ta på. Jeg jobber 50%, og har derfor mulighet til å få et pusterom i hverdagen, men mesteparten av fritiden går til husarbeid, handling, trening og annet som skal følges opp.

Faste rutiner i hverdagen er med på å gjøre tilværelsen lettre i hverdagen.

Jeg tror det er viktig at foreldre prioriterer egentid innimellom slagene. Da får man mer overskudd til å være med barna sine.

Jeg har som en del andre tunge dager innimellom, men de fleste dagene gode. Ungene er for det meste rolige, selv om storebror stort sett skravler i ett fra han våkner til han sovner og at lillesøster har kommet i sin første trassalder.

Mannen er mye borte på jobb og jeg studerer og hadde inntil i august 60% stilling på ei skole. Nå har jeg tatt perm derfra og jobber som vikar når jeg har anledning. Dette gjør at jeg har mye mer overskudd til ungene enn mens jeg jobbet hver dag.

Og jeg er heldig som har unger som sover 12 timer hver natt. Det gjør at jeg har mange timer for meg selv om kveldene eller sammen med mannen når han er hjemme.

Go\jenta skrev:

Faste rutiner i hverdagen er med på å gjøre tilværelsen lettre i hverdagen.
Jeg tror det er viktig at foreldre prioriterer egentid innimellom slagene. Da får man mer overskudd til å være med barna sine.

Faste rutiner får ting til å bli enklere her i huset.

Egentid er viktig, veldig viktig.

Noen dager er hektiske, men slitsomme? Nei, ikke egentlig.

Sykdommer og innleggelser har vi hatt vår tørn med, men kan ikke si det var slitsomt det heller, jeg var hos guttungen hele tiden.
Så sant jeg ikke er syk i samme slengen, som har kun hendt en gang.

Men selv om jeg har høy terskel for det meste så forstår jeg at andre synes ting er vanskelig og slitsom selv om jeg ikke synes det.

Synes jobben er mer slitsom faktisk hvis jeg skal sammenligne.

Go\jenta skrev:

Jeg tror det er viktig at foreldre prioriterer egentid innimellom slagene. Da får man mer overskudd til å være med barna sine.

Ja. Men det er utrolig vanskelig. Når skal denne egentiden finne sted? Jeg finner lite tid til det.

Fara skrev:

Og jeg er heldig som har unger som sover 12 timer hver natt. Det gjør at jeg har mange timer for meg selv om kveldene eller sammen med mannen når han er hjemme.

Der sier du noe viktig, og en stor årsak til at jeg føler det slitsomt. Toern legger seg greit, hun kan være i seng til åtte. Den andre, derimot. Hun gnager og gnager og slutter ikke med det før tidligst klokken ti, ofte helt til elleve. Og det er jo da jeg skal legge meg. Jeg får aldri tid til å være bare safran. Jeg er mamma hele tiden.

amo skrev:

Det er blitt livet mitt.Jeg har vært mamma i 20 år nå, og husker egentlig ikke hvordan det var før vi fikk barn.:o

Nå har tenkt litt, og synes ikke det er så slitsomt å ha barn. Det er et stort ansvar, trenger mer planlegging av hverdagen.
Tiden før jeg fikk barn var slitsom den. Ut hver helg, finne ut hva jeg skulle ha på meg i helgen, ikke bruke samme antrekk to dager på rad. Gutter og forelskelse, lekselesing og få med alle aktiviteter. Ikke forlate hybelen før jeg var dusjet og stellt. Spenningen og aktivitetsnivået, nei ungdomstiden var mye mer slitsom, synes jeg da.:o

Noen ganger er det slitsomt, andre ganger går alt som en lek. Det kommer ann på om alle friske, om vi får nattesøvnen vi trenger osv. Det går i bølgedaler. Hvis man oppsumerer så ville jeg si at selv om det er slitsomt i perioder ville jeg for alt i verden ikke valgt annerledes hvis jeg kunne valgt om igjen.

apan skrev:

I den grad det er slitsomt er det vel ikke nødvendigvis barna som gjør det slitsomt. Det er hele opplegget rundt hverdagen. Det blir jo unektelig periodevis slitsomt å stå opp halv seks hver dag, jobbe fulle dager og ta jobben frem igjen mange kvelder for eksempel. Vi synes det stort sett går greit, men innimellom er det slitsomt - men det er ikke barna som er så slitsomme i seg selv.

Jeg er ofte en sliten mamma og priser meg lykkelig for at jeg har fått innvilget 20% permisjon. Håper det kan gjøre meg til en mer opplagt mamma for mine barn!

Det mest slitsomme er kanskje kranglingen og rivaliseringen mellom guttene. De er 2 og 5.