FP med tiltak for å redusere sykefraværet

Vi har en god del folk over 60, så det er nesten til enhver tid noen som tar ut den ekstra ferieuka si. I tillegg har du noen kronikere, noen som er på kurs eller tar etterutdanning og noen syke. Jeg har sagt nei til å ta vikartimer, med mindre det er helt akutt eller klasser jeg kjenner godt. Det går selvsagt ut over de andre, som må ta flere timer.

Det er jo allerede i dag dyrt for en arbeidsgiver å ha arbeidstakerne sykemeldt. Vi merker det ekstremt godt på pungen, i hvert fall.

Vi jobber aktivt med å forebygge sykefravær hele tiden. Det er første tema på alle ledermøter, for eksempel. Og alle sykemeldte arbeidstagere blir tett fulgt opp av sin personalansvarlige. Det monner godt.

Men det er to PUK ting som er interessant og foruroligende: Det ene er at svært sammenlignbare virksomheter har helt ulikt sykefravær: Private sykehjem har en brøkdel av sykefraværet til de offentlige (OG lavare kostnader og mer fornøyde brukere). Hvorfor?

Jeg har sett en god del eksempler på at fagforeningsrepresentanter bruker sykemeldninger som maktvåpen og furtetaktikk. Det brukes i konfliktsituasjoner, og når man ikke får det som man vil. I flere ulike sektorer. Det er virkelig urovekkende. Tiltak: Forby fagforeninger?

Polyanna -

Men jeg er enig også. Å bruke sykemelding som kampmiddel er så inn i hampen lite greit at jeg taster og banner her jeg sitter.

På min arbeidsplass er sykefraværet under 2 %. Det betyr da at noe der tydeligvis fungerer.

En ting vi har i svært stor grad - større enn noe annet sted jeg har sett - er frihet. Vi har alle meget stor myndighet over hvordan vi løser problemstillingene vi jobber med. Vi har stor tillit og vi gjetes i svært liten grad. Moralen er at når ting leveres når de skal og kundene er glade så er jobben vel utført og verdt applaus.

Vi er også en smule fagidioter så det er ikke noe mål for de fleste av oss å være borte fra jobben.

Til sist har vi stor grad av hjemmekontorløsninger og tilrettelegginger teknisk. Støtteapparatet rundt oss fagidiotene er meget godt så vi har stort sett null belastning med ting utenfor jobben. Fakturering, putte ting i konvolutter, bestille greier og hva nå dette støtteapparatet vårt driver med.

Og det viktigste av alt: Vi har en ledelse som poengterer at vi er spesielle, at vi får til det vi driver med og at det går bra. (Vi ser ikke så mye til ledelsen i hverdagen, men de titter frem og sier noe hyggelig iblant.)

Ellers er vi vel som de fleste andre steder vil jeg tro.

Men vi har da svært lav turnover - jeg var vel hun nye i ti år. Og svært lavt sykefravær. Det som har vært av fravær har vel vært det jeg har hatt, litt syke unger og et par stykker som fikk kreft.

Jeg tror at arbeidsmiljø og god ledelse er viktig for å få ned sykefraværet. Oppfølging av syke er pålagt, men tror ikke alle bedrifter er like gode på å følge opp dette.
På avdelingen jeg jobber i er vi 7 stk og det er nesten alltid en som er syk både korttid og langtid. Det skal sies at arbeidsmijløet er blitt meget elendig da det både det ene og andre er forbudt i arbeidstiden av vanlige normale ting som man gjør i løpet av en dag.
Tilrettelegging er selvsagt også viktig, og jeg tror ikke bedrifter er like gode der heller.
En bør kanskje gå og se på årsaker til at noen har høyt fravær og andre nesten ikke fravær både offentlig og privat.

Arktis skrev:

Jeg tror at hvis den ansatte føler seg "viktig" og uerstattelig er det vanskeligere å ringe seg syk. Føler man at det er enkelt å få tak i en vikar som gjør samme jobben/ bedre jobb enn deg tror jeg terskelen er lavere.

Nå er det i grunn ikke korttidsfraværet som er problemet her til lands?
Det å føle seg uerstattelig kan like gjerne bli en påkjenning mener jeg. Det at man føler at man må presse seg mer og mer, fordi det blir signalisert at det er kun du som kan gjøre den jobben.

Først: jeg har ingen tro på at langtidsfraværet primært skyldes arbeidsplassen. Norge har et høyere fravær enn de fleste sammenliknbare land, og det er vel på ingen måte slik at Norge har et mer brutalisert arbeidsliv enn andre...

Fokusere minst like mye på tidlig innsats fra NAV. NAV må mye tidligere på banen for å følge tett opp den sykmeldte.

Fokusere mye mer på at leger må dokumentere en plan for å få pasientene tilbake i arbeid igjen. For enkelte diagnoser burde det ikke være lov å sykmelde noen 100% uten at det foreligger et opplegg for hvordan pasientene skal komme seg tilbake i arbeidslivet; bli friskmeldt.

Jeg tror noe av hovedårsaken til at så mange er så lenge vekk er at i Norge i dag tillates det at folk går i 100% sykmelding i månedsvis uten at de nærmest ikke en gang behøver å møte hos legen når de skal fornye sykmeldingen. Hvis det hadde vært et system som gjorde at noen (NAV/lege f.esk) tok kontakt jevnlig mens man var syk (for å høre hvordan det gikk, følge opp i forhold til avtaler, opplegg, behov osv) er jeg sikker på at veien tilbake til jobb ikke ville føles så lang.

Billa skrev:

.
Jeg tror noe av hovedårsaken til at så mange er så lenge vekk er at i Norge i dag tillates det at folk går i 100% sykmelding i månedsvis uten at de nærmest ikke en gang behøver å møte hos legen når de skal fornye sykmeldingen. Hvis det hadde vært et system som gjorde at noen (NAV/lege f.esk) tok kontakt jevnlig mens man var syk (for å høre hvordan det gikk, følge opp i forhold til avtaler, opplegg, behov osv) er jeg sikker på at veien tilbake til jobb ikke ville føles så lang.

Men sånn synes jeg det er hos oss? Jeg jobber i en IA - kommune, og har blitt tett fulgt opp av både arbeidsgiver, lege og NAV. Med møter og god kommunikasjon. Det er jo klare regler nå, på oppfølging og slike ting når man er en IA bedrift iallefall.

tvungen bedriftshelsetjeneste kunne kanskje virke forebyggende, slik at f.eks. jeg kunne ha fått beskjed om lavt jernnivå før jeg traff veggen. Da kunne flere ukers sykemelding vært unngått. Antar at dette gjelder for flere typiske mangelsykdommer.

Jeg tror hovedårsaken til høyt sykefravær i Norge er den store andelen av mennesker i jobb. I andre land er det vanligere at mannen jobber og kona styrer hjemme. Da er det rom for at mannen jobber enda mer, og ikke brenner seg i begge ender da kona jobber hjemme.

Jeg mener ikke med dette å si at det er dit vi vil tilbake, men at høyere sykefravær er prisen vi må betale for dette. F.eks. syke barn, vil tro det utgjør en kjempestor del av korttidsfraværet, hvis en av foreldrene var hjemme, så kunne jo den andre gå på jobb.

Så er det vel langtidsfraværet en må se på. Her kjenner ikke jeg reglene godt nok, men det bør være mulighet for folk å forsøke seg uten at man må gå gjennom hele mølla en gang til hvis de ikke fikset det.

Man kan jo ikke sammenligne langtidsfraværet i Norge med andre land. En av mannens kollegaer er sykemeldt pga at sønnen hans ble født med hjertefeil, og etterhvert døde. Hadde han bodd i Tyskland eller Sveits, ville han ikke fått sykemelding. Han kunne fått fri for å dra i sønnens begravelse, men ikke mere (jfr hva to andre av hans kollegaer som er hhv tysk og sveitsisk fortalte). I Sverige blir ikke bekkenløsning sett på som en sykdom, ergo ingen sykemelding. Det er klart at da får vi også et mye større sykefravær enn andre land.

Her kom det mange fine forslag. Hos oss har nok mulighet for hjemmekontor (eksternt skrivebord) hjulpet litt på korttidsfraværet, og ikke minst svinnet pga. syke barn. Langtidsfravær har vi ikke noe av, annet enn i forbindelse med graviditet, og det handler nok dels om liten arbeidsplass og dels om en sjef som er flink til å se sine ansatte.

Hos oss er dette ikke noe problem, men i en god del lavtlønte og hardt belastende yrker, vil jeg tro at å heve basiskompetansen hos de ansatte vil kunne begrense langtidsfraværet. Om man er sikker på at alle kan lese, skrive og regne på et akseptabelt nivå, vil det være lettere å gi en som venter på en operasjon mer administrative oppgaver i en periode, f.eks. Siden det er så mange som 30 % av voksne mellom 16 og 65 som ikke leser tilfredsstillende, er det mye å hente her. Anniken Huitfeldt har skjønt det: http://www.dagsavisen.no/kultur/article458809.ece

Necesario skrev:

Men sånn synes jeg det er hos oss? Jeg jobber i en IA - kommune, og har blitt tett fulgt opp av både arbeidsgiver, lege og NAV. Med møter og god kommunikasjon. Det er jo klare regler nå, på oppfølging og slike ting når man er en IA bedrift iallefall.

Det tror jeg kommer veldig an på hvilken kommune du bor i. Jeg har hittil aldri opplevd at lege eller NAV på eget initiativ har kalt inn til møter, eller hørt om at de har ringt sykmeldte for å høre om det er noe de kan bidra med. Jeg har derimot opplevd at sykmeldinger kan forlenges via mail til legen.

Reglene er klare, men jeg opplever at det er veldig opp til arbeidsgiver å stå på hvis det skal blir noe fart på oppfølging og planlegging.Å få med NAV er nærmest sånn "kicking and screaming," legene har aldri tid...

Hattifnatten skrev:

På min arbeidsplass (IA) får man ikke fornye sykmeldinger sånn uten videre uten at det blir oppfølging. Det er snakk om planer som skal settes opp med arbeidsgiver og etter en stund blir lege koblet inn sammen med NAV. Det er ikke noe lettvint i å gå sykmeldt i månedsvis. Siden lege kobles inn i forhold til oppfølgingsplan er det ikke "bare" å skrive ut nye sykmeldinger over telefon.

Er du ikke på en arbeidsplass med IA-avtale?

'

Joda, jeg DRIVER en arbeidsplass med IA-avtale. Vi hadde bla. innført mulighet flere egenmeldingsdager lenge FØR IA var et begrep. Men, selv om jeg følger opp med planer, møter, hjemmebesøk, tilrettelegging, telefoner til NAV osv osv. Opplever jeg at ikke de andre instansene involvert gjør det samme.

Hattifnatten skrev:

Er man i en IA-bedrift er det vel tidsfrister på sånt? Jeg oppfatter NAV som temmelig "på hugget" når det gjelder møter for sykmeldte og oppfølgingsplaner.

Det finnes tidsfrister, og de er alltid blitt overholdt hos oss. Jeg skulle allikevel gjerne ønske at jeg fikk en tilbakemelding på oppfølgingsplanen vi har skrevet og sendt inn til NAV. Var det noe de synes var ufullstendig, var det noe legen hadde tenkt kunne vært annerledes? Sånn det fungerer i dag blir det aller meste proforma, føler jeg, og selv tilbakemeldinger til legen via sykmeldingen har jeg til gode å få respons på, annet enn via sykmeldte selv.

Vi ba i sin tid f.eks konsulenten fra NAV om å skrive referat fra et oppfølgingsmøte (sykmeldt i 9 mnd). Når referatet kom, etter over 3 måneders venting, sto det nærmest bare dato for møte og hvem som var tilstede. De pleide nemlig ikke skrive referat og så ikke verdien av å skriftlig dokumentere det lege og pasient sa og forpliktet seg til for å begynne veien tilbake i jobb (konsulenten hadde tydeligvis ikke notert noe som helst, og husket ikke noe av det som ble sagt). Jeg blir så frustrert når jeg ikke opplever at vi alle drar i samme retning...

Jeg har vært langtidssykemeldt, først heltid og deretter deltid, i en IA bedrift. Oppfølgingen fra arbeidsgiver, NAV og lege var nettopp det som hjalp meg til å komme tilbake. Jeg ser mange plasser hvor det kunne ha glippet. Men, den samme oppfølgingen som jeg satte pris på, kanskje ikke akkurat mens det sto på - men i ettertid, har jeg også fått tilbakemeldinger på at andre finner ubehagelig.

Jeg tror at dersom denne oppfølingen gjøres skikkelig så oppnår man nettopp det som er intensjonen. Jeg hadde heldigvis en lege som viste når han skulle stille krav og presse meg og hvor mye. Jeg ser også hvor utrolig lett det hadde vært for meg å "skli" ut av arbeidsaktivtet og hvor lang og vanskelig veien tilbake kunne ha blitt.

Så jeg tror at det systemet som man har startet med må gjennomføres etter intensjonen. I det ligger det også at jeg tror legen må være mye flinkere til å stille nødvendige krav til sykemeldte. Jeg har litt tro på tankene med "normtider" for diverse sykdommer. Og at dersom man skal være sykmeldt ut over normtidene så skal legen gjøre en grundig vurdering av situasjonen. Legene må bli bevist sitt ansvar. På samme tid tror jeg at vi som arbeidstakere må bli bevist vårt ansvar og tenke på hva vi kan gjøre selv eller forslå nødvendig tilrettelegging fra arbeidsgiver.

Balanse skrev:

Sykemeldinger i dag er ofte et resultat av for mye press på alle fronter over tid.

Nemlig. Man bør få frem at det ikke er et arbeidsgiveransvar (eller samfunnsøkonomisk ansvar) å ta seg av dem som skal ha livet 140% perfekt på alle fronter, og derfor kjører seg selv i grøfta. Der må det holdningsendring til.

Ja, jeg er streng, men det ER et problem. Det er travelt med jobb og unger og familie, men det er litt hva man legger opp til selv også. I perioder skjer det selvsagt ting som kan få tilværelsen til å tippe litt; men bør man ikke legge opp litt marginer for den slags også?

Ja til hus der det er lov å ha støvdotter innimellom! Og ja til ferdigmiddager som familiefor uten dårlig samvittighet! Ja til begrensninger av ungers fritidsaktiviteter! Ja til å hjelpe og avlaste hverandre istedet for å la stoltheten tvinge en til å gjøre alt selv! Halleluja!

(Og neida... dette løser slett ikke alle problemer med sykefravær. Men jeg tror det hadde hjulpet veeeeldig mange!)

Miss Norway skrev:

Nemlig. Man bør få frem at det ikke er et arbeidsgiveransvar (eller samfunnsøkonomisk ansvar) å ta seg av dem som skal ha livet 140% perfekt på alle fronter, og derfor kjører seg selv i grøfta. Der må det holdningsendring til.

Ja, jeg er streng, men det ER et problem. Det er travelt med jobb og unger og familie, men det er litt hva man legger opp til selv også. I perioder skjer det selvsagt ting som kan få tilværelsen til å tippe litt; men bør man ikke legge opp litt marginer for den slags også?

Ja til hus der det er lov å ha støvdotter innimellom! Og ja til ferdigmiddager som familiefor uten dårlig samvittighet! Ja til begrensninger av ungers fritidsaktiviteter! Ja til å hjelpe og avlaste hverandre istedet for å la stoltheten tvinge en til å gjøre alt selv! Halleluja!

(Og neida... dette løser slett ikke alle problemer med sykefravær. Men jeg tror det hadde hjulpet veeeeldig mange!)

Hvorfor føler jeg et sterkt behov for å si amen?

Helt enig med Miss Norway. Og så må bør det settes fokus på holdninger og arbeidsmoral.

Fokus på nærvær.

Necesario skrev:

Nå er det i grunn ikke korttidsfraværet som er problemet her til lands?
Det å føle seg uerstattelig kan like gjerne bli en påkjenning mener jeg. Det at man føler at man må presse seg mer og mer, fordi det blir signalisert at det er kun du som kan gjøre den jobben.

Hos oss er det det, og det jeg skriver er en del av tiltak vi jobber med.