Å lese - hvordan foregår det?

Ordbilder, og det går fort.

Hører ingenting, men jeg bruker å bli overrasket hvis talespråket skiller seg mye fra skriftspråket (og det gjør det jo nesten bestandig, så jeg lever i en evig forbløffelse. )

Hvordan jeg leser kommer mye an på hva jeg leser. Når jeg leser gode romaner kan jeg få et inntrykk av personene, men det er ikke slik jeg går på den filmatiserte versjonen av boken og sier ting som "Å, han ser jo helt anderledes ut!" Jeg reagerer mye mer på endring i handlingen enn akkurat utseende på karakterene.

Noen gange det ene, noen ganger det andre.

Stort sett ser jeg ordbilder, men dersom jeg er sliten i hodet, hører jeg (bare) ordene. Da bruker jeg å legge fra meg boken, for det synes jeg ikke er gøy nok.

Jeg er sannelig ikke sikker, men jeg tror jeg hører en slags stemme, Men jeg ser også handlingen som en slags film. Jeg leser forøvrig fort.

Jeg leser på en måte ordbilder og "hører" ordene uttalt på norsk(dialekt eller bokmål alt etter som)/engelsk/dansk. I tillegg har jeg en kinoforestilling kjørende i hodet, spesielt hvis det er skjønnlitteratur jeg har med å gjøre. Derfor bruker jeg ofte litt tid… Men jeg kan lese hurtig hvis jeg må.

Nå har jeg tenkt på dette, og må innrømme at jeg ikke skjønner hva dere mener. Hører dere ingenting når dere leser? Hvordan går det an å oppfatte noe da? Hører dere ingenting når dere skriver heller? 😕

Jeg hører jo ordene, men ikke på samme måte som kjæresten. For ham er det som høytlsening inni hodet sitt, mens det jeg hører er mye lavere og monotont. Jeg har svært få bilder i hodet mitt mens jeg leser, for meg er kart i parateksten helt verdiløst, jeg klarer ikke forestille meg det likevel, og det blir ingen sammenheng mellom illustrasjonene og det jeg leser. Jeg danner meg et visst bilde av det jeg leser, men det er veldig difust og uklart. Personene jeg leser om har ikke ansikt eller andre kjennetegn, selv ikke om jeg leser konkrete beskrivelser av dem. Alt er grått.

Ingen som kan forklare hva ordbilder er?

Når jeg har lest gjennom denne tråden, så tror jeg at jeg har "hørt" min egen stemme lese. Fordi jeg leser hvert innlegg og vil få med meg hva dere mener.
Det var overraskende.

Men jeg trodde før jeg begynte å lese i tråden at jeg kun leser ordbilder. Hvis jeg har skjønt det riktig. For meg så er det slik at om jeg slår opp på ei side i en bok, så "ser" jeg de første linjene med en gang, uten å trenge å lese igjennom, på en måte. Jeg scanner tekst fort og ser hva som står. Da hører jeg ingen stemmer. Jeg bare ser det.

Innimellom snapper jeg opp et ord fra ett eller annet rundt meg, og må bare lete til jeg finner det. Kanskje sto det på juicekartongen, i avisa som ligger ved siden av meg, eller et annet sted. Jeg er visst litt rar. Spennende tråd.

Joika skrev:

Ingen som kan forklare hva ordbilder er?

Jeg trodde jeg leste ordbilder, men nå er jeg usikker, kjenner jeg. Jeg trodde det bare handlet om å ikke stave seg gjennom ord, men å lese hele ordet i ett. Men jeg tar kanskje feil.

Input skrev:

Jeg trodde jeg leste ordbilder, men nå er jeg usikker, kjenner jeg. Jeg trodde det bare handlet om å ikke stave seg gjennom ord, men å lese hele ordet i ett. Men jeg tar kanskje feil.

Det var det jeg trodde også.

Ingen som leser ganske godt, leser vel hele ordet?

Nei, det var derfor jeg ikke greide å svare på pollen, selv om jeg "hører" en lydløs stemme i hodet så staver jeg meg ikke gjennom ordene. Jeg registrerer fler av dem på en gang. Det er det jeg oppfatter som "ordbilder".

Tallulah skrev:

Nei, det var derfor jeg ikke greide å svare på pollen, selv om jeg "hører" en lydløs stemme i hodet så staver jeg meg ikke gjennom ordene. Jeg registrerer fler av dem på en gang. Det er det jeg oppfatter som "ordbilder".

Hmmm....
Jeg tenker ikke over at jeg leser når jeg er godt i gang. Jeg ser også for meg handlingen i hodet/lever meg inn i karakterene... Ser ikke noe til teksten (registrerer den ikke bevisst.... kind of) og jeg hører heller ikke noen høytlesning innvendig.

Jeg trodde det betydde at man liksom så ordet i hodet ... :doh:

Jeg tror ikke jeg skjønner hva et ordbilde er.

Fra wikipedia:
Et ordbilde er det indre bildet,
det vil si den mentale hørsels-
eller synsforestillingen, som et
ord skaper i leseren eller
tilhørerens bevissthet.

En trenet
person leser ved å se og
gjenkjenne ordbilder, mens
uøvete personer leser bokstav
for bokstav.

Selv om man hører teksten bli opplest inni hodet sitt leser man jo ikke nødvendigvis bokstav for bokstav. Jeg leser inni hodet mitt på samme måte som jeg ville ha lest om jeg skulle ha lest høyt, bare at det går fortere inni hodet. Jeg scanner også teksten på den måten at stemmen i hodet er lenger bak i teksten enn øynene, for å si det sånn. Og så setter teksten seg i hodet slik at når jeg senere tenker på hva jeg har lest får jeg opp et bilde av hvor på siden akkurat den setningen/teksten stod og slik husker jeg hva jeg har lest (f eks om jeg stusser på hvilket årstall den og den krigen foregikk så kan jeg titte på dette bildet). Men det har vel ikke så mye med selve lesingen å gjøre? Nu vel, jeg har i alle fall en stemme i hodet og klarer ikke å forestille meg hvordan andre kan lese uten at det er noe overhodet som siterer teksten oppi der så dette er ganske spennende å lese om.

Jeg leser ordbilder eller hele setninger om gangen og leser vedlig fort, men det er samtidig en stemme i hodet mitt som leser for meg. Jeg klarer ikke å snakke like høyt som jeg leser for meg selv, da. Ikke sjans.

I så fall, klart jeg leser ordbilder, jeg staver ikek ord jeg kjenner, men et og annet meget merkelgi ord kan jeg nok knote meg gjennom av og til. Ikke ofte.

Men stemmen som leser, enten jeg skriver eller leser, har jo ikke noe med det å gjøre. Jeg "hører" jo det jeg skriver nå også. Eller, tenker det.

I så fall ser jeg ordbilder samtidig som jeg "hører" det jeg leser.